Uke 51 - Trattoria Popolare på Grünerløkka

Prima pasta!

Tjodunn har snakket om Trattoria Popolare i hele år, som en av restaurantene vi bør besøke i 2014. Per har av ukjente grunner vært litt mer reservert, men nå, en travel førjulsettermiddag sitter vi her i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri helt nederst i Trondheimsveien.

Vi har hørt mye fra bekjente om maten på Trattoria Popolare – rustikk, ærlig italiensk kost, der pastaen blir karakterisert som «suveren». Andre har ikke vært like panegyriske, men alle har vært enige om toppscore på sjarm.

For sikkerhets skyld har vi bestilt bord for lørdagslunsjen, men det hadde ikke vært helt nødvendig. I det flotte restaurantlokalet er det knapt halvfullt, men etter hvert dropper flere spisegjester innom.

- Dette ser jammen ut som et sted med sjel! Kan minne litt om småskalarestauranten Lokk ved Rockefeller. Eller kanskje heller en folkelig italiener på Manhattan, sier Per, og ser rundt seg: Høyt under taket, hvite vegger, fliser på gulvet og en noe minimalistisk innredning. Kjøkkenet er plassert bak en glassvegg ved inngangspartiet, der den brede trappen svinger seg opp til middagsrestauranten i 2. etasje.

 - Vil du spise der, må du reservere, sier servitøren når han kommer med vann og menyer til firemannsbordet vårt. Vi har med oss en ekstra gjest i dag, nemlig Storms kamerat Kjartan, som absolutt har vært ute på restaurant før.

Gutta lander raskt på ravioli med spekeskinke og hver sin italienske appelsinbrus. Vi voksne vil prøve oss på husets antipasti for to personer (298 kr), samt Vitelli Tonnato og oksehaleravioli.

Etter et lite foredrag fra Per om italiensk fotball generelt, og Totti spesielt, lander heldigvis maten på bordet ganske raskt. Favoritten blant antipastien viser seg å være rødbeter servert med en kremet ost av ku- og geitemelk. Men også gresskar med oksetunge, kikerter med blekksprut og et utvalg av italienske pølser faller i smak - om enn i varierende grad. Blekksprutretten er nok den vi kjemper mest med.

Guttas ravioli er ikke en innertier. Fyllet smaker rart, er de to gutta enige om. Kanskje de heller skulle valgt dagens pasta med oksekjaker? 

Når Per får smake oksehaleraviolien, synes han ikke det er vanskelig å skjønne at lovordene om pastaen på Trattoria Popolare er berettigede. Raviolien er tynn og silkemyk, mens oksehalefyllet, og ikke minst buljongen, er veritable smaksbomber. Årets beste pastaopplevelse, er konklusjonen.

Vitelli Tonnato’en viser seg å være slik vi ønsker at den skal være: Det kalde lyserosa kalvekjøttet dekker hele den avlange asjetten, og er overstrødd av parmesan, kapers og tunfiskmajones. Men mengden, da! Det viser seg nesten å bli for mye av det gode.

Trattoria Popolare er en del av restaurantimperiet til Arikan Newzat, mannen bak både Arakataka, Olympen (Lompa), Schouskjellern mikrobryggeri, Ylajali, der kjøkkensjef Even Ramsvik har ført restauranten til Michelin-stjerne, og Cafe Tekehtopa HER . 

Nyhet: I mars 2015 åpner forresten selskapet en ny restaurant ved Mathallen på Vulkan. Profilen skal være husmannskost, og sikre kilder forteller at uteserveringen, den blir stor…

De voksne spiser seg mette og mer enn det. Eneste skår i gleden er at vi ikke orker å spise opp pastaen til gutta - den er, som Pers oksehaleravioli, helt perfekt!

Pris:

 Antipasti, tre ravioli, en Vitella Tonnato, tre brus, ett glass vin og to kaffe: 1158 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Går bra. Her er god plass mellom bordene, og hvis de små er litt avanserte i matveien, er det mye godt å velge i.

Ut med jobben: Absolutt. Men husk at dere må reservere, sjansene for å få plass på drop in i 1. etasjen er nok begrensede. Veldig bra sted for en vennegjeng som vil spise og drikke godt for en ikke altfor dyr penge. Middagsserveringen tilbyr en fireretter med antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolche til 395 kroner. Eller en toretters delemeny til 295 kroner.

