Uke 25 - Enoteca Collets Gate på Sankthanshaugen

Italiensk for nybegynnere

 New York for noen år siden: Etter en lang dag ute i asfaltjungelen, var tiden inne for å finne kveldens restaurant. Uten forhåndsbestilling drev vi gatelangs før hungeren jagde oss inn hos en italiener – ikke akkurat en du finner anbefalt, men grei nok. Så begikk vi en synd mot det italienske kjøkken.

Både lunsj og middag kan i Italia være både omstendelige og nærmest rituelle – med forrett (antipasto), første hovedrett (primo piatto), annen hovedrett (secundo piatto), grønnsaker ved siden av (contorno) og dessert (dolche).  Menykartet på italienske restauranter ellers i verden er også inndelt på dette viset.

 Hos USA-italieneren ble vi plutselig usikre: Forventes det at vi bestiller hele registeret? Sultne som vi var, tro vi til. Antipasto, primo piatto, secundo piatto, contorno og dolche gikk ned i rekordtempo, før vi helsprengte av mye mat altfor fort vaklet tilbake til hotellrommet.

Vel hjemme i Norge fortalte vi vår nabo fra Sardinia om det ikke helt vellykkede restaurantbesøket. Han trakk nok litt på smilebåndet over vår manglende kunnskap om hvordan man skal spise på italiensk. Man behøver nødvendigvis ikke bestille hele repertoaret, dropp gjerne for eksempel primo piatto eller secundo piatto hvis du føler for det. Men fremfor alt skal man ha god tid, nyte de rene, italienske smakene, og for all del ikke kaste alt i seg på en gang – slik vi gjorde.

Oslo 19. juni 2014: Denne regntunge ettermiddagen velger vi italieneren Enoteca Collets gate ved Sankthanshaugen, og lover hverandre at vi ikke skal gå i nybegynnerfella en gang til. Her holdt småkoselige Collets Cafe til tidligere, men i 2013 utvidet Enoteca sitt domene fra Bygdøy Alle, og rykket inn i de høyloftede lokalene fra midt på 1800-tallet.

Heldigvis har vi reservert bord, for her er det stinn brakke. Flere enn oss vil altså spise tirsdagsmiddagen ved foten av idylliske Sankthanshaugen.

- Interiøret ser ut til å ha levd en stund, på en bra måte, sier Tjodunn, og kikker ned på bordplaten, etter at vi har satt oss ved vinduet med god utsikt ut mot Collets gate. Ringene på den slitte bordplaten etter mange glass bærer preg av mange koselige kvelder.

Menyen er ikke spesielt omfattende, og det kan love bra: Det er slett ikke alltid at et kjøkken er bra på altfor mange retter på en gang. Som antipasto går vi for en platte til 350 kroner på deling. Her er klassikere som marinerte oliven, marinert minimozzarella, grillet squash og paprika, salat, trøffelchips med ricottadip, skinker og en pikant salami, gorgonzola og focaccia med aioli. Absolutt mye for øyet og en stor porsjon for to, men smaksmessig nokså ordinært.

- Dette er ikke mer enn det MÅ være, sier Tjodunn, - men aiolien og brødet er supert.

Per er på fisketur i den litt slappe salaten, og haler opp en svart sak, som nok engang var et ruccolablad. Ugh!!

Enoteca Bygdøy Alle skryter uhemmet av pizzaen sin på hjemmesiden, kaller den sagnomsust, og verd et besøk alene. Vi må teste om Collets Gate-avdelingen er i samme divisjon. Tjodunn bestiller en Pizza Diavola, en av hennes favoritter.

Bunnen er meget tynn, kantene sprø og en anelse brent, men pizzaen får likevel et litt tungt preg, kanskje fordi kjøkkenet har vært vel rause med osten?

- Nå høres jeg litt småsur ut, men jeg var mer fornøyd med pizzaen jeg nylig spiste på Lofthus Samvirkelag, sier hun.

