Uke 51 - Trattoria Popolare på Grünerløkka

Prima pasta!

Tjodunn har snakket om Trattoria Popolare i hele år, som en av restaurantene vi bør besøke i 2014. Per har av ukjente grunner vært litt mer reservert, men nå, en travel førjulsettermiddag sitter vi her i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri helt nederst i Trondheimsveien.

Vi har hørt mye fra bekjente om maten på Trattoria Popolare – rustikk, ærlig italiensk kost, der pastaen blir karakterisert som «suveren». Andre har ikke vært like panegyriske, men alle har vært enige om toppscore på sjarm.

For sikkerhets skyld har vi bestilt bord for lørdagslunsjen, men det hadde ikke vært helt nødvendig. I det flotte restaurantlokalet er det knapt halvfullt, men etter hvert dropper flere spisegjester innom.

- Dette ser jammen ut som et sted med sjel! Kan minne litt om småskalarestauranten Lokk ved Rockefeller. Eller kanskje heller en folkelig italiener på Manhattan, sier Per, og ser rundt seg: Høyt under taket, hvite vegger, fliser på gulvet og en noe minimalistisk innredning. Kjøkkenet er plassert bak en glassvegg ved inngangspartiet, der den brede trappen svinger seg opp til middagsrestauranten i 2. etasje.

 - Vil du spise der, må du reservere, sier servitøren når han kommer med vann og menyer til firemannsbordet vårt. Vi har med oss en ekstra gjest i dag, nemlig Storms kamerat Kjartan, som absolutt har vært ute på restaurant før.

Gutta lander raskt på ravioli med spekeskinke og hver sin italienske appelsinbrus. Vi voksne vil prøve oss på husets antipasti for to personer (298 kr), samt Vitelli Tonnato og oksehaleravioli.

Etter et lite foredrag fra Per om italiensk fotball generelt, og Totti spesielt, lander heldigvis maten på bordet ganske raskt. Favoritten blant antipastien viser seg å være rødbeter servert med en kremet ost av ku- og geitemelk. Men også gresskar med oksetunge, kikerter med blekksprut og et utvalg av italienske pølser faller i smak - om enn i varierende grad. Blekksprutretten er nok den vi kjemper mest med.

Guttas ravioli er ikke en innertier. Fyllet smaker rart, er de to gutta enige om. Kanskje de heller skulle valgt dagens pasta med oksekjaker? 

Når Per får smake oksehaleraviolien, synes han ikke det er vanskelig å skjønne at lovordene om pastaen på Trattoria Popolare er berettigede. Raviolien er tynn og silkemyk, mens oksehalefyllet, og ikke minst buljongen, er veritable smaksbomber. Årets beste pastaopplevelse, er konklusjonen.

Vitelli Tonnato’en viser seg å være slik vi ønsker at den skal være: Det kalde lyserosa kalvekjøttet dekker hele den avlange asjetten, og er overstrødd av parmesan, kapers og tunfiskmajones. Men mengden, da! Det viser seg nesten å bli for mye av det gode.

Trattoria Popolare er en del av restaurantimperiet til Arikan Newzat, mannen bak både Arakataka, Olympen (Lompa), Schouskjellern mikrobryggeri, Ylajali, der kjøkkensjef Even Ramsvik har ført restauranten til Michelin-stjerne, og Cafe Tekehtopa HER . 

Nyhet: I mars 2015 åpner forresten selskapet en ny restaurant ved Mathallen på Vulkan. Profilen skal være husmannskost, og sikre kilder forteller at uteserveringen, den blir stor…

De voksne spiser seg mette og mer enn det. Eneste skår i gleden er at vi ikke orker å spise opp pastaen til gutta - den er, som Pers oksehaleravioli, helt perfekt!

Pris:

 Antipasti, tre ravioli, en Vitella Tonnato, tre brus, ett glass vin og to kaffe: 1158 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Går bra. Her er god plass mellom bordene, og hvis de små er litt avanserte i matveien, er det mye godt å velge i.

Ut med jobben: Absolutt. Men husk at dere må reservere, sjansene for å få plass på drop in i 1. etasjen er nok begrensede. Veldig bra sted for en vennegjeng som vil spise og drikke godt for en ikke altfor dyr penge. Middagsserveringen tilbyr en fireretter med antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolche til 395 kroner. Eller en toretters delemeny til 295 kroner.

