Uke 51 - Trattoria Popolare på Grünerløkka

Prima pasta!

Tjodunn har snakket om Trattoria Popolare i hele år, som en av restaurantene vi bør besøke i 2014. Per har av ukjente grunner vært litt mer reservert, men nå, en travel førjulsettermiddag sitter vi her i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri helt nederst i Trondheimsveien.

Vi har hørt mye fra bekjente om maten på Trattoria Popolare – rustikk, ærlig italiensk kost, der pastaen blir karakterisert som «suveren». Andre har ikke vært like panegyriske, men alle har vært enige om toppscore på sjarm.

For sikkerhets skyld har vi bestilt bord for lørdagslunsjen, men det hadde ikke vært helt nødvendig. I det flotte restaurantlokalet er det knapt halvfullt, men etter hvert dropper flere spisegjester innom.

- Dette ser jammen ut som et sted med sjel! Kan minne litt om småskalarestauranten Lokk ved Rockefeller. Eller kanskje heller en folkelig italiener på Manhattan, sier Per, og ser rundt seg: Høyt under taket, hvite vegger, fliser på gulvet og en noe minimalistisk innredning. Kjøkkenet er plassert bak en glassvegg ved inngangspartiet, der den brede trappen svinger seg opp til middagsrestauranten i 2. etasje.

 - Vil du spise der, må du reservere, sier servitøren når han kommer med vann og menyer til firemannsbordet vårt. Vi har med oss en ekstra gjest i dag, nemlig Storms kamerat Kjartan, som absolutt har vært ute på restaurant før.

Gutta lander raskt på ravioli med spekeskinke og hver sin italienske appelsinbrus. Vi voksne vil prøve oss på husets antipasti for to personer (298 kr), samt Vitelli Tonnato og oksehaleravioli.

Etter et lite foredrag fra Per om italiensk fotball generelt, og Totti spesielt, lander heldigvis maten på bordet ganske raskt. Favoritten blant antipastien viser seg å være rødbeter servert med en kremet ost av ku- og geitemelk. Men også gresskar med oksetunge, kikerter med blekksprut og et utvalg av italienske pølser faller i smak - om enn i varierende grad. Blekksprutretten er nok den vi kjemper mest med.

Guttas ravioli er ikke en innertier. Fyllet smaker rart, er de to gutta enige om. Kanskje de heller skulle valgt dagens pasta med oksekjaker? 

Når Per får smake oksehaleraviolien, synes han ikke det er vanskelig å skjønne at lovordene om pastaen på Trattoria Popolare er berettigede. Raviolien er tynn og silkemyk, mens oksehalefyllet, og ikke minst buljongen, er veritable smaksbomber. Årets beste pastaopplevelse, er konklusjonen.

Vitelli Tonnato’en viser seg å være slik vi ønsker at den skal være: Det kalde lyserosa kalvekjøttet dekker hele den avlange asjetten, og er overstrødd av parmesan, kapers og tunfiskmajones. Men mengden, da! Det viser seg nesten å bli for mye av det gode.

Trattoria Popolare er en del av restaurantimperiet til Arikan Newzat, mannen bak både Arakataka, Olympen (Lompa), Schouskjellern mikrobryggeri, Ylajali, der kjøkkensjef Even Ramsvik har ført restauranten til Michelin-stjerne, og Cafe Tekehtopa HER . 

Nyhet: I mars 2015 åpner forresten selskapet en ny restaurant ved Mathallen på Vulkan. Profilen skal være husmannskost, og sikre kilder forteller at uteserveringen, den blir stor…

De voksne spiser seg mette og mer enn det. Eneste skår i gleden er at vi ikke orker å spise opp pastaen til gutta - den er, som Pers oksehaleravioli, helt perfekt!

Pris:

 Antipasti, tre ravioli, en Vitella Tonnato, tre brus, ett glass vin og to kaffe: 1158 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Går bra. Her er god plass mellom bordene, og hvis de små er litt avanserte i matveien, er det mye godt å velge i.