Romantikk: Hey, er det noe italienere kan, så er det amore!  Bra sted for en kjæreste-date! Og for ikke å måtte skrike til hverandre pga akustikken - må dere sitte tett sammen...

Hjem til Trattoria Popolare HER

Uke 42 - Ni&Tyve ved Slottsparken

Historisk hygge i Romansefabrikken

 Ni&Tyve? Per ser ut som et spørsmålstegn. – Den restauranten har jeg aldri hørt om?

Høstsolen henger lavt over Parkveien, og løvet faller over hammocken og de andre møblene på uteserveringen foran den staselige sveitservillaen. Det runde blå skiltet oppe på veggen forteller oss at vi er på historisk grunn. Her, i det som går for å være Oslos eldste trehus, også kalt "Romancefabriken", bodde komponisten Halfdan Kierulf på 1850-tallet. I husets salonger skal Wergeland, Tiedemann, Gude og Bjørnstjerne Bjørnson ha vanket

Restauranten åpnet høsten 2010, og ble tatt godt imot av hovedstadens restaurantanmeldere. "Folkelig fint" (DN), "Kongelig kickstart" (Dagbladet) og "Full gass fra start" (Aftenposten) var noen av headlinerne. Så hvordan står det til i den staselige trevillaen like ved Slottsparken fire år etter?

– Her er det ikke akkurat trengsel ved bordene, bemerker Tjodunn, idet vi trer inn i de romslige stuene i første etasje. Men koselig er det her! Deilige lærstoler og myke sofaer med massevis av puter står og venter på gjestene, interiørfargen går i gylne bruntoner, det er mer maksimalistisk enn minimalistisk, men virker en anelse shabby? Kanskje skyldes det et teppeaktig gulvbelegg, som har fått seg noen solide flekker?

Vi har valgt å teste lunsjmenyen, et daglig tilbud (søndag stengt) Ni&Tyve startet med først i fjor. Vi får et av rommene helt for oss selv, og synker raskt ned i de behagelige møblene ved vindusbordet.

Vi skjønner raskt at det ikke bare er finkultur som preger dette restauranthusets historie. På veggene henger fotokunst med kjøretøy som tema, og en veteranbil preger porselenet. Den blide, svenske servitøren setter oss på rett spor: I 1913 ble sveitservillaen kjøpt av automobil-importøren, den senere Mercedes- og Peugeot-kongen, Bertel O. Steen, som flyttet inn her. Steen-familien bodde her til 1985, etter det har ikke huset vært bebodd. Det ble fredet i 2002, og mye måtte på plass før restaurantåpningen åtte år senere. Blant annet måtte kjøkkenet bygges som «et rom i rommet», sikkert et krav fra Byantikvaren, slik at det kan plukkes ned og rommet tilbakeføres til 1848-standard.

Lunsjmenyen er ikke lang. Her tilbys matjessild med egg, Eggs Florentine med røkelaks, dampede blåskjell, pulled pork og hamburger.

- Egentlig kunne jeg tenke meg blåskjell, men jeg går for Norges nye «nasjonalrett» pulled pork, sier Per. Den finnes i mange varianter, selv lager vi den med koreansk vri. Fellesnevneren er at man bruker det kjipeste, tråeste kjøttet av grisen, gjerne høyrygg eller bog. Det tilberedes  på lang tid slik at sener, fett og muskelfibre brytes ned, og vips – ut av ovnen kommer et stykke så mørt at du kan trekke kjøttet fra hverandre med to gafler. Røff mat!

Ni&tyve serverer purka med en lekker bete- og bladsalat. Kjøttet er dandert på et godt grillet brødstykke.

- Av en eller annen grunn blir jeg ikke helt fortrolig med denne retten. Kan det være at kjøkkenet har brukt et «finere» stykke av grisen? For jeg savner de grove trevlene. Og kjøttet er gjennomtrukket av noe som må være stekesjyen, slik at brødet blir oppbløtt. Det blir en litt for fet smak sammen med hvitløksmajonesen. Hmmm. Men den syrlige salaten balanserer godt opp mot det fete svinet.