Romantikk: Hey, er det noe italienere kan, så er det amore!  Bra sted for en kjæreste-date! Og for ikke å måtte skrike til hverandre pga akustikken - må dere sitte tett sammen...

Hjem til Trattoria Popolare HER

uke 50 - Hanami på Tjuvholmen

Japansk fiskelykke

Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.

 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.

- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.

- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

Uke 49 - Kontrast på Frogner

Den som venter på noe godt...

Et lystig herrelag møter oss når vi er på vei inn, og det blir venting i døren på grunn av baksing med yttertøy, støttesteg, vitsing med hovmesteren, støy og kav.

- Men se, hva er det han skjuler under frakken? Er det ikke en vinflaske? Han har tydeligvis tatt den med seg herfra.

Tjodunn ser spørrende rundt seg. Har han kjøpt den? Eller rappet den fra bordet med vinflasker som står behendig til midt i lokalet?

Det får være som det er, for nå er vi endelig på Kontrast, en restaurant som har stått på listen vår helt siden den åpnet på høstparten i fjor. Mottagelsen i pressen har vært overveldende. Chef Mikael Svensson har fått masse skryt for sin ytterst smakfulle tilnærming til økologiske og kortreiste råvarer.

"Denne anmelderens våte drøm er å finne en slik bortgjemt perle. Et spisested som tar pusten fra meg med deilige smaker, men som likevel ikke er oppdaget og beskrevet av andre", skrev VGs anmelder like etter åpningen.

"En gullegod gourmetrestaurant, var Dagbladets dom.

Vi blir vist plass til bordet vårt, dessverre kanskje det kjipeste i restauranten. Kanskje vi skulle bedt om å få et annet, for til 21-serveringen denne førjulsfredagen er det bare omtrent halvfullt i det lille lokalet med plass til et førtitalls gjester.

Hovmesteren tilbyr et glass Francis Boulard-champagne mens vi studerer den lille menyen. Her finner vi seks mellomstore retter og tre desserter. Vi  har som vanlig store problemer med å bestemme oss, og overlater de vanskelige valgene til kjøkkenet. De plukker ut fire av de mellomstore og to desserter til en Kontraster-pakke  (745 kroner).

- Jeg er ikke så begeistret for rakfisk. Er det mulig å få noe annet som rett nummer en? spør Tjodunn den koselige svenske servitøren. Og det lar seg selvsagt gjøre.

- Du kan få gravet og halmrøkt sei med syltet agurk og kjernemelksaus smaksatt med pepperrot. Og det er villsei, altså, sier hun.

Aha. Villsei. Vi trodde ikke noen hadde startet med oppdrett av sei ennå, men forfølger ikke tråden.

Per har ikke noe imot rakfisk, i alle fall ikke nå like før jul. Ørreten er fanget i Luster, og kommer med tørket eggeplomme og lettpisket Røros-rømme. Vi har overlatt drikkevalgene til servitøren, og til rakfisken kommer Linje-akevitt og svensk Visby-pils. Helt perfekt alt sammen. Til villseien får Tjodunn en økologisk ufiltrert Pouilly Fuisse, som kanskje er litt flat og smakløs?

Rett nummer to er saltbakt sellerirot fra Korsvold Gård med geitefløte fra Lofoten gårdsysteri. Korsvold gård på Hvaler kjenner vi litt til etter mange gode innkjøp fra boden på Bondens Marked.

- Og jeg kjenner bonden der! Det er min gamle kollega Dag Thorenfeldt, som for mange år siden tok med seg kameraene sine og familien, og flyttet ut i skjærgården for å drive økologisk landbruk, sier Per.

Sellerien viser seg kanskje å være kveldens desiderte vinner. For maken til smakseksplosjon fra en knudrete rotgrønnsak har vi aldri tidligere opplevd! Per aksepterer også tapiokaperlene, som han har hatt et anstrengt forhold til etter et møte med bubble-tea på Langkawi i Malaysia.

Vinvalget er også usannsynlig bra, en frisk og fruktig Nautilus fra newzealandske Marlborough.

Selveste chefen Mikael Svensson kommer til bordet med rett nummer tre, lam fra Korsvold gård med kålrot og einebær. Deretter følger

nøtteforet utegris fra Svartskog med grotteost og ramsløk. Svinet er glasert, kommer med en bit sylte, og setter oss i skikkelig julestemning.