Ut med jobben: Absolutt. Men husk at dere må reservere, sjansene for å få plass på drop in i 1. etasjen er nok begrensede. Veldig bra sted for en vennegjeng som vil spise og drikke godt for en ikke altfor dyr penge. Middagsserveringen tilbyr en fireretter med antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolche til 395 kroner. Eller en toretters delemeny til 295 kroner.

Romantikk: Hey, er det noe italienere kan, så er det amore!  Bra sted for en kjæreste-date! Og for ikke å måtte skrike til hverandre pga akustikken - må dere sitte tett sammen...

Hjem til Trattoria Popolare HER

uke 50 - Hanami på Tjuvholmen

Japansk fiskelykke

Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.

 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.

- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.

- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

Uke 49 - Kontrast på Frogner

Den som venter på noe godt...

Et lystig herrelag møter oss når vi er på vei inn, og det blir venting i døren på grunn av baksing med yttertøy, støttesteg, vitsing med hovmesteren, støy og kav.

- Men se, hva er det han skjuler under frakken? Er det ikke en vinflaske? Han har tydeligvis tatt den med seg herfra.

Tjodunn ser spørrende rundt seg. Har han kjøpt den? Eller rappet den fra bordet med vinflasker som står behendig til midt i lokalet?

Det får være som det er, for nå er vi endelig på Kontrast, en restaurant som har stått på listen vår helt siden den åpnet på høstparten i fjor. Mottagelsen i pressen har vært overveldende. Chef Mikael Svensson har fått masse skryt for sin ytterst smakfulle tilnærming til økologiske og kortreiste råvarer.

"Denne anmelderens våte drøm er å finne en slik bortgjemt perle. Et spisested som tar pusten fra meg med deilige smaker, men som likevel ikke er oppdaget og beskrevet av andre", skrev VGs anmelder like etter åpningen.

"En gullegod gourmetrestaurant, var Dagbladets dom.

Vi blir vist plass til bordet vårt, dessverre kanskje det kjipeste i restauranten. Kanskje vi skulle bedt om å få et annet, for til 21-serveringen denne førjulsfredagen er det bare omtrent halvfullt i det lille lokalet med plass til et førtitalls gjester.

Hovmesteren tilbyr et glass Francis Boulard-champagne mens vi studerer den lille menyen. Her finner vi seks mellomstore retter og tre desserter. Vi  har som vanlig store problemer med å bestemme oss, og overlater de vanskelige valgene til kjøkkenet. De plukker ut fire av de mellomstore og to desserter til en Kontraster-pakke  (745 kroner).

- Jeg er ikke så begeistret for rakfisk. Er det mulig å få noe annet som rett nummer en? spør Tjodunn den koselige svenske servitøren. Og det lar seg selvsagt gjøre.

- Du kan få gravet og halmrøkt sei med syltet agurk og kjernemelksaus smaksatt med pepperrot. Og det er villsei, altså, sier hun.

Aha. Villsei. Vi trodde ikke noen hadde startet med oppdrett av sei ennå, men forfølger ikke tråden.

Per har ikke noe imot rakfisk, i alle fall ikke nå like før jul. Ørreten er fanget i Luster, og kommer med tørket eggeplomme og lettpisket Røros-rømme. Vi har overlatt drikkevalgene til servitøren, og til rakfisken kommer Linje-akevitt og svensk Visby-pils. Helt perfekt alt sammen. Til villseien får Tjodunn en økologisk ufiltrert Pouilly Fuisse, som kanskje er litt flat og smakløs?

Rett nummer to er saltbakt sellerirot fra Korsvold Gård med geitefløte fra Lofoten gårdsysteri. Korsvold gård på Hvaler kjenner vi litt til etter mange gode innkjøp fra boden på Bondens Marked.

- Og jeg kjenner bonden der! Det er min gamle kollega Dag Thorenfeldt, som for mange år siden tok med seg kameraene sine og familien, og flyttet ut i skjærgården for å drive økologisk landbruk, sier Per.