NB: Her har vi også spist pulled pork i år: Eldhuset

Tjodunn er mer fornøyd med burgeren. Servitøren spør riktignok ikke om hvordan den skal tilberedes, men den kommer rosa og fin i midten, kjøttet er grovkvernet, men det kunne kanskje vært en mer definert stekeskorpe. Burgeren serveres med rikelige mengder sylteagurk og store båter ovnsstekte poteter.

NB: Andre steder vi har spist gode burgere i år: Munchies, Døgnvill, Illegal, Burger Joint.

Vi er egentlig godt forsynte, men tar dagens dessert på deling. Den består av gresskarkake med gresskarpure, havtornsorbet og en tynn chips av gresskar, som dessverre er blitt seig.

Kaken er helt grei, god smak, men litt for tung til å bli en favoritt. Sorbeten derimot er deilig!

- Vi bør nok spise her en gang til, og gi middagen en skikkelig sjanse, sier Per, etter den litt skuffende pulled pork-opplevelsen.

Pris: Hamburger, pulled pork, to brus, to kaffe og dessert: 585 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Ikke helt. Her serveres typiske "voksenretter" - på a la carten står ishavsrøye, kveite, piggvar, and, hjort og entrecote. Men muligens kan en søndagsmiddag for hele familien funke?

Ut med jobben: Kanskje for større markeringer, som hvis en god kollega skal hedres for lang og tro tjeneste? Her er det flere chambre separees, blant annet et for åtte personer i bilgrossererens gamle badeværelse.

Romantikk: - Jeg tror det kalles "romansefabrikken" fordi komponisten var rå med damene, sier Tjodunn. Per googler, og finner ut at det nok heller kommer av at Kierulf skrev romansemusikk til blant annet Bjørnstjerne Bjørnsons dikt. Men uansett: I de koselige salongene kan romantikken blomstre!

Single: Tre plasser i baren, der du godt kan dingle med en øl og en mør entrecote.

Hjem til Ni&Tyve HER

Uke 32 - Izakaya i St. Olavs gate

Røff japansk sjarmør

På en fuktig cocktailrunde med en venninne ramlet Tjodunn innom et kult lokale i en kjeller nær Tekehtopa. Det viste seg å være en japansk pub med gode drinker, men som også hadde matservering. De to cocktailvenninnene hadde droppet fast føde og gått over til kun fludium da de fant Izakaya, men nå skal altså matmenyen testes.

- Jeg er ikke helt sikker på hva de serverer, innrømmer Tjodunn, men jeg tror det var noen småretter…

- De overannonserer ikke akkurat stedet, mener Per. Et skilt på døren inne i oppgangen i St. Olavs gate, men ingenting på fasaden. Lett å gå forbi. Gjennom vinduene kan vi se de røde, japanske lampene og når vi går ned de tre trinnene fra gateplan er det som å komme til en annen verden.

- Det er som å komme til Japan! Eller, jeg har jo aldri vært i Japan, men sånn jeg kunne tro det var.

Ifølge Izakayas hjemmeside er navnet et samlebegrep for denne type steder i Japan, og man kan finne alt fra ekstremt classy izakaya til mer bråkete nabolags-izakaya med uformell stemning. Innehaverne av Oslo-izakayaen har gjennom opphold i Japan lært seg å sette mest pris på sistnevnte, og har blitt det idealet de strekker seg etter.

Klientellet er hovedsakelig unge voksne. Ingen andre barn, kanskje ikke så vanlig med småfolk her, men ingen hever et øyebryn når familietrekløveret står i lokalet.

Den japanske puben består av to små rom. I det ene er bardisken hovedelementet, men det er også sitteplasser ved to bord og ved vinduet og ved baren. I det innerste lokalet er det fire langbord med benker. Sosial spising!

Vi slår oss ned i det innerste rommet sammen med to unge damer som allerede lar spisepinnene danse over små skåler. Menyene ligger klare på bordet og vi er skrubbings. En tjenende ånd, bartender og servitør i ett, dukker opp og kan fortelle at vi trenger 3-4 retter pr pers for å bli middagsmette. Han tar drikkebestillingen og lar oss fordype oss i menyen.

Izakaya er fornøyde med spisekartet sitt, for de har nesten ikke byttet noen retter siden oppstarten

vinteren 2012. På kjøkkenet står en japansk kokk klar til å lage det vi bestemmer oss for.

