Uke 32 - Izakaya i St. Olavs gate

Røff japansk sjarmør

På en fuktig cocktailrunde med en venninne ramlet Tjodunn innom et kult lokale i en kjeller nær Tekehtopa. Det viste seg å være en japansk pub med gode drinker, men som også hadde matservering. De to cocktailvenninnene hadde droppet fast føde og gått over til kun fludium da de fant Izakaya, men nå skal altså matmenyen testes.

- Jeg er ikke helt sikker på hva de serverer, innrømmer Tjodunn, men jeg tror det var noen småretter…

- De overannonserer ikke akkurat stedet, mener Per. Et skilt på døren inne i oppgangen i St. Olavs gate, men ingenting på fasaden. Lett å gå forbi. Gjennom vinduene kan vi se de røde, japanske lampene og når vi går ned de tre trinnene fra gateplan er det som å komme til en annen verden.

- Det er som å komme til Japan! Eller, jeg har jo aldri vært i Japan, men sånn jeg kunne tro det var.

Ifølge Izakayas hjemmeside er navnet et samlebegrep for denne type steder i Japan, og man kan finne alt fra ekstremt classy izakaya til mer bråkete nabolags-izakaya med uformell stemning. Innehaverne av Oslo-izakayaen har gjennom opphold i Japan lært seg å sette mest pris på sistnevnte, og har blitt det idealet de strekker seg etter.

Klientellet er hovedsakelig unge voksne. Ingen andre barn, kanskje ikke så vanlig med småfolk her, men ingen hever et øyebryn når familietrekløveret står i lokalet.

Den japanske puben består av to små rom. I det ene er bardisken hovedelementet, men det er også sitteplasser ved to bord og ved vinduet og ved baren. I det innerste lokalet er det fire langbord med benker. Sosial spising!

Vi slår oss ned i det innerste rommet sammen med to unge damer som allerede lar spisepinnene danse over små skåler. Menyene ligger klare på bordet og vi er skrubbings. En tjenende ånd, bartender og servitør i ett, dukker opp og kan fortelle at vi trenger 3-4 retter pr pers for å bli middagsmette. Han tar drikkebestillingen og lar oss fordype oss i menyen.

Izakaya er fornøyde med spisekartet sitt, for de har nesten ikke byttet noen retter siden oppstarten

vinteren 2012. På kjøkkenet står en japansk kokk klar til å lage det vi bestemmer oss for.

Drikkene kommer og vi er klare. Menyen er ikke enorm – så vi bestiller flesteparten av rettene på menyen. De salte soyabønnene, Eda-Mame, smørstekt shiitakesopp med ponzusaus, Gyozadumplings fylt med svinekjøtt, koreansk pannekake med dipp, Soba-nudlesalat, 2 x kyllingkjøttboller på spyd med eggeplommedip og sterk japansk sennep, pluss kylling med sesamsaus.

Det tar ikke lang tid fra vi bestiller til den første maten kommer på bordet. Kald kylling med sesamsaus, og soyabønnene. Vi får spisepinner og hver vår tallerken og servietter. Etter sushimiddagen på Jonoe på Ringen har Storm traktert pinner like bra som de voksne, så da er det bare å forsyne seg.

- Det smaker kremete peanøtt, sier 9-åringen. – Nam! De to store må være kjappe med pinnene for å rekke en smakebit før kyllingen forsvinner. – Bønnene er helt ok, fortsetter han.

Når Sobasalaten kommer på bordet forsvinner et par hissige spisepinner. – Helg greit, altså, mumler han. Smaker kaffe? Så lar han pinnene hvile på tallerkenen. Puh! Bokhvetenudlene er perfekte og smaker mildt og nydelig, synes de voksne.

Shiitakesoppen smaker nesten som kjøtt og litt pepperaktig i smørsausen. Dumplingene med kål og svinekjøtt blir broderlig delt av hele familien.

Det er perfekt flyt i måltidet. Maten kommer stille og rolig, litt etter litt, men med et passe tempo som gjør at vi stadig får nye retter på bordet. Når den verste sulten er stillet oppdager vi bjelketaket, det gamle steingulvet og de rått tilvirkede steinveggene.

Pannekaken er litt som omelett med grønne greier. Spinat, kan vår mann bak baren opplyse.  Må være ost også, tror Tjodunn. Godt var det i alle fall. Storm, som forventet crepes, var litt skuffet.

Men så kom dagens høydepunkt for gutta – kyllingkjøttbollene.

- Veldig, nei, eventyrlig god saus, mente junioranmelderen og lot bollene gå ned på høykant.

Tidspress  gjorde at vi stod over desserten – den eneste på menyen – hjemmelaget is med sort sesam.

Kanskje neste gang, sier Per. – For det blir garantert en neste gang på Izakaya.

Sayonara!

Passer for: 

Barnefamilier: Her er det litt av hvert for de små å bryne seg på. Men smakene er milde, lokalet litt røft og bråkete fra før, så hvorfor ikke? Men ikke for sent på kvelden! Storm anbefaler alle barn kyllingboller på spyd.

Ut med jobben: Ja, her er det bare å ta med seg kollegaene, benke seg rundt langbordene og bestille det meste fra menyen. Prisene er heller ikke avskrekkende, den dyreste retten er Soba-salat med bokhvetenudler til 99,-, men den er beregnet for to personer. Ellers ligger smårettene fra 32,- til 75,-. Drinkekartet er også spennende, alle koster 87,-. Per gikk for en Ginger Sawa, med ingefær, shochu (japansk sprit) og ingefær-øl. Særdeles god!

Romantikk: En intim kveld for to kan man trygt gå for i halvmørket her. Følelsene var i alle fall i fri flyt for paret ved vårt nabobord!