Sellerien viser seg kanskje å være kveldens desiderte vinner. For maken til smakseksplosjon fra en knudrete rotgrønnsak har vi aldri tidligere opplevd! Per aksepterer også tapiokaperlene, som han har hatt et anstrengt forhold til etter et møte med bubble-tea på Langkawi i Malaysia.

Vinvalget er også usannsynlig bra, en frisk og fruktig Nautilus fra newzealandske Marlborough.

Selveste chefen Mikael Svensson kommer til bordet med rett nummer tre, lam fra Korsvold gård med kålrot og einebær. Deretter følger

nøtteforet utegris fra Svartskog med grotteost og ramsløk. Svinet er glasert, kommer med en bit sylte, og setter oss i skikkelig julestemning.

Dessert nr. 1 er frossen Kraftkar fra Tingvollost. Den kommer med en kompott av norske epler og med lune, myke, deilige små pepperkaker. Men dessert nr. 2 blir vi sittende og pirke litt i. Jordskokk-is med stekt gjær? Hmm. En vågal smakstilsetning av is. Men sammen med med karamellaktig maltmousse forsvinner jammen at fra tallerkenen likevel.

Dette blir garantert ikke vårt siste Kontrast-besøk. I mars 2015 får også restauranten omgivelser som forhåpentligvis passer ambisjonsnivået bedre. Da flytter Kontrast fra de knølete og lite praktiske lokalene til hotell Guldsmeden i Parkveien, og oppstår i ny drakt på Vulkan i nabolaget til både streetfood-kongene på Hitchhiker og burgerfavoritt Døgnvill.

- Flyttingen gjør at vi får lokaler som passer oss bedre. På Vulkan blir vi naboer med Mathallen, som har litt av den samme kundegruppen som

oss, sier Mikael Svensson i et intervju med Osloby nylig.

Og han lover å fortsette i samme stil, med bra mat og kanskje enda mer fornøyde gjester.

Pris:

 To seksrettere, vinpakke og champagne: 3190 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, ikke tenk på det engang. Her er det voksenkos og barnefri som gjelder.

Ut med jobben: Ja, hvis dere graver i lommene og går for en matopplevelse som er noe av det beste Oslo kan tilby, så kjør på.

Romantikk: Usannsynlig god mat og gode viner gjør alltid susen. Og kanskje blir omgivelsene enda mer innbydende etter flyttingen i mars?

Hjem til Kontrast HER

Uke 48 - Capish? pizzarestaurant i sentrum

Mamma Mia for en suksess!

- Endelig!!!

Gleden er stor når det går opp for minsten at vi skal ut og spise pizza. Per har forlatt oss til fordel for et herrelag med høy akevittføring, men det går ikke nevneverdig inn på verken mor eller sønn. Det er rett og slett koselig å være bare to til middag også!

Burgerfavoritten Munchies åpnet pizzajoint nesten i nabolokalene, nærmere bestemt på hjørnet av Torggata og Bernt Ankers gate og med utsikt til Starbucks på hjørnet rett i mot. Storm lurer på hva navnet på restauranten betyr og etter å ha forklart at Capish? er en slangvariant som kommer fra det italienske capisci og betyr litt yppalt –“ forstår du, eller?” – går vi inn døren.

Vi hadde vurdert å bestille bord, men det var helt unødvendig denne ettermiddagen. Et par, som ser ut som om de jobbet med leksene eller har gruppearbeid med fra jobben, er de eneste spisegjestene. Bak disken står en blid mann og vi kan så vidt skimte topplokket til en pizzakokk som holder på ved den varme ovnen.

Servitøren tar hjertelig i mot oss, og vi får velge bord selv.  Menyene står klare på bordene sammen med kniver, gafler, servietter og oljer samt salt og pepper. Det er deilig å komme inn i det varme lokalet og sultne som vi er, tar det ikke lang tid før vi begynner på menyen. Her er åtte pizzaer og ikke noe drikke listet opp. Servitøren kommer med vann og kan fortelle om utvalget – som de også har oppstilt borte ved kassen.