Drikkene kommer og vi er klare. Menyen er ikke enorm – så vi bestiller flesteparten av rettene på menyen. De salte soyabønnene, Eda-Mame, smørstekt shiitakesopp med ponzusaus, Gyozadumplings fylt med svinekjøtt, koreansk pannekake med dipp, Soba-nudlesalat, 2 x kyllingkjøttboller på spyd med eggeplommedip og sterk japansk sennep, pluss kylling med sesamsaus.

Det tar ikke lang tid fra vi bestiller til den første maten kommer på bordet. Kald kylling med sesamsaus, og soyabønnene. Vi får spisepinner og hver vår tallerken og servietter. Etter sushimiddagen på Jonoe på Ringen har Storm traktert pinner like bra som de voksne, så da er det bare å forsyne seg.

- Det smaker kremete peanøtt, sier 9-åringen. – Nam! De to store må være kjappe med pinnene for å rekke en smakebit før kyllingen forsvinner. – Bønnene er helt ok, fortsetter han.

Når Sobasalaten kommer på bordet forsvinner et par hissige spisepinner. – Helg greit, altså, mumler han. Smaker kaffe? Så lar han pinnene hvile på tallerkenen. Puh! Bokhvetenudlene er perfekte og smaker mildt og nydelig, synes de voksne.

Shiitakesoppen smaker nesten som kjøtt og litt pepperaktig i smørsausen. Dumplingene med kål og svinekjøtt blir broderlig delt av hele familien.

Det er perfekt flyt i måltidet. Maten kommer stille og rolig, litt etter litt, men med et passe tempo som gjør at vi stadig får nye retter på bordet. Når den verste sulten er stillet oppdager vi bjelketaket, det gamle steingulvet og de rått tilvirkede steinveggene.

Pannekaken er litt som omelett med grønne greier. Spinat, kan vår mann bak baren opplyse.  Må være ost også, tror Tjodunn. Godt var det i alle fall. Storm, som forventet crepes, var litt skuffet.

Men så kom dagens høydepunkt for gutta – kyllingkjøttbollene.

- Veldig, nei, eventyrlig god saus, mente junioranmelderen og lot bollene gå ned på høykant.

Tidspress  gjorde at vi stod over desserten – den eneste på menyen – hjemmelaget is med sort sesam.

Kanskje neste gang, sier Per. – For det blir garantert en neste gang på Izakaya.

Sayonara!

Passer for: 

Barnefamilier: Her er det litt av hvert for de små å bryne seg på. Men smakene er milde, lokalet litt røft og bråkete fra før, så hvorfor ikke? Men ikke for sent på kvelden! Storm anbefaler alle barn kyllingboller på spyd.

Ut med jobben: Ja, her er det bare å ta med seg kollegaene, benke seg rundt langbordene og bestille det meste fra menyen. Prisene er heller ikke avskrekkende, den dyreste retten er Soba-salat med bokhvetenudler til 99,-, men den er beregnet for to personer. Ellers ligger smårettene fra 32,- til 75,-. Drinkekartet er også spennende, alle koster 87,-. Per gikk for en Ginger Sawa, med ingefær, shochu (japansk sprit) og ingefær-øl. Særdeles god!

Romantikk: En intim kveld for to kan man trygt gå for i halvmørket her. Følelsene var i alle fall i fri flyt for paret ved vårt nabobord!

Pris: Åtte småretter, to eplemost, en Fentimans ingefærøl og en drink: 742 kroner.


Hjem til Izakaya HER

Uke 28 - Royal Marine Grill & Sjømatrestaurant på Nordre Akershuskai

Lave skuldre på bryggekanten

- Jeg tenker lilla hår, mykporno og piercing!