Dessert nr. 1 er frossen Kraftkar fra Tingvollost. Den kommer med en kompott av norske epler og med lune, myke, deilige små pepperkaker. Men dessert nr. 2 blir vi sittende og pirke litt i. Jordskokk-is med stekt gjær? Hmm. En vågal smakstilsetning av is. Men sammen med med karamellaktig maltmousse forsvinner jammen at fra tallerkenen likevel.

Dette blir garantert ikke vårt siste Kontrast-besøk. I mars 2015 får også restauranten omgivelser som forhåpentligvis passer ambisjonsnivået bedre. Da flytter Kontrast fra de knølete og lite praktiske lokalene til hotell Guldsmeden i Parkveien, og oppstår i ny drakt på Vulkan i nabolaget til både streetfood-kongene på Hitchhiker og burgerfavoritt Døgnvill.

- Flyttingen gjør at vi får lokaler som passer oss bedre. På Vulkan blir vi naboer med Mathallen, som har litt av den samme kundegruppen som

oss, sier Mikael Svensson i et intervju med Osloby nylig.

Og han lover å fortsette i samme stil, med bra mat og kanskje enda mer fornøyde gjester.

Pris:

 To seksrettere, vinpakke og champagne: 3190 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, ikke tenk på det engang. Her er det voksenkos og barnefri som gjelder.

Ut med jobben: Ja, hvis dere graver i lommene og går for en matopplevelse som er noe av det beste Oslo kan tilby, så kjør på.

Romantikk: Usannsynlig god mat og gode viner gjør alltid susen. Og kanskje blir omgivelsene enda mer innbydende etter flyttingen i mars?

Hjem til Kontrast HER

Uke 45 - Tijuana på Grünerløkka

Tacos på en tirsdag

Regnet faller over Oslo denne novemberhverdagen. Likevel er vi lette i steget når vi spaserer under paraplyene nedover trikkegaten på Grünerløkka.  Gutta skal spise tacos - på en helt vanlig tirsdag!

Egentlig hadde vi tenkt å besøke Tijuanas nye avdeling i Sporveisgata på Majorstua. Den åpnet 30. oktober, men dessverre er det et lukket arrangement akkurat denne dagen. Derfor må det bli meksimat på Grünerløkka i stedet. 

Tijuana i Thorvald Meyersgate åpnet dørene 1. november i fjor, omtrent samtidig med Taco Republica i Storgata. Der spiste vi i januar, og var absolutt fornøyde. Så nå er vi spente på om Tijuana holder samme nivå. Avisenes matanmeldere har absolutt vært positive. Aftenposten ga karakteren 4 av 6, mens  Andre Blomberg-Nygård (@heltchef) i VG var mer begeistret og trillet terningen til en femmer.

Tjodunn er utenlands på jobb, så  denne gangen er det ren guttekveld på byen. Per og Storm har tilkalt forsterkning fra Tromsø, fetter Eilif sier aldri nei takk til noen brennhete tacos.

Innenfor dørene er køen lang. Noen har tydeligvis tatt sjansen på et dropin-besøk, men blir høflig avvist. Vi har heldigvis reservert, og en travel servitør bare peker mot det eneste ledige bordet i lokalet. For her er det stinn brakke. Støyen står som en vegg mot oss, og bakgrunnsmusikken virker totalt unødvendig.

Vi har da en viss erfaring med meksimat på Løkka tidligere. Litt lenger opp i gaten ligger Mucho Mas, der vi koste oss en kveld tidligere i sommer. Og enda lenger oppe ligger Habanero, som har vært mellomstasjon for nachos og en sterk margarita på vei hjem fra by’n.

Vi blir sittende en ti minutters tid før servitøren får tid til oss. Smilende kan hun fortelle at, jo da, alle kvelder er vanligvis travle på Tijuana.

- Men dere skulle vært her en lørdag! Da er det virkelig fullt kjør!

9-åringen bestiller seg taco med langtidsstekt andekjøtt, chili, koriander og chipotlekrem, og tostadas med grillet argentinsk entrecote, salat, koriander, syltet rødløk og guacamole. Vi andre to klarer ikke helt å bestemme oss, men ender opp med en meny til 289 kr. per person, der det reklameres med at kjøkkenet plukker det beste fra spisekartet.

- Dette er noe for storspisere. Håper dere er skikkelig sultne, sier servitøren, før hun sprinter inn på kjøkkenet med bestillingen.

Guacamolen som ganske snart lander på bordet, holder absolutt mål. Chunky i konsistensen, og du merker at chilien er i sving. Den kremede maissuppen med bacon og chili kunne godt vært varmere, men er tydelig og god i smaken. Rekecevichen mangler kanskje litt sødme? Uansett ligger den et stykke bak cevichen vi spiste på den nye peruanske restauranten Aymara i Parkveien sist uke.