Storm bestiller en brus og Tjodunn en Peroni.

- Nå skjønner jeg hvorfor vi tok bussen, nikker guttungen megetsigende, og får det til å høres ut som om mor er realt drikkfeldig. Servitøren hever ikke et øyebryn, men henter drikkevarene.

Etter å ha kikket på menyens åtte varianter med sympatiske priser fra 88 til 138 lander vi på nummer 4 og nummer 6. Tjodunn vil ha 4’ern med mozzerella, tomatsaus, hot salami og rødløk. Storms nr 6 har tomatsaus, mozzerella, skinke, rød løk og sopp. Alt går veldig fort her, både fordi pizza er kjapt å lage, men også fordi det er sørgelig lite folk, men for oss som er rimelig sultne er det helt perfekt.

Den hyggelige svensken er tilbake med rykende varme pizzaer før vi får sjekket særlig mye av verken Instagram eller spill.
 – Og dere får selvfølgelig med restene om det blir mye å spise, forklarer servitøren.

Vi kaster oss over pizzaene. Bunnen er sprø, men Storm sliter litt med kniv og gaffel og er redd for at all håndteringen skal gjøre at den digge pizzaen havner på gulvet. Før Tjodunn rekker å hjelpe til kommer den oppmerksomme servitøren til unnsetning med et stort pizzahjul og slicer opp pizzaen på en-to-tre. Let the games begin!

- Denne er bedre enn der vi var hvor jeg fikk ananasbrus, mener Storm og sikter til Lofthus Samvirkelag. Nå er det mer spennende fyll på pizzaene på Sandaker, men prisene er også tilsvarende høyere der, gjennomsnittspizzaen koster 175.

Uten kniv og gaffel går det unna hos aftenens bordkavaler. Og pizzaen er faktisk skikkelig god og langt over forventningene etter å ha lest litt forskjellige omtaler på nett og basert på prisnivået. Crunchy bunn. Tomatsausen har akkurat passe konsistens – ikke for våt og ikke for tørr og med en god tomatsmak. Salamien er skikkelig hissig.

- Og det er akkurat passe med ost, ikke for mye og ikke for lite, sier den vesle pizzaeksperten. Vi må begge melde pass – ingen klarer å få i seg en hel, stor pizza, men det gjør ingenting. Storm gleder seg allerede til å ta med restene på skolen dagen etter. Det er ingen dessert på menyen, men poden er like glad – overraskende nok.

- Det gjør ingenting, når de har så god pizza!

Nå har jeg hørt det også! Men servitøren kommer med noen små dessertaktige pizzasnurrerpå huset laget av pizzadeig, men med en søt krem og en kaffebønne på. Pizzabaker bli ved din lest, er vel konklusjonen der.

Et kort toalettbesøk er det også tid til og det er nytt, fresht og rent. Som mange andre restauranttoaletter er det nærmest ingen isolasjon mellom toalett og restaurant, så selv om du vet du har låst døra – har du en følelse av å gjøre fra deg midt i restauranten for du kan høre alt som skjer der ute. Det er bare å håpe at musikken fra høyttalerne kamuflerer lydene andre veien.

Capish? er en enkel restaurant, nesten litt gatekjøkkenaktig, men likevel vil jeg si restaurant. Ikke et sted du tar en helaften, men helt fint for en pizza. Enkle bord og stoler med plass til 40-50 mennesker og fine, slitte gulvplanker og malt panel på veggene. De har åpent fra 11 til 22 – så det er også muligheter til å spise lunsj her.

Det er på tide å takke for seg. Vi betaler og får med oss pappesken med restematen hjemover. Vi er mette og fornøyde.
- Og vi skal garantert tilbake hit, altså. Seriøst! Capish, mamma?

Pris:
Regningen for to pizza, brus og en øl kom på 366 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: JA!

Ut med jobben: Ja – passer godt til en etter jobben-pizza. Jobber  du i nærheten ville vi vel heller ikke gått av veien for en pizzalunsj i ny og ne.

