uke 50 - Hanami på Tjuvholmen

Japansk fiskelykke

Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.

 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.

- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.

- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

Uke 49 - Kontrast på Frogner

Den som venter på noe godt...

Et lystig herrelag møter oss når vi er på vei inn, og det blir venting i døren på grunn av baksing med yttertøy, støttesteg, vitsing med hovmesteren, støy og kav.

- Men se, hva er det han skjuler under frakken? Er det ikke en vinflaske? Han har tydeligvis tatt den med seg herfra.

Tjodunn ser spørrende rundt seg. Har han kjøpt den? Eller rappet den fra bordet med vinflasker som står behendig til midt i lokalet?

Det får være som det er, for nå er vi endelig på Kontrast, en restaurant som har stått på listen vår helt siden den åpnet på høstparten i fjor. Mottagelsen i pressen har vært overveldende. Chef Mikael Svensson har fått masse skryt for sin ytterst smakfulle tilnærming til økologiske og kortreiste råvarer.

"Denne anmelderens våte drøm er å finne en slik bortgjemt perle. Et spisested som tar pusten fra meg med deilige smaker, men som likevel ikke er oppdaget og beskrevet av andre", skrev VGs anmelder like etter åpningen.

"En gullegod gourmetrestaurant, var Dagbladets dom.

Vi blir vist plass til bordet vårt, dessverre kanskje det kjipeste i restauranten. Kanskje vi skulle bedt om å få et annet, for til 21-serveringen denne førjulsfredagen er det bare omtrent halvfullt i det lille lokalet med plass til et førtitalls gjester.

Hovmesteren tilbyr et glass Francis Boulard-champagne mens vi studerer den lille menyen. Her finner vi seks mellomstore retter og tre desserter. Vi  har som vanlig store problemer med å bestemme oss, og overlater de vanskelige valgene til kjøkkenet. De plukker ut fire av de mellomstore og to desserter til en Kontraster-pakke  (745 kroner).

- Jeg er ikke så begeistret for rakfisk. Er det mulig å få noe annet som rett nummer en? spør Tjodunn den koselige svenske servitøren. Og det lar seg selvsagt gjøre.

- Du kan få gravet og halmrøkt sei med syltet agurk og kjernemelksaus smaksatt med pepperrot. Og det er villsei, altså, sier hun.

Aha. Villsei. Vi trodde ikke noen hadde startet med oppdrett av sei ennå, men forfølger ikke tråden.

Per har ikke noe imot rakfisk, i alle fall ikke nå like før jul. Ørreten er fanget i Luster, og kommer med tørket eggeplomme og lettpisket Røros-rømme. Vi har overlatt drikkevalgene til servitøren, og til rakfisken kommer Linje-akevitt og svensk Visby-pils. Helt perfekt alt sammen. Til villseien får Tjodunn en økologisk ufiltrert Pouilly Fuisse, som kanskje er litt flat og smakløs?

Rett nummer to er saltbakt sellerirot fra Korsvold Gård med geitefløte fra Lofoten gårdsysteri. Korsvold gård på Hvaler kjenner vi litt til etter mange gode innkjøp fra boden på Bondens Marked.

- Og jeg kjenner bonden der! Det er min gamle kollega Dag Thorenfeldt, som for mange år siden tok med seg kameraene sine og familien, og flyttet ut i skjærgården for å drive økologisk landbruk, sier Per.

Sellerien viser seg kanskje å være kveldens desiderte vinner. For maken til smakseksplosjon fra en knudrete rotgrønnsak har vi aldri tidligere opplevd! Per aksepterer også tapiokaperlene, som han har hatt et anstrengt forhold til etter et møte med bubble-tea på Langkawi i Malaysia.

Vinvalget er også usannsynlig bra, en frisk og fruktig Nautilus fra newzealandske Marlborough.

Selveste chefen Mikael Svensson kommer til bordet med rett nummer tre, lam fra Korsvold gård med kålrot og einebær. Deretter følger

nøtteforet utegris fra Svartskog med grotteost og ramsløk. Svinet er glasert, kommer med en bit sylte, og setter oss i skikkelig julestemning.