Per har problemer med å bestemme seg for sin neste rett, men når servitøren står der, blir det en spontanavgjørelse på tomatiserte blåskjell med salsiccia piccante.

- Arrrgh, dette var jammen salt, sier Per etter et par skjeer. Det er ikke mulig å kjenne antydninger av smak fra skjellene, her er det den pikante pølsen som har tatt kommandoen fullstendig. Litt ergerlig at det ble blåskjell, for flere av både primi- og secondirettene har fått skryt av matanmelderne i avisene: For eksempel den helstekte doradoen og Pasta di coda di bue med kremet oksehaleragu.

Dessert på deling blir tonka-pannacotta med mandelknekk, bringebærskum og friske bær. Og dette ble måltidets absolutte vinner! Silkemyk og rund vaniljeaktig smak av tonkaen, et hint av grappa, knasende søte karamelliserte mandler og det friske bærskummet. Nam! Vi delte en, men burde strengt tatt hatt minst to.

Pris:

Antipastofat, pizza, blåskjell, pannacotta, en Peroni, to Pepsi Max og en dobbel espresso: 995 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Ja, her er det bare å ta med seg hele storfamilien, - alle liker pizza.

Ut med jobben: Kjør i vei! Og er dere mange og vil sitte litt for dere selv, finnes det et chambre separee her.

Romantikk: Hete følelser og Italia, har det noen gang vært feil?

Hjem til Enoteca HER

Uke 24 - Plah i Hegdehaugsveien

Spicy sommer

Termometeret viser over 25 denne ettermiddagen og uteserveringen er fylt opp med flagrende sommerkjoler, løse snipper og store solbriller. Vi har egentlig bestilt bord inne – men  heldigvis er det plass igjen  på plattingen til Plah – hurra! Blide svensker viser vei og henter menyer.

På en liten rundtur inne støter Per på eier og kjøkkensjef Terje Ommundsen som kan fortelle at Plah var den første moderne thairestauranten i Skandinavia og startet opp i 2004. (Plah betyr tørrfisk på thailandsk). Restauranten har vært populær både blant gjester og kritikere. Stedet har to kniver og gafler i Michelinguiden  og er kjent for kul street food i baren og fine dining inne i restauranten. På plattingen får du litt av hvert.

Både Per og Tjodunn har spist her tidligere og hatt gode matopplevelser og til og med fått glimt av kongelige gjester i restaurantens chambre separee. I dag er det ingen royale gjester å få øye på, men det er ikke så farlig siden vi er mest opptatt av å få bestilt og få mat fort - for det har vært en lang dag både på jobb og skole.

Vi er beslutningsdyktige og Per går for sommermenyen med fire retter, mens Tjodunn velger en street food-kombo med mange små retter som kommer i to serveringer. Storm velger sikre vinnere: vårruller og gai satay.

 
Alle får drikkevarer og Tjodunns første rett kommer – en deilig og syrlig tom ka gai; kyllingsuppe med galangal. Suppen er servert i vakker, blå skål. Det visuelle er en viktig del av matopplevelsen og Plah innfrir både på smak og utseende i kveld.

Etter at suppeskålen er båret ut kommer Pers første rett – grillede villreker med chili og kokosjomfruolje med en liten papayasalat. Markant smak av sjø sammen med den litt sterke og syrlige papayasalaten og knasende peanøtter. Mmmm.

Betjeningen er meget oppmerksomme og imøtekommende. Eneste lille bemerkning må være at når man har med seg et barn – og et sultent sådant – er det lurt å komme med barnets mat så raskt som mulig. I alle fall spørre de voksne om det er ønskelig. Etter kanonballkamper og Tøyenbadtur med AKS var Storm utsultet og ble litt grinete av at det bare var de voksne som fikk spise. Når vi spør servitøren om å få fortgang i barnematen er det bare smil og maten kommer på bordet på en-to-tre.