Deretter kommer torsketaco, andekjøtt-taco og taco med bresert lam på løpende bånd. Mye ­– og godt! Men egentlig kunne vi faktisk tenkt oss maten enda litt hottere! Etter en avstemning rundt bordet, er konklusjonen klar: Tacoen med

langtidsstekt andekjøtt er kveldens vinner!

Dessert har vi alltid plass til. Den meksikanske sjokoladekaken med tequilabakt mango kan anbefales. Litt mer jobb er det å få i seg jordbærcocktail med krem og crispy kakebiter.

Pris:

En alkoholfri drink, en cola, en pils, to menyer, en taco, en tostada, to desserter og to kaffe: 1094 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Tja, tacos blir aldri feil, skjønt noen barn kan nok gå på en smell om de forventer Santa Maria fra super'n. Det er kanskje lurest å gå for lunsj; å jage rundt etter små barn i et stuvende fullt og trangt restaurantlokale er aldri en innertier.

Ut med jobben: Kjør på! Tijuana har en spennende drikkemeny med mange varianter av tequila, margarita, mojito, colada og daiquiri. Men lurt å reservere!

Romantikk: Check! Paret på nabobordet var tydeligvis ute på sin første date, og det så ut til å bli en date nr to også.

Hjem til Tijuana HER

Uke 40 - Burger Joint på Aker Brygge

Oslos dyreste burger - er den verdt 290 spenn?

Utenfor jobber asfaltcowboyene på spreng for å gjøre Holmens gate presentabel etter lang tids anleggsvirksomhet. Oljelukten river i nesen idet vi snirkler oss vei til trappen som fører ned til Burger Joints intime lokaler ved siden av Beer Palace og Underbar på Aker Brygge.

Vi har hørt mange lovord om den siste tilveksten av steder som forsøker å løfte burgere til et høyere nivå. Denne gangen har vi i tillegg til Storm (9) med oss jevnaldrende Alfred, som skal hjelpe til med vurderingene.

Vi benker oss rundt et av de tre større bordene i restaurantrommet, som har plass til et tyvetalls gjester. Serveringsdisken er plassert inne i veggen av en Airstream caravan, som er med på å gi en god USA-atmosfære.

- Kjøkkenet er inne i en slags campingvogn! Hvor kult er det?!?! De to gutta hopper opp og ned av pur entusiasme.

I hjørnet henger en stor TV som viser NHL-hockey, noe som også gir tommel opp av 9-åringene. Når de i tillegg får teste

engelskferdighetene når vi skal bestille hos den trivelige amerikaneren bak disken kan dagen nesten ikke bli bedre.

Hittil i år har vi opplevd både topper og flopper på burgerfronten i Oslo. Vi har spist knallgode burgere på Munchies, Illegal og Døgnvill. Gode sliders på Eldhuset. Blitt litt skuffet på Nighthawk Diner, hatt en middels opplevelse på Food Bar på The Thief, og vært veldig kritiske til det Beach Club hadde å tilby.

Burger Joint reklamerer ivrig med sitt fokus på kvalitet, og samarbeidet med lokale leverandører. Slakteren Strøm-Larsen leverer høyrygg og bog til burgerkjøttet, Aksel Brun hos Baker Brun lager burgerbrødet,mens isen i milkshakene kommer fra Kulinaris. Så når vi nå sitter med menyen, er vi spente på om burgerne vil innfri.

- Jeg hadde ikke tenkt å ta den, men når den først står på menyen, så er det vanskelig å la være… Tjodunn går for selveste flaggskipet: The Fifth Taste til hele 290 kroner kommer med en real bit

stekt foie gras på toppen av en 200 grams burger. Tilbehøret er karamellisert løk og trøffelmajones.

Foie gras på burger har hun spist før, hos stjernekokk Daniel Boulud i London. Den hadde mye mindre foie gras som liksom smeltet inn i burgeren. Boulud-burgeren har “beef patty, foie gras, red wine braised short ribs, truffle, frisée horseradish mayonnaise, confit tomatoes and black onion seed bun. £23.00” og anbefales.

Så hvordan klarer The Fifth Taste seg? Burgeren er god, men Tjodunn er usikker på om fois gras’en klarer å skinne tilstrekkelig til at det er verdt å legge den på burgeren her. Forsvarer den prisen på nesten 300 kroner? Tjaaa.