Dessert nr. 1 er frossen Kraftkar fra Tingvollost. Den kommer med en kompott av norske epler og med lune, myke, deilige små pepperkaker. Men dessert nr. 2 blir vi sittende og pirke litt i. Jordskokk-is med stekt gjær? Hmm. En vågal smakstilsetning av is. Men sammen med med karamellaktig maltmousse forsvinner jammen at fra tallerkenen likevel.

Dette blir garantert ikke vårt siste Kontrast-besøk. I mars 2015 får også restauranten omgivelser som forhåpentligvis passer ambisjonsnivået bedre. Da flytter Kontrast fra de knølete og lite praktiske lokalene til hotell Guldsmeden i Parkveien, og oppstår i ny drakt på Vulkan i nabolaget til både streetfood-kongene på Hitchhiker og burgerfavoritt Døgnvill.

- Flyttingen gjør at vi får lokaler som passer oss bedre. På Vulkan blir vi naboer med Mathallen, som har litt av den samme kundegruppen som

oss, sier Mikael Svensson i et intervju med Osloby nylig.

Og han lover å fortsette i samme stil, med bra mat og kanskje enda mer fornøyde gjester.

Pris:

 To seksrettere, vinpakke og champagne: 3190 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, ikke tenk på det engang. Her er det voksenkos og barnefri som gjelder.

Ut med jobben: Ja, hvis dere graver i lommene og går for en matopplevelse som er noe av det beste Oslo kan tilby, så kjør på.

Romantikk: Usannsynlig god mat og gode viner gjør alltid susen. Og kanskje blir omgivelsene enda mer innbydende etter flyttingen i mars?

Hjem til Kontrast HER

Uke 47 - Brasserie Paleo i Oslo sentrum

Tilbake til steinalderen

Vi er på nye Brasserie Paleo i Rosenkrantzgata 1. Den åpnet stille og rolig for en drøy måned siden.

Paleokosthold er i vinden igjen – eller steinalderkosthold, som kanskje flere kjenner det som. Skeptikeren Tjodunn har vært overraskende positiv etter nærkontakt med danskenes egen caveman, den tidligere Michelin-chefen på Kong Hans Kælder i København, Thomas Rode Andersen , som nå har gjenoppstått som Paleofrelst crossfit-Jesus.

- Var interessant å se på nært hold hvordan en litt velgjødd kokk med myk mage og dissepupper (det står i boka hans at man-boobsene viftet lystig når han pusset tennene!) ,nå er et rippa muskelfjell fra øyebryn til lilletær, sukker Tjodunn drømmende. – Som nå svømmer mange kilometer i dansk isvann før frokost, mens han fanger fisk med tennene, sleper bildekk, svinger seg i trærne, pusher og puller seg opp og ned fra det meste og lager himmelsk mat…

Heldigvis for Per kommer servitøren før tiraden fortsetter.

- Paleos bartender, svenske Alexander Forsberg, kan shake med de beste i landet og er en av tre som skal representere de norske fargene i Bacardi Legacy, forteller servitøren og plasserer drinkelisten diskret på bordet. Tjodunn, som kommer rett fra champagnesmaking med Taittinger, lar seg ikke be to ganger.

- Hmmm. Etter en sånn oppkjøring bør du nok ha en cocktail med litt bite. Jeg vil foreslå en Italian Cup, sier servitøren. Og sånn blir det. Gutta velger mocktails basert på smakspreferanser – Pers ingefærølbasert og Storm vil ha syrlig eple.

- Her var det mye godt, men jeg tror ikke Thomas ville godkjent brasseriets meny som ekte Paleo-mat, mumler Tjodunn.

