Viser innlegg med etiketten småretter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten småretter. Vis alle innlegg

torsdag 18. desember 2014

uke 50 - Hanami på Tjuvholmen



Japansk fiskelykke




Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.
 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.
- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.
- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

torsdag 14. august 2014

Uke 32 - Izakaya i St. Olavs gate



Røff japansk sjarmør




På en fuktig cocktailrunde med en venninne ramlet Tjodunn innom et kult lokale i en kjeller nær Tekehtopa. Det viste seg å være en japansk pub med gode drinker, men som også hadde matservering. De to cocktailvenninnene hadde droppet fast føde og gått over til kun fludium da de fant Izakaya, men nå skal altså matmenyen testes.

- Jeg er ikke helt sikker på hva de serverer, innrømmer Tjodunn, men jeg tror det var noen småretter…
- De overannonserer ikke akkurat stedet, mener Per. Et skilt på døren inne i oppgangen i St. Olavs gate, men ingenting på fasaden. Lett å gå forbi. Gjennom vinduene kan vi se de røde, japanske lampene og når vi går ned de tre trinnene fra gateplan er det som å komme til en annen verden.

- Det er som å komme til Japan! Eller, jeg har jo aldri vært i Japan, men sånn jeg kunne tro det var.

Ifølge Izakayas hjemmeside er navnet et samlebegrep for denne type steder i Japan, og man kan finne alt fra ekstremt classy izakaya til mer bråkete nabolags-izakaya med uformell stemning. Innehaverne av Oslo-izakayaen har gjennom opphold i Japan lært seg å sette mest pris på sistnevnte, og har blitt det idealet de strekker seg etter.

Klientellet er hovedsakelig unge voksne. Ingen andre barn, kanskje ikke så vanlig med småfolk her, men ingen hever et øyebryn når familietrekløveret står i lokalet.

Den japanske puben består av to små rom. I det ene er bardisken hovedelementet, men det er også sitteplasser ved to bord og ved vinduet og ved baren. I det innerste lokalet er det fire langbord med benker. Sosial spising!

Vi slår oss ned i det innerste rommet sammen med to unge damer som allerede lar spisepinnene danse over små skåler. Menyene ligger klare på bordet og vi er skrubbings. En tjenende ånd, bartender og servitør i ett, dukker opp og kan fortelle at vi trenger 3-4 retter pr pers for å bli middagsmette. Han tar drikkebestillingen og lar oss fordype oss i menyen.

Izakaya er fornøyde med spisekartet sitt, for de har nesten ikke byttet noen retter siden oppstarten
vinteren 2012. På kjøkkenet står en japansk kokk klar til å lage det vi bestemmer oss for.
Drikkene kommer og vi er klare. Menyen er ikke enorm – så vi bestiller flesteparten av rettene på menyen. De salte soyabønnene, Eda-Mame, smørstekt shiitakesopp med ponzusaus, Gyozadumplings fylt med svinekjøtt, koreansk pannekake med dipp, Soba-nudlesalat, 2 x kyllingkjøttboller på spyd med eggeplommedip og sterk japansk sennep, pluss kylling med sesamsaus.

Det tar ikke lang tid fra vi bestiller til den første maten kommer på bordet. Kald kylling med sesamsaus, og soyabønnene. Vi får spisepinner og hver vår tallerken og servietter. Etter sushimiddagen på Jonoe på Ringen har Storm traktert pinner like bra som de voksne, så da er det bare å forsyne seg.
- Det smaker kremete peanøtt, sier 9-åringen. – Nam! De to store må være kjappe med pinnene for å rekke en smakebit før kyllingen forsvinner. – Bønnene er helt ok, fortsetter han.

Når Sobasalaten kommer på bordet forsvinner et par hissige spisepinner. – Helg greit, altså, mumler han. Smaker kaffe? Så lar han pinnene hvile på tallerkenen. Puh! Bokhvetenudlene er perfekte og smaker mildt og nydelig, synes de voksne.

Shiitakesoppen smaker nesten som kjøtt og litt pepperaktig i smørsausen. Dumplingene med kål og svinekjøtt blir broderlig delt av hele familien.

Det er perfekt flyt i måltidet. Maten kommer stille og rolig, litt etter litt, men med et passe tempo som gjør at vi stadig får nye retter på bordet. Når den verste sulten er stillet oppdager vi bjelketaket, det gamle steingulvet og de rått tilvirkede steinveggene.

Pannekaken er litt som omelett med grønne greier. Spinat, kan vår mann bak baren opplyse.  Må være ost også, tror Tjodunn. Godt var det i alle fall. Storm, som forventet crepes, var litt skuffet.
Men så kom dagens høydepunkt for gutta – kyllingkjøttbollene.

- Veldig, nei, eventyrlig god saus, mente junioranmelderen og lot bollene gå ned på høykant.
Tidspress  gjorde at vi stod over desserten – den eneste på menyen – hjemmelaget is med sort sesam.
Kanskje neste gang, sier Per. – For det blir garantert en neste gang på Izakaya.

Sayonara!

Passer for: 


Barnefamilier: Her er det litt av hvert for de små å bryne seg på. Men smakene er milde, lokalet litt røft og bråkete fra før, så hvorfor ikke? Men ikke for sent på kvelden! Storm anbefaler alle barn kyllingboller på spyd.

Ut med jobben: Ja, her er det bare å ta med seg kollegaene, benke seg rundt langbordene og bestille det meste fra menyen. Prisene er heller ikke avskrekkende, den dyreste retten er Soba-salat med bokhvetenudler til 99,-, men den er beregnet for to personer. Ellers ligger smårettene fra 32,- til 75,-. Drinkekartet er også spennende, alle koster 87,-. Per gikk for en Ginger Sawa, med ingefær, shochu (japansk sprit) og ingefær-øl. Særdeles god!

Romantikk: En intim kveld for to kan man trygt gå for i halvmørket her. Følelsene var i alle fall i fri flyt for paret ved vårt nabobord!

Pris: Åtte småretter, to eplemost, en Fentimans ingefærøl og en drink: 742 kroner.


Hjem til Izakaya HER