Per sitter som et spørsmålstegn med en skummende halvliter foran seg i sola på Festningskaia. Vi har nettopp spasert fra Tjuvholmen med se på meg-blondiner av begge kjønn  iført solbriller som koster mer enn en ukes sommerferie for en vanlig, norsk kjernefamilie, paradert videre forbi lekre Lofoten og tradisjonelle DS Louise, kastet et blikk bort på Lekteren hvor årets 0,4 går for 78 kroner. Eksklusive Onda har fylt opp så godt som alle utebordene og Nesoddbåten slipper på land passasjerer klare for bytur. Turen går videre forbi en svart og svett  jazzsaksofonist og en =Oslo-selger med knekk i knærne, vi runder rådhuset og svinger langs muren på Akershus festning. Har klientellet forandret seg? Ja, litt – her er det litt lavere skuldre og billigere solbriller. Vi setter kursen utover mot Solsiden, men stopper før vi kommer så langt – her er bestemmelsesstedet med fargeglade vimpelgirlandere og kulørte lykter: ujålete Royal Marine!

- Men mykporno? spør Per.

Kvinnen bak spisestedet med den flatterende adressen: Mellom skur 28 og 29 på Akershuskaia, er Mona Halvorsen. Den tidligere redaktør i Alle Menn, som startet som layouttegner hos Leif Hagen (populært kalt porno-Hagen), punkmusikeren, kokebokforfatter og reservemamma for artisten Noora Noor, starter av cateringfirmaet Stunt Squad og spisestedene Aye, aye Captain og Royal Marine, som kun er åpen i sommersesongen. Derfor! forklarer Tjodunn. 

 Rundt oss er det folk i alle aldre, et eldre par på date, barnefamilier, voksne og unge.  Ingen spesiell type mennesker – men de rådyre designerbrillene er det langt mellom. Menyen er større enn vi hadde trodd på forhånd med mye sjømat, men også folkefavoritten burger.

Vi er sultne og er i dagen derpå-modus – så halvliterne får følge av Hot wings – for så å dele oss på to av bestselgerne – fish & chips og burger. Perfekt følge til ølet.

Den enslige mannen på bordet bak oss forsøker forgjeves å forklare den unge servitøren at han gjerne vil ha en weiss-bier, om de har det på menyen. Hvitvin? spør ynglingen for fjerde gang - og den eldre mannen kapitulerer og ber om en halvliter. Det enkle er nok det beste på Royal Marine, tenker vi og skjuler et fnis i glasset.

Fiskesupper, kveitekoteletter og reker bæres fra kjøkkenet, og  duften av deilig fisk blander seg med lukten av motorolje. Ved kaia ligger nemlig ærverdige, stolte og nå verneverdige båter som dampbåten DS Styrbjørn, for restauranten ligger mellom Oslo Maritime Kulturvernsenters to skur  på Akershuskaia.

Vi får de heite kyllingvingene og de er heldigvis mye bedre enn de tørre vi fikk på Beach Club lenger inne på Aker Brygge. De har litt sting, er varme og  

ganske saftige – ikke minneverdige – men helt all right. Tilbehøret – knasende, knallgod selleri og en litt for tynn, men velsmakende blåost-dipp.

Stemningen er god i restauranten, praten går livlig og sommerdagen kan ikke bli bedre. Snart står vår unge servitør igjen klar med tallerkener – Royal Marines bestselger fish & chips og en burger.

To friterte torskestykker – hvor den hvite fisken flaker seg fint under den gylne skorpen. Remuladen er  kjempegod, men her har kjøkkenet kjipet seg unødig – og vi må kjapt be om påfyll, noe vi  ser flere av de andre spisegjestene også gjør. Om vi sammenligner med Nydalen Bryggeri & Spiseri's deilige utgave av samme rett –  er det close race. Nydalen har fantastisk ertepuré som tilbehør – men Royal Marine har bedre og sprøere chips.

Det er riktig maritimt på brygga – Per får nesten krydret maten sin med en måkeklatt, men kan heldig konstatere at stupdykkeren bommer med 15 centimeter.

Burgeren banker også kjøttkaka til Beach Club – dette er ekte burger! Ikke byens beste – men helt ok. Med sprø pommes frites, en ujålete skive bacon, cheddar og to, små sylteagurker. Burgeren kommer med ketsjup smurt på brødet, men vi må be om ekstra til potetene.

Så gjør vi en fatal feil!

Mette og glade etter to øl og god mat er vi enige om å ofre oss for bloggen og vi bestiller de to tilgjengelige dessertene – en lakrispannacotta og en hvitvinsmarinert pære med sjokolademousse. Big mistake!