“Vi legger vekt på kortreist, økologisk produsert mat, sesonggrønsaker og minimalt prosessert mat”, står det på menyen. Servitøren forklarer videre: - Vi har en egen Paleo-meny, en 6 retters som dere kan se på tavlen der borte, for å tilfredsstille et rent paleokosthold hvor det f.eks. ikke er vanlig brød eller raffinert sukker, men ellers tenker vi økologisk og kortreist.

Mens Ina Wroldsen synger vekselsvis High as a kite og Her er jeg! Her er, her er jeg!, bestemmer vi oss for to forretter: Spekefjøl og confiterte kyllingvinger med kyllinghjerte. Hovedrettene blir svin, okse og torsk. Kjøttet er økologisk, får vi opplyst, men når vi lurer på fra hvor er det ikke så enkelt å finne ut av. Dyra kommer fra Hedmark og leveres av Nortura og torsken fra Nord-Norge.

- Litt rart kanskje at de ikke vet mer om opprinnelsesstedet? undrer Per, men vi lar det ligge.

- Hvordan vil dere ha svinekjakene stekt? Medium? spør servitøren, og vi blir et øyeblikk satt ut. Svin? Medium? Skal ikke det være gjennomstekt, da? Men vi mumler "medium pluss", før servitøren forsvinner mot kjøkkenet. Et snaut minutt senere kommer han tilbake, og lett beskjemmet sier han at svinet er selvsagt gjennomstekt, kjakene er langtidsbakt og møre som bare det...

Picante- og fennikelpølse, skinke, anderilette og paprikabrød går ned på høykant. Storm smatter fornøyd. Hjemmelaget surdeigsbrød og rødbetesmør med gulrot crumble får også bein å gå på, selv om det blir minuspoeng i paleo-boka. Kyllingvingene smaker godt, selv om kyllinghjertet kanskje var noe seigt?

Den hyggelige sommelieren Carl Jäderskog tar seg av oss og forklarer og forteller om stedet og rettene, selv om Tjodunn har bremset alkoholinntaket. Inne på kjøkkenet har de et eget chefs table som man kan bestille, men de har hatt litt problemer  med å tilpasse møblementet, så det har vært lite markedsføring av det foreløpig, forklarer Calle som tidligere var å finne på St. Lars.

 Brasserie Paleo ligger i Thon Hotel Rosenkrantz og har frokostservering for hotellets gjester. Lunsjen går så det suser, forteller Calle, for med en plassering rett overfor Oslo Tinghus er det nok av sultne lunsjgjester i området. Det kommer også stadig flere middagsgjester uke for uke, selv om det denne kvelden er plass til mange flere når vi ankommer klokken 18.30, siger flere gjester inn utover aftenen.

Så er det showtime og tre lekre tallerkener kommer til bordet. Storms breserte svinekjaker

faller fra hverandre ved første bit og blir servert med sellerirotkrem, kål, hasselnøtter og sviskesaus. En slags juletallerken, kan man kanskje si? Pers dampede torsk med baconstrø flaker seg under smøret og har et følge av gulrot og andre rotfrukter. Tjodunns grillede entrecote av storfe kommer med potet, pastinakk, sjalottløk og timian.

Entrecoten er god på smak, men holder ikke  Vaaghals-standard når det gjelder mørhet, selv om den passerer greit.

- Pappa vinner, erklærer poden etter å ha smattet seg gjennom alle tre hovedrettene. Per må si seg enig. Og selv om både torsken og svinet er gode retter, er Tjodunn mest fornøyd med egen hovedrett. Deilig saus og godt kjøtt.

Kanskje skyldes det champagnerusen, men det blir i alle fall bestilt desserter i kveld. Storm tar sommelierens anbefaling og velger seg førjulsdrømmen multesuppe med riskremis, pepperkake, mandel og marengs. De voksne deler skandinaviske oster med fruktmarmelade og nøttebrød. Tjodunn slår til på en dessertvinanbefaling. Blåmandag, gullost fra Den Blinde Ku, en rødkittost og en Västerbottenost.