Mens Storm kaster seg  over vårrullene kommer street fooden strømmende til Tjodunn: MIang kam: betelblad med reker. Gai satay – grillede kyllingspyd med peanøttsaus. Som Tam: sterk og syrlig papayasalat. Pad pak: wokkede morning glory. Kao mali: jasminris. Salabao Muu: dampet hvetebolle med svinekjøtt og syltet papaya. Muu yang: Sterke spareribs med soya og chilliglace.

Det høres ekstremt mye ut og en stund ser det også  litt overveldende ut, men det lar seg greit håndtere, synes Tjodunn.

Betelbladene blir servert med alle thailands smaker – sterkt, salg, søtt, syrlig og bittert. Du tar litt av alt og legger det på bladet, forklarer servitøren – og så putter du alt i munnen. Og for en smaksfest! Den ene etter den andre smaken manifesterer seg – fresht og deilikat. Første gang vi spiste betelblader var på Koh Lanta på fantastiske Relax Bay i den fransk-thailandske restauranten på stranda under de enorme trærne.

Mens de voksne et øyeblikk blir hensatt til barnløse dager, sene kvelder og late dager, romantiske middager, tropestormer og et airconditionanlegg som spyttet store isbiter ut i senga vår, går Storm går løs på kyllingspydene med god appetitt. Tjodunn sluker det supermøre svinekjøttet i hvetebollen og tror det kan være den beste gatematen så langt.

Det er hyggelig i dette strekket av Hegdehaugsveien med tre restauranter på rekke, alle med uteservering – godmodige og tradisjonelle Lorry på hjørnet, naborestauranten Rust med tapas, burgere og litt forskjellig og thailandske Plah - juvelen i Hegdehaugskronen
   

Per har fått rett nummer to – og proklamerer at dette må være kveldens beste:  lettstekt kveite i blåskjellcurry med syrlig mango, langbønner og basilikum. Fisken er faktisk så god at han glemmer å sjekke liveresultatene fra fotball VM – og det sier ikke lite!

Storm har kastet seg over de sterke spareribsene til Tjodunn og det er så vidt hun får kjempet seg til en smakebit. Pers tredje rett er sprøstekt og glasert svineribbe med syrlig grønn chili og wokkede grønnsaker. Nok en vellykket og god rett, men Per holder fortsatt en knapp på fisken. Plahntastisk!

Et toalettbesøk gjør at vi får tatt en god titt i restauranten og baren som er nesten mennesketom – enkelt og lekkert interiør med hvite duker, bløte puter og Mette Marit på veggen. Toalettet er som en drøm, rent, pent og med små håndklær og frisk sitrussåpe. Vi får også tatt en titt på kjøkkensjefens kokebok Thaimania som har fått gode skussmål både i presse og blant kolleger.

Storm har plass til dessert og velger etter litt spekulering Gluay roti – banan i roti med kondensert melk. En slags pannekake forklarer den blide servitøren og pannekaken er karamellisert med melken – veldig godt, lover hun og ser forventningen tennes i gutteøynene.

Dagens peneste rett og Tjodunns favoritt er desserten til Per – Kanom wan kati – den iskalde kokossuppen med jordbær og bringebær.  En fryd for øyet! To store og en liten slåss om de søte dråpene, men så kommer en stor og solid roti og Storm får nok å holde på med.

- Hit må vi tilbake, proklamerer dessertmonsen halvveis i pannekaka og får følge av sin thaifrelste far som nikker enig. Det burde flere også gjør før suppa forsvinner fra menyen. Da er den saken klar!

Pris: 1 258 kroner for 3 brus, to øl, dagens fireretter, Street food meny, vårruller, kylling satay og bananpannekake.

Passer for:

Barnefamilier: Ja – her går det an å velge småretter som kan passe. Noe av maten kan være litt sterkt for sarte barneganer.

Romantikk: Ja – både ute og inne, i baren og på fine dining. Sterk mat og sterke følelser passer godt sammen.

Ut med jobben: Ja – både Per og Tjodunn har spist med jobben her og til allmen jubel.