Enestående spisegjester: Passer finfint om du er singel. Du kan dingle ved bordene i vinduet og se på livet utenfor og kanskje det dukker opp noen du kan slå av en prat med på stolen ved siden av også?

Romantikk: Ikke utpreget romantisk, men ikke uromantisk heller – så er du in da mood – og restaurantbudsjettet er trangt – så er dette et finfint alternativ.

Capish? har også take away!

Hjem til Capish? HER

Uke 45 - Tijuana på Grünerløkka

Tacos på en tirsdag

Regnet faller over Oslo denne novemberhverdagen. Likevel er vi lette i steget når vi spaserer under paraplyene nedover trikkegaten på Grünerløkka.  Gutta skal spise tacos - på en helt vanlig tirsdag!

Egentlig hadde vi tenkt å besøke Tijuanas nye avdeling i Sporveisgata på Majorstua. Den åpnet 30. oktober, men dessverre er det et lukket arrangement akkurat denne dagen. Derfor må det bli meksimat på Grünerløkka i stedet. 

Tijuana i Thorvald Meyersgate åpnet dørene 1. november i fjor, omtrent samtidig med Taco Republica i Storgata. Der spiste vi i januar, og var absolutt fornøyde. Så nå er vi spente på om Tijuana holder samme nivå. Avisenes matanmeldere har absolutt vært positive. Aftenposten ga karakteren 4 av 6, mens  Andre Blomberg-Nygård (@heltchef) i VG var mer begeistret og trillet terningen til en femmer.

Tjodunn er utenlands på jobb, så  denne gangen er det ren guttekveld på byen. Per og Storm har tilkalt forsterkning fra Tromsø, fetter Eilif sier aldri nei takk til noen brennhete tacos.

Innenfor dørene er køen lang. Noen har tydeligvis tatt sjansen på et dropin-besøk, men blir høflig avvist. Vi har heldigvis reservert, og en travel servitør bare peker mot det eneste ledige bordet i lokalet. For her er det stinn brakke. Støyen står som en vegg mot oss, og bakgrunnsmusikken virker totalt unødvendig.

Vi har da en viss erfaring med meksimat på Løkka tidligere. Litt lenger opp i gaten ligger Mucho Mas, der vi koste oss en kveld tidligere i sommer. Og enda lenger oppe ligger Habanero, som har vært mellomstasjon for nachos og en sterk margarita på vei hjem fra by’n.

Vi blir sittende en ti minutters tid før servitøren får tid til oss. Smilende kan hun fortelle at, jo da, alle kvelder er vanligvis travle på Tijuana.

- Men dere skulle vært her en lørdag! Da er det virkelig fullt kjør!

9-åringen bestiller seg taco med langtidsstekt andekjøtt, chili, koriander og chipotlekrem, og tostadas med grillet argentinsk entrecote, salat, koriander, syltet rødløk og guacamole. Vi andre to klarer ikke helt å bestemme oss, men ender opp med en meny til 289 kr. per person, der det reklameres med at kjøkkenet plukker det beste fra spisekartet.

- Dette er noe for storspisere. Håper dere er skikkelig sultne, sier servitøren, før hun sprinter inn på kjøkkenet med bestillingen.

Guacamolen som ganske snart lander på bordet, holder absolutt mål. Chunky i konsistensen, og du merker at chilien er i sving. Den kremede maissuppen med bacon og chili kunne godt vært varmere, men er tydelig og god i smaken. Rekecevichen mangler kanskje litt sødme? Uansett ligger den et stykke bak cevichen vi spiste på den nye peruanske restauranten Aymara i Parkveien sist uke.

Deretter kommer torsketaco, andekjøtt-taco og taco med bresert lam på løpende bånd. Mye ­– og godt! Men egentlig kunne vi faktisk tenkt oss maten enda litt hottere! Etter en avstemning rundt bordet, er konklusjonen klar: Tacoen med

langtidsstekt andekjøtt er kveldens vinner!