De to dessertene kommer i to plastglass – og ser typisk catering ut med samme garnityren: rips og jordbær på toppen. Kanskje noe de har hatt til overs fra en cateringjobb? undrer Tjodunn.

Pannacottaen er så søt at du får vondt i tennene etter en bit. Pæren er god, men sjokolademoussen, som er meget mørk og har en after eight, mintaktig smak – fungerer dårlig. Vi angrer skikkelig. Rådet må bli som følger – dropp desserten og ta en ekstra øl i stedet! Eller en softis i en kiosk på veien hjem.

Alt i alt – perfekt for en dag på brygga – med måker og bølgeskvulp  - hvor sola varmer og ølet skummer. Du må bare vite hva du skal bestille – og ikke. Men det vet du nå!

Pris: Fire pils, hot wings, burger, fish & chips, 2 x dessert = 917 kr 

Passer for:

Barnefamilier: Absolutt. På menyen finnes det noe både for store og små. Er nesten ikke biltrafikk – så bare du passer på at ungene ikke triller utfor bryggekanten – burde det være en sikker vinner.

Ut med jobben:  Absolutt. Benk dere sammen – her kan det drikkes og juges over en lav sko.

Med venner: Kanskje ikke noe for jålevenner – men resten av vennekretsen kan du trygt ta med hit.

Romantikk: Ja – så lenge sola skinner – kan du trygt ta med både nyfunnet kjærlighet og den gamle, gode til Royal Marine. Enkle, hyggelige omgivelser for to som kun har øyne for hverandre. Vil du være litt mer eksklusiv kan du ta med den utkårede til naboen – Solsiden.

Hjem til Royal Marine Grill og Sjømatrestaurant HER

Uke 22 - Smalhans på Sankthanshaugen

Kongen på haugen

Vi kjenner feriepengene brenne i lommene og føler oss som rene kong Krøsus der vi spaserer i den flotte forsommerkvelden mot Sankthanshaugen. Barnet er sendt på landet, duften av syrin kiler søtt i nesen og Osloborgere i alle aldre strømmer ut for å nyte den svalende luften mot kroppen.

  

- Bra de kan åpne vinduene på Smalhans – du får nesten følelsen av å sitte ute, sier Tjodunn idet vi stiger innenfor.

Her kommer betjeningen raskt imot oss og ønsker velkommen. Vi får tildelt bord og ser det er flere enn oss som har fått feriepenger. Kveldens klientell på Smalhans er ikke ensartet, her er det jentebursdag, familiemiddag, kjærester, kompiser, stamkunder fra nabolaget. Det er hyggelig og laidback – det samme gjelder for servicen.

- Det var altså helt fullt belegg, men i den varme sommerkvelden er det nok noen som heller vil sitte ute – så vi har fått noen avbestillinger, men det gjør ikke noe! melder aftenens servitør og himler med øynene.

Restauranten er startet av tre, ikke ukjente, matkompiser: Tom Victor Gausdal (Strand), Stian Floer (Hitchhiker) og Anders Braathen (@hipstakokken) som har en felles fortid på Palace Grill. Smaken av Oslo kan også takke Anders for en rekke suverene restaurantanbefalinger i New York – noe som gjorde ferien vår til et kulinarisk høydepunkt!

Vi har vært her før både med jobb og privat, sist på “Pho mot kreft”, og det er med  spenning vi ser frem til kveldens meny. Smalhans er  ingen smågutt i Oslos restaurantverden og har jo både vunnet rene Oslo-kåringer og er inne på listen til Michelinguiden med kniv og gaffel.

Vår blide sørlandske servitør gir oss en kort innføring i menyen på Smalhans – Krøsusversjonen, som er full pakke av dagens smaksmeny – og Smalhansversjonen – som er noe færre retter fra samme meny. Det er ingen vinmeny som er satt opp til dagens Krøsus– så det blir litt diskusjoner frem og tilbake rundt smak og spisegjestenes humør – og vi lander på servitørens anbefaling om å starte med en rosa og lett boblende østerrisk Meinklang Prosa på Pinot Noir pluss en Dry Martini til Per, my name is Bond, Bremer. Matmessig måtte det jo bare bli Krøsus x 2.

Smalhans har en spennende øl- og vinliste, så vi blir nesten bekymret for om vi har valgt riktig når vi titter på alt vi ikke har valgt, men faller til ro når de rosa perlene danser i glassene.