Hjem til Plah  HER

To andre thai-tips: Som Tam og Blue Elephant

Uke 23 - The Nighthawk Diner på Grünerløkka

Jakten på Oslos beste burger - del 3

Grünerløkka koker i den flotte sommerkvelden. Alle utebordene er tett besatt, og pilsglassene funkler i solstrålene. Kanskje det er derfor vi sklir inn på The Nighthawk Diner i krysset Seilduksgata-Thorvald Meyers gate uten problemer. Vanligvis kan det være en liten kamp å komme seg innenfor, og en stund å vente på ledig bord. Men i dag er det god plass.

– Jeg skjønner det ikke, for egentlig skulle det vært helt fullt her nå, sier den søte servitøren og ser seg rundt. Vi er bare glad til, og benker oss rundt bordet langt inne i det avlange lokalet. Tjodunn er opptatt med andre gjøremål, så dette blir en ren guttekveld på by’n. Storm og Per har invitert med seg fetter Eilif fra Tromsø - her skal maten få ben å gå på!

Flere ganger tidligere har vi besøkt Jan Vardøen-restauranten ved Birkelunden. Da den åpnet i 2010 var den en liten sensasjon, en ekte amerikansk diner der detaljene er nøye ivaretatt. Blant annet er "båsene fra Missouri, takviftene fra Ohio og de sure agurkene fra Brooklyn. Hver eneste skrue skal være autentisk", skrev Aftenposten i en smått euforisk anmeldelse ikke lenge etter åpningen.

Og navnet? Jo, det skal være inspirert av Tom Waitz-platen «Nighthawk at the Diner». Waitz hentet tittelen fra det ikoniske maleriet Nighthawks av Edward Hopper fra 1942. Det ble ofte kalt Nighthawks at the Diner, en stor  kopi kan du se ved de innerste bordene.

Vi har både hatt lange frokoster her med venner, og vært innom for en matbit før shopping eller kinobesøk. Ingen av gangene har vi blitt veldig imponerte over maten, men siden vi aldri blir lei av kalorier på amerikansk vis, har vi alltid forlatt dineren med et lite smil om munnen.

Etter å ha studert den rikholdige menyen, blir gutta enige om at det må bli burgere. Selv om det ikke er mer enn et par uker siden vi var i burgerhimmelen på Illegal, kjenner vi at vi må ta en avsjekk også på Nighthawk. Kan de måle seg med burgerne i Møllegata, eller hos Døgnvill på Vulkan?

Eilif og Storm velger begge «The Nighthawk combo» med cheddar, crispy bacon og chipotle-mayo. 9-åringen har tidligere gått i baret ved å velge barneburger, og han ble langt fra mett. Burgeren på barnemenyen er for småspiste småunger, mener han. Derfor blir det en velvoksen variant denne gangen. Per bestiller en «The Blind Cow» med blåmuggost.

Brusen kommer i glassflasker, men colaen er halvlunken. Isbitene smelter raskt, og dermed er sjarmen med glasscola ikkeeksisterende…

Løkringene vi tar som snacks er usedvanlig sprø og luftige. Men vi må jammen lete lenge etter selve løken inni all frityren!

Og hva skal vi si om burgerne? Gode, men langt fra perfekte. De er i fasteste laget, de mangler den løse, mer saftige konsistensen vi fant hos burgerkonkurrentene litt lenger nede i byen. Baconet på «The Nighthawk combo» står i menyen som «crispy», men her er vi langt unna, gitt! De tykke skivene smaker godt, men er litt seige, og med de sløve knivene er det en kamp å komme gjennom. Den store porsjonen med fries er nokså ordinær, sprøheten er ikke helt til stede. Og en liten bagatell, men dog: Asjettene er da altfor små? Halvparten av fries-en havner på bordet når guttungen slåss med burger og bacon.