Dessert har vi alltid plass til. Den meksikanske sjokoladekaken med tequilabakt mango kan anbefales. Litt mer jobb er det å få i seg jordbærcocktail med krem og crispy kakebiter.

Pris:

En alkoholfri drink, en cola, en pils, to menyer, en taco, en tostada, to desserter og to kaffe: 1094 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Tja, tacos blir aldri feil, skjønt noen barn kan nok gå på en smell om de forventer Santa Maria fra super'n. Det er kanskje lurest å gå for lunsj; å jage rundt etter små barn i et stuvende fullt og trangt restaurantlokale er aldri en innertier.

Ut med jobben: Kjør på! Tijuana har en spennende drikkemeny med mange varianter av tequila, margarita, mojito, colada og daiquiri. Men lurt å reservere!

Romantikk: Check! Paret på nabobordet var tydeligvis ute på sin første date, og det så ut til å bli en date nr to også.

Hjem til Tijuana HER

Uke 44 - peruanske Aymara i Parkveien

From Lima with Love!

Matbloggere over hele verden skriker etter mer ceviche. Kritikere skamroser stadig nye restauranter med peruansk mat på menyen. Det er hot. Det er nå. Og endelig er turen kommet til vår utkant av verden. Vi har vært innom latinamerikansk kjøkken tidligere, men ville slett ikke gå glipp av hovedstadens nyeste restaurant Aymara og dro derfor mannsterke til Parkveien.

Det er ikke så mye vi vet om Peru egentlig. En kort brainstorming gir dette litt nedslående resultatet – uten googlestøtte: De er ikke spesielt gode i fotball, hovedstaden heter Lima, det er mye lamaer og panfløyter der, Machu Picchu, en stolt inkakultur og fargerike ull-luer.

Innehaveren Rodrigo Belga, en av gutta bak Delicatessen, sitter selv henslengt ved bardisken med pc-en foran seg når vi trer inn i de romslige lokalene i nummer 64. Like oppe i gaten ligger Bjørn Svenssons Fauna, der vi har hatt en av våre beste matopplevelser i Oslo, Palace Grill og Alex Sushi ligger nærmest vegg-i-vegg, og et godt steinkast unna finner vi både bib gourmand-innehaver Lille B med deilig mat og et fantastisk vinkart og The Blue Elephant, som tilbyr autentisk og god thaimat.

Egentlig skulle vi spist på Aymara på selveste åpningsdagen, men noe kluss i familielogistikken gjorde at vi måtte booke om til dagen etter. Det er langt fra fullt, så bak den 14 meter lange bardisken står mange av servitørene uvirksomme og speider etter gjester. Vår hyggelige og pratsomme svenske servitør forteller, idet han sørger for at vi får plass ved et firemannsbord ved vinduet, at det var bra trøkk under åpningen dagen før.

- Nesten bare peruanere her i går, melder han. Også i dag er det en del latinamerikanske gjester, sikkert spente på hva Aymara kan servere av autentiske retter fra Peru.

Vel, helt autentisk er ikke maten på Aymara. Rodrigo Belga forteller i et intervju med OsloBy at de skal blande norsk fisk med ingredienser fra Peru. Men sikkert som banken er det at den peruanske klassikeren ceviche vil dominere.

Vi er ikke helt blanke når det gjelder
nasjonalretten fra Peru. Flere ganger har vi smakt lekre varianter av retten, som kjennetegnes av rå fisk marinert i sitron- eller limesaft. Gjerne med koriander, løk og chili, men variasjonene er sikkert uendelige. Tjodunn var nylig på deilig middag med ETE Supper Club med kokk fra Piscoteket – Oslos neste peruanske restaurant som åpner senere i november.

- Dere bare MÅ smake på den røkte fisken, den er SÅ bra, sier svensken når han guider oss gjennom menyen, som er perfekt for deling.

Porsjonene som koster 120-180 kroner, er ikke store, så en normalt sulten person trenger minimum to, kanskje tre for å bli mett. Fire om du er skikkelig sulten. Vi lander etter noe diskusjon på seks deleretter, og er spente på hvor utfordrende det blir for niåringen.