Pris: Åtte småretter, to eplemost, en Fentimans ingefærøl og en drink: 742 kroner.


Hjem til Izakaya HER

Uke 31 - Munchies ved Rockefeller

Fast food fiesta!

- jakten på Oslos beste burger del 5.

Stemningen er laber. Temperaturen er like høy i bilen som i august-Oslo når Per vrenger bilen inn på en parkeringsplass i Møllergata. Far og sønn skuler på hverandre. For lite mat i for lang tid etter timesvis i Frognerbadet. Nå er det ikke godt å vite hva som skjer. Når gode råd er dyre – er det lurest å gå for den rimeligste løsningen – fast food!

Vi nesten løper rundt hjørnet til Bernt Ankersgate. Forbi Lille Saigon og Lille Saigon – jeg har aldri skjønt hvilken som er originalen og hvilken som er kopien, men denne gangen farer vi fort forbi. Vi må nærme oss nr. 8 ,hvor er det nå? Og der – med

store M’er på vinduene og kø langt ut på gaten – Oslos nye burger-mekka  Muncies, skal vi tro Instagram- og Facebookvenner.

Det er fullt på alle utebordene og alle innebordene, men vi stiller oss likevel i køen som snirkler seg ut på fortauet, og håper på det beste. Menyen over disken viser fem ulike burgere: Cheese (89,-), BBC (96,-) Spicy (96,-), Muncie (109,) og Veggie (96,-).

Når vi er halvveis innenfor døren blir det et ledig bord, men dessverre ikke ute på fortauet. Her er det bare å ta en sjefsavgjørelse: Tjodunn sender de to kamphanene for å raske til seg det bjørkehvite bordet og rykker selv stadig fremover i køen.

Det går mye fortere enn forventet – kjappere enn på Mac’ern. På fem minutter er det kontakt med mannen bak disken: En Cheese med ekstra bacon, men dropp sennepen. En Spicy med ekstra ost og bacon, for alt smaker bedre med bacon! En Muncies med blåost og bacon. To fries, to cola zero og en stor øl.

Tjodunn betaler og får med seg drikkevarene til de to gutta som har sluttet fred. Nå er vi alle bare spente: Kan Munchies hevde seg i kampen om Oslos beste burger? Tidligere har vi vært i himmelen på IllegalI og Døgnvill, mens The Nighthawk Diner og Beach Club floppet.  Heller ikke burgeren hos Food Bar på The Thief var særlig imponerende.

Vi kikker oss rundt på klientellet. Ungt og avslappet. Inne er det faktisk plass til ganske mange. I tillegg er det 5-6 bord ute på fortauet. Køen bølger fortsatt ut av lokalet og ut på gaten. Støynivået er kjempehøyt og temperaturen er  sydenaktig. Gjennom den åpne døren strømmer 27 grader inn fra Oslo-kvelden og fra kjøkkenets stekeplater stiger varm kjøttdamp. Vi sitter helt stille og lar svetten sildre.

Men ikke lenge. Nå kommer tre burgere pakket i papir og i kurver. Fries kommer i fettete gråpapirposer. Vi kaster oss over kurver og poser, river opp innpakningen og biter grådig inn i saftige burgere.

Burgerbrødene er varme og sprø i kantene med unntak av underbrødet til Munciesburgeren som har blitt litt våt av karamellisert løk og rennende muggost. Men det gjør faktisk ikke så mye, mumler

Tjodunn mellom bitene. – For burgeren er bare så god…

Storm gir tommel opp for sin cheeseburger. – Bedre enn Illegal, mener han.

Høye skuldre og aggresjon er som blåst bort. Med burger i en hånd og øl i den andre ser Per ut til å ha funnet sitt Nirvana. – Spicyburgeren er akkurat passe deilig sterk. Burgeren er rosa inni og har sprø stekeskorpe. 
Friesene  synes jeg er litt tynne og lyse, men de er sprø  og salte. Kanskje litt i salteste laget? I grenseland, men med søt ketsjup går de også ned på høykant. Fingertuppene er fettete og salte.

To servietter er ikke nok – de burde spandert minst tre. I alle fall til Munchiesburgeren som, selv om den er himmelsk, er en grisete affære.

-  Mamma, vennene mine ville elska dette stedet, sier poden. 
– Bare sånn hvis vi skal hit igjen. For det skal vi vel?

Det går alt for fort. Familiemiddagen er over på en to tre. Deilig, men nesten litt skuffende å ha kastet i seg den gode maten i så høyt tempo . Var det fordi det var så godt? Fordi vi var så sultne? Eller var burgerne litt for små? Vi erindrer å ha blitt enda mettere hos Illegal etter et burgermåltid, kanskje er ikke kjøttvekta helt lik?

Flere tidligere gjester har publisert anmeldelser der de klager på servicenivået; at det er lenge og vente på maten, at det er rot med bestillingene og

at servitøren mangler oversikt. Vi opplevde ikke noe av dette. Alt gikk i et forrykende tempo, og burgerne, de var superdigge!

Vi tørker de siste saltrestene av fingre og munnviker og forlater Bernt Ankers gate med tre fete smil.

Og hvem leder i kampen om å servere Oslos beste burger? Her må vi nesten ha en tenkepause, men det er tett i toppen. Fortsettelse følger!

Passer for:

Barnefamilien: Ja, ja og atter ja. Gi kidza reale burgere!

Etter jobben: Ja, sleng innom for en øl og en burger før dere drar videre. Ikke et sted å henge, men et sted å slenge innom.

Romantikk: Tja – kanskje om du har funnet din utkårede på byen – så kan man stikke innom Munchies på veien hjem og håpe at en fet burger nøytraliserer noe av alkoholen…

Pris: Tre burgere, to fries, to brus og en øl: 544 kroner.

Hjem til Muncies: HER