- Synes kanskje de er litt kjipe på osten som koster 145 kroner når Storms dessert er gigastor og koster 105, mumler Tjodunn, men glemmer det i neste øyeblikk når dessertvinen smyger seg langs ganen. En søt østerriker fra Burgenland, Zanthos Beerenauslese, med smak av ananas og pasjonsfrukt.

- Tror du den kommer fra Olav Thons egen vinkjeller, fniser Tjodunn. – Han slår meg ikke som noen Christen Sveaas akkurat, smiler Per, og tenker tilbake på sommerens Lille B-besøk. Sommelieren røper ingenting.

En hyggelig kveld på Paleo med god mat. Litt mye hotell-interiør, sier kjipe-Tjodunn, mens greie-Per synes det er lekkert. – Eneste er at jeg ikke helt får taket på hvem de vil være. Steinalder-ish, kortreist og øko-ish? Det er kanskje ikke så viktig så lenge maten fungerer.

Pris: For to forretter, tre hovedretter og drikkevarer betalte vi sympatiske 1597 kroner. - Dette er en bevisst prispolitikk.Vi har blant annet lagt oss på et lavt påslag på vinen for at folk skal kunne ta seg råd til noe godt, sier sommelieren.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, det burde gå greit. Menyen er ikke spesielt rettet mot barn, men servitøren mente porsjonene kunne tilpasses mindre mager.

Ut med jobben: Ja, men bare om det er i rolige former. Er det øl og mer høylydt moro dere er ute etter, er ikke dette stedet.

Romantikk: Ikke helt Lady og Landstrykeren - men kan absolutt fungere. Men hvis noen vennepar skal ha en koselig kveld på restaurant, kan Brasserie Paleo være et bra sted.

Enestående spisegjester: Ikke spesielt tilrettelagt for single, men siden restauranten er tilknyttet et hotell blir du neppe den eneste som sitter alene ved et bord.

Hjem til Brasserie Paleo HER

Uke 46 - Tøyengata Bodega

Nabolagshygge på østkanten

Det er varmt og deilig innenfor dørene til Tøyengata Bodega når vi smyger oss i le for den sure vinden. Vi får et nikk fra damen bak baren og går inn i lokalet. Her er det godt med folk, noen spiser andre bare koser seg med en øl og et glass vin. Etter litt venting finner vi ut av at vi må bestille maten selv og går tilbake til baren og finner menyene.

Her er kalde og varme retter og to varianter av kombo – kald kombo og varm kombo – retter satt sammen av kjøkkenet. Og på bardisken står det to dagens – glad Grøstadgris med rødkål og kikertsuppe med pulled turkey.

Vi er så sultne at det ikke er bare magene som knurrer. Familiefreden er ikke helt i vater etter en lang dag med skole og jobb, toppet med FAU og kornettøvelse og det er derfor viktig for alle å få mat fort. Mens gutta tenker går Tjodunn til disken for å bestille to brus og en øl. Det går fint,

men må betales med en gang.

- Men vi skal jo bestille mat, kan vi ikke ta det sammen når vi har bestemt oss for alt?

Det var ikke så enkelt. Policyen er at du må betale når du bestiller, men etter en liten tenkepause går det bra likevel, men det er klart at det er et unntak fra regelen. Så er det et spørsmål om hva den varme komboen inneholder. På menyen står det at kokken velger for deg, men Tjodunn lurer på hva kokken tenker å velge fra menyen akkurat i dag.

- Jo, komboen inneholder noen kalde og noen varme retter som kjøkkenet setter sammen for deg.

- Ja, det skjønner jeg, men hvilke retter er det i dagens kombo?

- Nei, det er det kjøkkenet som bestemmer.

- Ja, det skjønte jeg altså, men jeg tenkte kanskje at kjøkkenet vet hva de tenker å sette sammen om vi bestiller det i dag?

- Du kan få snakke med kokken.

- Fint! (Særlig fint fordi irritasjonsnivået grunnet matmangel og blodsukkerfall begynner å bli farlig høyt, men Tjodunn synes hun kamuflerer det rimelig godt bak et stramt smil). Kokken kommer.

