uke 50 - Hanami på Tjuvholmen

Japansk fiskelykke

Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.

 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.

- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.

- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

Uke 27 - Solsiden Restaurant på Akershusstranda

 På livets lyse side...

- Skjønner han ikke at det ikke nytter? Kan han ikke bare slutte?

Den unge mannen forsøker vekselsvis å trygle og true seg til et bord på Solsiden for den lille vennegjengen denne fredagskvelden. Men den myndige hovmesteren lar seg ikke bevege. Mens køen vokser, peker hun bestemt mot utgangsdøren, og følget må hoderystende og røde i toppen gå ut i den fine sommerkvelden med uforrettet sak.

Vi andre – som faktisk har reservert  – ser litt overbærende på hverandre. Å tro at du kan få et dropin-bord på det som mange mener er Oslos beste sjømatrestaurant en vakker sommerkveld, mens fjorden ligger flat og kaiene fra Aker Brygge til Akershusstranda ved Festningen koker av folk, det er kanskje i overkant naivt.

Vi har vært på sesongrestauranten Solsiden ved foten av Akershus festning flere ganger før, men vært litt uheldige med bordet, og blitt plassert langt inne i

lokalet med kelnere løpende forbi i høyt tempo. Denne gangen har vi hatt mer flaks, sitter på annen rekke, og med god utsikt mot Aker Brygge, og med Hovedøya, Bleikøya, Lindøya og Nakholmen i det fjerne.

Tidligere har det selvskrevne valget vært skalldyrplateau, en romslig bolle fylt av all verdens godsaker fra havet. Før vi kom hadde vi som ambisjon å la de andre rettene på menyen få en sjanse. Den blide svenske servitøren forteller om dagens treretter, med lettrøkt lange, grillet villkveite og jordbærdmousse til 495 kroner, eller dagens syvretter til 835 kroner, men nei: Det må bare bli plateau også denne gangen. Et blikk rundt i lokalet forteller oss at mange gjør som oss.

Vi får høre, og vi vet fra i fjor og årene før, at her får vi så mye sjømat at det ikke er noe vits i å bestille forrett. Så det gjør vi heller ikke. Men en ting bekymrer oss litt: I menyen står det at tilbudet om sjøkreps er avhengig av leveransene.

- Er det mulig? Blir det ikke sjøkreps, spør vi servitøren. Hun kan berolige oss, selvsagt blir det sjøkreps, spenstige, langlemmede kamerater fra Hitra-Frøya.

Mens vi venter på maten, og med dagens hvitvin i glasset, en Pouilly Fume Les Crix til 625 kroner, ser vi turistene rusle forbi, og titte storøyde gjennom skyvedørene fra gulv til tak og inn i det tidligere såpekokeriet i skur 34 som nå huser Solsiden.  Og litt utpå kvelden er det jammen to stykker som finner nåde hos hovmesteren og får plass ved et tomannsbord – uten reservasjon.

Skalldyrplatået holder også dette året høyt nivå. Lune blåskjell fra Sør-Trøndelag blir servert i en skål ved siden av, på en seng av is oppe i den store plateauen.Tilbehøret er deilig brød, majones, aioli, tomatsalsa og en rødvinsvinegrette.

I metallfatet venter kanadisk hummer, østers fra Bretagne, kongekrabbe fra det høye nord, store grønlandsreker, hel krabbe – og altså sjøkrepsene fra yttersiden av Trøndelag.

- Jeg trodde jeg likte hummer bedre enn alt annet. Men etter å ha spist denne sjøkrepsen er jeg i tvil, sukker Tjodunn. Vi skotter over mot nabobordet, der sitter fem fine frøkner som akkurat har fått sin porsjon med gratinerte sjøkreps, det ser ikke fy skam ut det heller!

- Hvorfor er det ikke norske reker, lurer vi på? Servitøren er litt usikker, men kanskje er det av miljøgrunner? Vi har nylig lest et intervju med World Wildlife Fund-leder Nina Jensen, som hevder av Skagerrak- og Nordsjøen-rekene blir dårlig forvaltet, og at vi derfor heller

bør spise frosne fra Barentshavet. Uansett, disse vi får i dagens plateau er aldeles utmerkede, og står ikke noe tilbake fra ferske.

Det er så vidt vi orker å løfte vinglasset når vi ser bunnen av skalldyrfatet. Likevel må vi toppe måltidet med dessert. Per velger norske jordbær og mazarinkake med basilikumgele og vaniljekrem, Tjodunn går for dagens tilbud, som er jordbærmousse på sjokoladebunn. Begge er fornøyde – men Per kunne godt vært mazarinen foruten etter all sjømaten.

Pris: Dry martini, gin tonic, 2 x plateau, en flaske vin, to desserter og to kaffe: 2545 kr.

Passer for:

Barnefamilier: Ikke førstevalget, kanskje, selv om det på toppen av det ene vinskapet står en eske med leker for de minste.

Ut med jobben: Absolutt, for de finere anledninger, der det er noe å feire og budsjettet er romslig.

Romantikk: Ja, kan absolutt gå an! Hvitvin og skalldyr på bryggekanten en vakker sommerdag – her kan du fri!!! Passer for usjenert kjærlighet, om du er den litt blyge typen – bør du vite at det er tett mellom bordene.

Hjem til Solsiden HER