Per velger The Chili Bomb, 200 grams burger med texas chili, frisk løk, grillet grønn chili, cheddar ost, sour cream og tortilla chips. Burgeren har meget løs og fin konsistens, er rosa i midten og stekeskorpen er tydelig. – Jeg vet ikke om jeg helt liker crunchy tortillachips på burgeren, men helt borte vekk er det ikke.

Storm trår til og vil ha stor voksenburger, han også: Det blir Bacon Surprise med sprøstekt bacon, sveitserost, stekt sjampinjong, salat, tomat og stekt løk. Den blir borte på et blunk, og får tommel opp.

Alfred velger barnevarianten BJ Baby Burger, med 120 gram kjøtt, syltet pickles og ketchup. Hans dom er klar: Like god som hos Mac’ern. Og det sier ikke så lite, når det kommer fra denne karen…

Vi har også bestilt kyllingvinger, fries med rosmarin og hvitløksalt, samt løkringer. Sistnevnte er de beste vi har spist i år! Tempura-røren er tynn, og løken er fortsatt fast og den gode løksmaken er dominerende. Vingene kommer med indonesisk dip, vårløk og creme fraiche. Passe sterke, og de faller i smak hos alle fire. Fries-en er også godt innafor, sprø på utsiden, myke inni, men hvitløk og rosmarinen kjente vi egentlig ikke så mye til.

- De må få pluss for at maten kom så fort!

Det gir bonuspoeng fra sultne skolegutter. De synes flere spisesteder skulle være en kombinasjon av restaurant/gatekjøkken.

- Og så ble vi fort ferdige og slipper å sitte så lenge ved bordet, sier Storm. – Det må jo også telle positivt?!?

Jo, vi er enige om at det var en bra burgeropplevelse, men prisen er stiv! Du får to burgere på Munchies for prisen av én på Burger Joint!!! Nykommeren på Aker Brygge stiger nok opp på pallen smaksmessig, når det gjelder håndholdte burgere, men må se seg slått av en annen nykommer Munchies og oldtimeren Illegal. 

Pris: 2 fanta, 2 cola light, 1 BJs Baby, 1 Bacon Surprise, 1 The 5th Taste, 1 The Chili Bomb, 1 Continental fries, 1 Onion rings og 1x6 Chicken Wings: 1088 kroner.

 

Passer for:

Barnefamilien: Absolutt en meny som pleaser både store og små. Pluss for en barneburger for de småspiste.

Single: Jepp – her er det små bord du kan henge ved og få deg en øl og burger.

Ut med jobben: Med mindre du jobber i enkeltmannsforetak – kan det bli trangt om plassen. Men jobber du i nærheten kan dere jo satse på take away.

Romantikk: Kanskje særlig for USA-elskere. Billigere enn å dra over dammen, men likevel med plenty amerikansk stemning, mat servert ut av en foodtruck og amerikaner bak disken. Ikke amerikanske priser, dessverre.

Hjem til Burger Joint: HER

Uke 32 - Izakaya i St. Olavs gate

Røff japansk sjarmør

På en fuktig cocktailrunde med en venninne ramlet Tjodunn innom et kult lokale i en kjeller nær Tekehtopa. Det viste seg å være en japansk pub med gode drinker, men som også hadde matservering. De to cocktailvenninnene hadde droppet fast føde og gått over til kun fludium da de fant Izakaya, men nå skal altså matmenyen testes.

- Jeg er ikke helt sikker på hva de serverer, innrømmer Tjodunn, men jeg tror det var noen småretter…

- De overannonserer ikke akkurat stedet, mener Per. Et skilt på døren inne i oppgangen i St. Olavs gate, men ingenting på fasaden. Lett å gå forbi. Gjennom vinduene kan vi se de røde, japanske lampene og når vi går ned de tre trinnene fra gateplan er det som å komme til en annen verden.

- Det er som å komme til Japan! Eller, jeg har jo aldri vært i Japan, men sånn jeg kunne tro det var.

Ifølge Izakayas hjemmeside er navnet et samlebegrep for denne type steder i Japan, og man kan finne alt fra ekstremt classy izakaya til mer bråkete nabolags-izakaya med uformell stemning. Innehaverne av Oslo-izakayaen har gjennom opphold i Japan lært seg å sette mest pris på sistnevnte, og har blitt det idealet de strekker seg etter.