Selv om maten denne kvelden ikke holdt toppnivå, er det umulig ikke å kose seg på The Nighthawk Diner. Stemningen er jovial og uanstrengt, servicen er på høyden, og her – midt i indrefileten på Grünerløkka – er det alltid mye å kikke på.

Pris:
 Tre burgere, løkringer, to brus, en øl: 763 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ubetinget ja! Eneste minus må være at det ikke kan bestilles bord, selv om det vanligvis ikke er altfor lenge å vente. Menyen er gjort sjarmerende barnevennlig: Der reklameres det med at alle prinsesser og superhelter kan velge nesten hva de vil, og kokkene lager en «superkid-size» porsjon til halve prisen. Og vil de ha noe som ikke står på menyen? Fortell det til servitøren – kanskje de kan fikse det!


Ut med jobben: Slett ikke dumt! Er dere flere enn 10, er det mulig å reservere bord.

B-mennesker: Ja!! Her serveres det fra frokostmenyen i hele åpningstiden.

Romantikk: Ja. Som å være med i en amerikansk film som klassikeren "Da han møtte henne".

Besøk The Nighthawk Diner HER

Uke 22 - Smalhans på Sankthanshaugen

Kongen på haugen

Vi kjenner feriepengene brenne i lommene og føler oss som rene kong Krøsus der vi spaserer i den flotte forsommerkvelden mot Sankthanshaugen. Barnet er sendt på landet, duften av syrin kiler søtt i nesen og Osloborgere i alle aldre strømmer ut for å nyte den svalende luften mot kroppen.

  

- Bra de kan åpne vinduene på Smalhans – du får nesten følelsen av å sitte ute, sier Tjodunn idet vi stiger innenfor.

Her kommer betjeningen raskt imot oss og ønsker velkommen. Vi får tildelt bord og ser det er flere enn oss som har fått feriepenger. Kveldens klientell på Smalhans er ikke ensartet, her er det jentebursdag, familiemiddag, kjærester, kompiser, stamkunder fra nabolaget. Det er hyggelig og laidback – det samme gjelder for servicen.

- Det var altså helt fullt belegg, men i den varme sommerkvelden er det nok noen som heller vil sitte ute – så vi har fått noen avbestillinger, men det gjør ikke noe! melder aftenens servitør og himler med øynene.

Restauranten er startet av tre, ikke ukjente, matkompiser: Tom Victor Gausdal (Strand), Stian Floer (Hitchhiker) og Anders Braathen (@hipstakokken) som har en felles fortid på Palace Grill. Smaken av Oslo kan også takke Anders for en rekke suverene restaurantanbefalinger i New York – noe som gjorde ferien vår til et kulinarisk høydepunkt!

Vi har vært her før både med jobb og privat, sist på “Pho mot kreft”, og det er med  spenning vi ser frem til kveldens meny. Smalhans er  ingen smågutt i Oslos restaurantverden og har jo både vunnet rene Oslo-kåringer og er inne på listen til Michelinguiden med kniv og gaffel.

Vår blide sørlandske servitør gir oss en kort innføring i menyen på Smalhans – Krøsusversjonen, som er full pakke av dagens smaksmeny – og Smalhansversjonen – som er noe færre retter fra samme meny. Det er ingen vinmeny som er satt opp til dagens Krøsus– så det blir litt diskusjoner frem og tilbake rundt smak og spisegjestenes humør – og vi lander på servitørens anbefaling om å starte med en rosa og lett boblende østerrisk Meinklang Prosa på Pinot Noir pluss en Dry Martini til Per, my name is Bond, Bremer. Matmessig måtte det jo bare bli Krøsus x 2.

Smalhans har en spennende øl- og vinliste, så vi blir nesten bekymret for om vi har valgt riktig når vi titter på alt vi ikke har valgt, men faller til ro når de rosa perlene danser i glassene.