Per er litt skeptisk, eller kanskje riktigere, forbeholden til skinkeplanken, basert på mindre sjarmerende versjoner fra tidligere restaurantbesøk, men kvikner til ved synet av Smalhansversjonen. Italiensk kjøtt på planken: San Danieleskinke, fennikelsalami og en fyrig salamiversjon. Tilbehøret er himmelsk og setter en høy standard for resten av måltidet. Raita, hjemmebakt knekkebrød, syltede agurker, grillet fersken, geiterømme og potetchips. Sommer på ei fjøl!

Den lette sommerfølelsen varer inn i de to neste rettene: Røkt ørret med pepperrotkrem og salat og en jordbær og asparagessalat med røkt feta. Eneste skår i gleden var et fiskeben som Per må plukke ut av munnen. Bra for Smalhans og de andre spisegjestene at det er Per og ikke Tjodunn som er den uheldige. For hun har et mye mer anstrengt forhold til uønskede og overraskende fiskeben på avveie etter en oppvekst med en far som hadde et lettvint forhold til uttrykket benfritt…

Utenfor de åpne, fotside vindusdørene suser 37-bussen forbi – og i tverrgata går 21-bussen. Trafikken er ikke plagsom i restaurantlokalet, selv ikke når motorsyklene dundrer ned Ullevålsveien, og lokalbefolkningen som siger forbi i en doven strøm gir bra underholdningsverdi for den som sitter riktig vendt.

Nye tallerkener bringes til bordet – denne gangen med brandade – servert som klippfiskboller med hummus og litt artisjokk. Den salte fisken har fått en knasende sprø skorpe som står perfekt til den milde kikertpureen. O’hoi og nam! Enkelt og knallgodt. Kan det være kveldens vinner?

Så er det tid for kjøttretten: Svinenakke. Servitøren foreslår en av sine nye og økologiske favorittviner – en gøy vin fra Tenerife.

– Første gang jeg har blitt anbefalt en gøy vin. Må bli rene grisefesten da, fniser Tjodunn. Etter litt samtaler rundt vinvalget blir vi enige om en vinsmakingsvri – og vi får smake på tre rødviner hver i stedet for et enkelt glass. Absolutt gøy!

Så kommer grisen – servert med sennepssaus og rødkål sammen med gnocci med lardo og løpstikke. Røyksmaken av svinet er markant og kjøttet er saftig. Gnoccien er perfekt. De tre røde blir behørig smakt og vurdert – og servitøren har rett. Tenerifevinen er et morsomt, nytt og spennende bekjentskap!
På søte mormortallerkener dekorert med pærer og frukt kommer Croque a la Smalhans med Kraftkar fra Tingvoll servert med rabarbrasyltetøy. Ikke fy skam det heller.  Og når vi ikke tror det er plass til mer kommer solbærsoufleten med hvit sjokoladekrem med vanilje og solbærsyltetøy – og gjett om vi fikk plass!

– Vanligvis er jeg ikke så begeistret for hvit sjokolade, men jeg tror sannelig det har endret seg, sukker Tjodunn. Det er tett mellom bordene på
Smalhans, uten at det føles beklemmende. Det er lett å få med seg at det ikke bare er vi som har smattet og nikket oss fornøyde gjennom alle rettene.

Når vi har betalt, svinger vi ut i sommernatta, hopper på bussen hjem og nynner:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer’n 
når de stressa folka har
forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik….

Pris:
For 1 dry martini, 2 x Krøsus, 1 flaske vin + 2 glass rødvin og 2 kaffe: Kr 2107,-

Smalhans passer for:

Barnefamilier: Ja, absolutt. Kanskje ikke for Krøsusmenyen, men for sin sympatiske husmannskost som serveres alle dager – følg skiftende og spennende meny på @smalhans på Instagram  eller på hjemmesidene.

Romantikk: Ja takk. Sympatiske priser og gode retter man kan dele. Intimt og koselig lokale – med god service. Deilig laidback og uhøytidelig stemning.

Ut med jobben: Ja – passer både for overtidsbesøk eller litt større eventer. Det finnes også et separat rom som kan romme flere.

Hjem til Smalhans: HER