Klientellet er hovedsakelig unge voksne. Ingen andre barn, kanskje ikke så vanlig med småfolk her, men ingen hever et øyebryn når familietrekløveret står i lokalet.

Den japanske puben består av to små rom. I det ene er bardisken hovedelementet, men det er også sitteplasser ved to bord og ved vinduet og ved baren. I det innerste lokalet er det fire langbord med benker. Sosial spising!

Vi slår oss ned i det innerste rommet sammen med to unge damer som allerede lar spisepinnene danse over små skåler. Menyene ligger klare på bordet og vi er skrubbings. En tjenende ånd, bartender og servitør i ett, dukker opp og kan fortelle at vi trenger 3-4 retter pr pers for å bli middagsmette. Han tar drikkebestillingen og lar oss fordype oss i menyen.

Izakaya er fornøyde med spisekartet sitt, for de har nesten ikke byttet noen retter siden oppstarten

vinteren 2012. På kjøkkenet står en japansk kokk klar til å lage det vi bestemmer oss for.

Drikkene kommer og vi er klare. Menyen er ikke enorm – så vi bestiller flesteparten av rettene på menyen. De salte soyabønnene, Eda-Mame, smørstekt shiitakesopp med ponzusaus, Gyozadumplings fylt med svinekjøtt, koreansk pannekake med dipp, Soba-nudlesalat, 2 x kyllingkjøttboller på spyd med eggeplommedip og sterk japansk sennep, pluss kylling med sesamsaus.

Det tar ikke lang tid fra vi bestiller til den første maten kommer på bordet. Kald kylling med sesamsaus, og soyabønnene. Vi får spisepinner og hver vår tallerken og servietter. Etter sushimiddagen på Jonoe på Ringen har Storm traktert pinner like bra som de voksne, så da er det bare å forsyne seg.

- Det smaker kremete peanøtt, sier 9-åringen. – Nam! De to store må være kjappe med pinnene for å rekke en smakebit før kyllingen forsvinner. – Bønnene er helt ok, fortsetter han.

Når Sobasalaten kommer på bordet forsvinner et par hissige spisepinner. – Helg greit, altså, mumler han. Smaker kaffe? Så lar han pinnene hvile på tallerkenen. Puh! Bokhvetenudlene er perfekte og smaker mildt og nydelig, synes de voksne.

Shiitakesoppen smaker nesten som kjøtt og litt pepperaktig i smørsausen. Dumplingene med kål og svinekjøtt blir broderlig delt av hele familien.

Det er perfekt flyt i måltidet. Maten kommer stille og rolig, litt etter litt, men med et passe tempo som gjør at vi stadig får nye retter på bordet. Når den verste sulten er stillet oppdager vi bjelketaket, det gamle steingulvet og de rått tilvirkede steinveggene.

Pannekaken er litt som omelett med grønne greier. Spinat, kan vår mann bak baren opplyse.  Må være ost også, tror Tjodunn. Godt var det i alle fall. Storm, som forventet crepes, var litt skuffet.

Men så kom dagens høydepunkt for gutta – kyllingkjøttbollene.

- Veldig, nei, eventyrlig god saus, mente junioranmelderen og lot bollene gå ned på høykant.

Tidspress  gjorde at vi stod over desserten – den eneste på menyen – hjemmelaget is med sort sesam.

Kanskje neste gang, sier Per. – For det blir garantert en neste gang på Izakaya.

Sayonara!

Passer for: 

Barnefamilier: Her er det litt av hvert for de små å bryne seg på. Men smakene er milde, lokalet litt røft og bråkete fra før, så hvorfor ikke? Men ikke for sent på kvelden! Storm anbefaler alle barn kyllingboller på spyd.

Ut med jobben: Ja, her er det bare å ta med seg kollegaene, benke seg rundt langbordene og bestille det meste fra menyen. Prisene er heller ikke avskrekkende, den dyreste retten er Soba-salat med bokhvetenudler til 99,-, men den er beregnet for to personer. Ellers ligger smårettene fra 32,- til 75,-. Drinkekartet er også spennende, alle koster 87,-. Per gikk for en Ginger Sawa, med ingefær, shochu (japansk sprit) og ingefær-øl. Særdeles god!

Romantikk: En intim kveld for to kan man trygt gå for i halvmørket her. Følelsene var i alle fall i fri flyt for paret ved vårt nabobord!

Pris: Åtte småretter, to eplemost, en Fentimans ingefærøl og en drink: 742 kroner.


Hjem til Izakaya HER