- Du, jeg lurte på denne varme komboen…

- Ja, da velger kjøkkenet…

- …noen varme og kalde retter, ja, det har jeg forstått, men hvilke retter tenker du velge om jeg bestiller det akkurat nå?

- Nei, det kan jo være så mangt. Vi velger fra menyen. Det kan jo være sandwichen. Eller det kan være suppe.

Mens det enda er mulig å trekke seg tilbake uten å ha blitt uhøflig, rygger Tjodunn med et takk og et stivt smil tilbake til spiseavdelingen.

Per tar, klok av skade, over, vrister menyen ut av krampeirriterte fingre og går til disken og bestiller halve menyen, men ingen kombo : Dagens kjøtt, suppe, sandwich, dagens fisk, to ganger potet, cold cuts kjøtt og betesalat.

Tjodunn har roet seg med en deilig Hitachino Nest White Ale og det tar kun minutter før maten kommer.  Ikke litt etter litt – men alt på en gang. Varmt og kaldt og bordet blir helt fullt.

- Værsågod, sier servitøren med et smil og peker: – Bestikk og servise kan dere hente selv der borte.

Ja… Per går bort til veggen og henter tallerkener, kniver og gafler. En runde til etter servietter.

Vi kaster oss over maten. Betesalaten smaker friskt og deilig av sitrus. Kikertsuppa har et bra zing av ingefær, men kalkunen merker vi lite til. Pastramisandwichen er kjempegod, men fordi alt blir servert samtidig blir den liggende litt for lenge og brødet blir skuffende vått og udelikat i bunnen.

Grøstadgrisen smaker godt på rødkålsengen, potetene i små, svarte stekepanner er litt kjedelige og fettete, men dagens helt er fisken! Deilig torsk med olivener – en bacalao-variant.

- Men hva er dette? Er det sopp? Per tygger ettertenksomt på noe mørkt som står på kjøttfjøla sammen med salami og pickles-grønnsaker.

- Nei… Jeg tror det er kjøtt, mener Tjodunn.

Rundt oss har folk kommet og gått. Blide fjes. Nabolagshygge. Et slags østkantens svar på Cafe Fedora på Frogner, som vi besøkte tidligere i år. Vi treffer kjøkkensjefen og bakmann Even Christiansen dinglende på en barkrakk. Han kan fortelle at det siden åpningen 16. oktober har vært et bra tilsig av gjester, og at de etterstreber å gi et godt tilbud til beboerne i nærheten - en slags nabolagsbodega.

 Etter å ha fått i oss uanstendige mengder mat ser vi lysere på livet og oppsummerer: Hyggelig sted, litt snodig kanskje å måtte stå for servisen selv, men det er tydeligvis konseptet. Stort sett god mat, men ikke så smart å servere alt i ett, da vil alltid noe av maten lide.

Selv om vi er stappmette bestiller vi to desserter, en brownie og en tilslørt bondepike, og en kaffe. Brownien er litt tørr, men grei nok. Da er den tilslørte Tøyenpiken mye bedre og glir lett ned.

- Unnskyld! Per har fått øye på kokken som nok lurte på hvem som var så bælsultne at de kjøpte nesten hele menyen.  – Hva er det i denne, spør Per og peker på de uidentifiserte bitene han mener må være sopp.

- Gravet hestekjøtt, smiler kokken. – Likte dere det?
  

Han trengte ikke være særlig til menneskekjenner for å skjønne at vi løy fett da vi stotret: Hest, ja… Joda… Interessant… Akkurat…

Hest er best på travbanen.

Pris: To brus, en øl, masse mat, en kaffe, to dessert: 835 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, kan gå an. Uformell tone, ikke noe stress, men maten er ikke spesielt barnevennlig.

Ut med jobben: Absolutt et sted dere kan stikke innom for en matbit, og en øl eller tre.

Romantikk: Kan være koselig for en middagsdate.

Hjem til Tøyengata Bodega HER