Tjodunn har bilnøklene i kveld, derfor er det Per som kan teste drikkemenyen.  Her er det cocktails som gjelder! Og valget blir enkelt: Nemlig Pisco Sour!

- Vi solgte sikkert 70 av dem på åpningen i går, miksemaskinen bråkte hele kvelden, forteller servitøren, og Per tar hintet: Pisco Sour, bring it on!

Selv om det er nytt i Norge – er det ikke akkurat verdensnytt at peruansk kjøkken er i støtet. Den berømte stjernekokken Ferran Adrià, tidligere El Bulli, sa i 2011 at peruanerne holder nøkkelen til fremtidens gastronomi. Han startet kort etter sin nye restaurant Pakta i Barcelona – med japansk-peruansk kjøkken. Nok en
nestor-chef – Alain Ducasse – slo nylig fast at Peru fremover vil være en av de største aktørene på verdens kulinariske scene.

Men tilbake i Parkveien. Ingrediensene i cocktailen er den peruanske druespriten pisco, limejuice, sukkerlake, eggehvite og Agostura bitter - og smaker friskt! Cocktail til maten er vanligvis ikke førstevalget for oss, men i kveld følger vi servitørene anbefaling.

Kveldens ceviche er første rett. Fisken i Ceviche Nikkei er yellowtail kingfish som serveres sammen med soya, vårløk, agurk, rotgrønnsaken rettisch, koriander tapioka og wakame (et slags sjøgress) i en leche de tigre-saus. Og for en start på måltidet dette blir! Vi deler pinlig nøyaktig - og gleder oss stort til fortsettelsen. Overraskende bra mottagelse hos 9-åringen som jafser i seg bitene i turbofart.

Storm og Per er litt skeptiske til blekkspruten, men det er uten grunn. Sammen med sprøstekt chorizo blir det kveldens favoritt, i alle fall for Per.

Storm gafler i seg den kreative potetretten Papas, blant annet med syrlig syltet shitakesopp og fermentert hvitløk, og utroper den til vinneren.

De to kjøttrettene er også fantastiske. Kanskje den aller beste er langtidsbakt svineside, fritert svor, og chilensk escabeche (sursyltede grønnsaker). I alle fall faller Tjodunn pladask for det møre svinekjøttet, som er stekt på 63 grader i 24 timer.

Det grillede oksekjøttet servert med grillet hjertesalat er også kanongodt. Alt for sterkt for barneanmelderen denne gangen, så mer mat for de voksne som elsker smaken.

Porsjonene er ikke alt for store, så vi finner også lett plass til to deledesserter. Bakt sjokoladekrem, sjokoladesorbet tilsmakt chili, sjokolade-“jord” med anis og kakaobønner, dehydrert sjokolademousse og limecurd er en velsmakende kaloribombe. Men vi faller kanskje mer for ananas ceviche (fersk ananas, pisco,
kokosmelk, lime, sorbet på banan og
kondensert melk, dulche de leche og blond sjokolade). En frisk avslutning på en fyrrig latinamerikansk kveld!

Pris:
To brus, en Pisco Sour, en øl, åtte retter (hvorav to desserter), en kaffe: 1532 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, styr unna, med mindre dere har barn som tør bevege seg et godt stykke ut i det ukjente og liker sterk mat.

Ut med jobben: Ja, hvis dere er liker freshe, sterke smaker. På Aymara finnes det en avdeling en halv trapp ned, der en gjeng på 16-18 personer kan kose seg litt uforstyrret. Og om sjefen betaler – kjør pisco-aften!

Single: Den 14 meter lange bardisken bare står og venter på deg. Fint å spise alene og om
ønskelig – få kontakt med sidemannen eller kanskje barkvinnen…

Romantikk: Dunkel belysning, god plass mellom bordene, cocktails og delemat… Trenger vi si noe mer? (nudge, nudge, wink, wink!)

Hjem til Aymara  HER