Per er litt skeptisk, eller kanskje riktigere, forbeholden til skinkeplanken, basert på mindre sjarmerende versjoner fra tidligere restaurantbesøk, men kvikner til ved synet av Smalhansversjonen. Italiensk kjøtt på planken: San Danieleskinke, fennikelsalami og en fyrig salamiversjon. Tilbehøret er himmelsk og setter en høy standard for resten av måltidet. Raita, hjemmebakt knekkebrød, syltede agurker, grillet fersken, geiterømme og potetchips. Sommer på ei fjøl!

Den lette sommerfølelsen varer inn i de to neste rettene: Røkt ørret med pepperrotkrem og salat og en jordbær og asparagessalat med røkt feta. Eneste skår i gleden var et fiskeben som Per må plukke ut av munnen. Bra for Smalhans og de andre spisegjestene at det er Per og ikke Tjodunn som er den uheldige. For hun har et mye mer anstrengt forhold til uønskede og overraskende fiskeben på avveie etter en oppvekst med en far som hadde et lettvint forhold til uttrykket benfritt…

Utenfor de åpne, fotside vindusdørene suser 37-bussen forbi – og i tverrgata går 21-bussen. Trafikken er ikke plagsom i restaurantlokalet, selv ikke når motorsyklene dundrer ned Ullevålsveien, og lokalbefolkningen som siger forbi i en doven strøm gir bra underholdningsverdi for den som sitter riktig vendt.

Nye tallerkener bringes til bordet – denne gangen med brandade – servert som klippfiskboller med hummus og litt artisjokk. Den salte fisken har fått en knasende sprø skorpe som står perfekt til den milde kikertpureen. O’hoi og nam! Enkelt og knallgodt. Kan det være kveldens vinner?

Så er det tid for kjøttretten: Svinenakke. Servitøren foreslår en av sine nye og økologiske favorittviner – en gøy vin fra Tenerife.

– Første gang jeg har blitt anbefalt en gøy vin. Må bli rene grisefesten da, fniser Tjodunn. Etter litt samtaler rundt vinvalget blir vi enige om en vinsmakingsvri – og vi får smake på tre rødviner hver i stedet for et enkelt glass. Absolutt gøy!

Så kommer grisen – servert med sennepssaus og rødkål sammen med gnocci med lardo og løpstikke. Røyksmaken av svinet er markant og kjøttet er saftig. Gnoccien er perfekt. De tre røde blir behørig smakt og vurdert – og servitøren har rett. Tenerifevinen er et morsomt, nytt og spennende bekjentskap!
På søte mormortallerkener dekorert med pærer og frukt kommer Croque a la Smalhans med Kraftkar fra Tingvoll servert med rabarbrasyltetøy. Ikke fy skam det heller.  Og når vi ikke tror det er plass til mer kommer solbærsoufleten med hvit sjokoladekrem med vanilje og solbærsyltetøy – og gjett om vi fikk plass!

– Vanligvis er jeg ikke så begeistret for hvit sjokolade, men jeg tror sannelig det har endret seg, sukker Tjodunn. Det er tett mellom bordene på
Smalhans, uten at det føles beklemmende. Det er lett å få med seg at det ikke bare er vi som har smattet og nikket oss fornøyde gjennom alle rettene.

Når vi har betalt, svinger vi ut i sommernatta, hopper på bussen hjem og nynner:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer’n 
når de stressa folka har
forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik….

Pris:
For 1 dry martini, 2 x Krøsus, 1 flaske vin + 2 glass rødvin og 2 kaffe: Kr 2107,-

Smalhans passer for:

Barnefamilier: Ja, absolutt. Kanskje ikke for Krøsusmenyen, men for sin sympatiske husmannskost som serveres alle dager – følg skiftende og spennende meny på @smalhans på Instagram  eller på hjemmesidene.

Romantikk: Ja takk. Sympatiske priser og gode retter man kan dele. Intimt og koselig lokale – med god service. Deilig laidback og uhøytidelig stemning.

Ut med jobben: Ja – passer både for overtidsbesøk eller litt større eventer. Det finnes også et separat rom som kan romme flere.

Hjem til Smalhans: HER