Viser innlegg med etiketten norsk mat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten norsk mat. Vis alle innlegg

onsdag 22. oktober 2014

Uke 42 - Ni&Tyve ved Slottsparken

Historisk hygge i Romansefabrikken



 Ni&Tyve? Per ser ut som et spørsmålstegn. – Den restauranten har jeg aldri hørt om?

Høstsolen henger lavt over Parkveien, og løvet faller over hammocken og de andre møblene på uteserveringen foran den staselige sveitservillaen. Det runde blå skiltet oppe på veggen forteller oss at vi er på historisk grunn. Her, i det som går for å være Oslos eldste trehus, også kalt "Romancefabriken", bodde komponisten Halfdan Kierulf på 1850-tallet. I husets salonger skal Wergeland, Tiedemann, Gude og Bjørnstjerne Bjørnson ha vanket

Restauranten åpnet høsten 2010, og ble tatt godt imot av hovedstadens restaurantanmeldere. "Folkelig fint" (DN), "Kongelig kickstart" (Dagbladet) og "Full gass fra start" (Aftenposten) var noen av headlinerne. Så hvordan står det til i den staselige trevillaen like ved Slottsparken fire år etter?

– Her er det ikke akkurat trengsel ved bordene, bemerker Tjodunn, idet vi trer inn i de romslige stuene i første etasje. Men koselig er det her! Deilige lærstoler og myke sofaer med massevis av puter står og venter på gjestene, interiørfargen går i gylne bruntoner, det er mer maksimalistisk enn minimalistisk, men virker en anelse shabby? Kanskje skyldes det et teppeaktig gulvbelegg, som har fått seg noen solide flekker?

Vi har valgt å teste lunsjmenyen, et daglig tilbud (søndag stengt) Ni&Tyve startet med først i fjor. Vi får et av rommene helt for oss selv, og synker raskt ned i de behagelige møblene ved vindusbordet.

Vi skjønner raskt at det ikke bare er finkultur som preger dette restauranthusets historie. På veggene henger fotokunst med kjøretøy som tema, og en veteranbil preger porselenet. Den blide, svenske servitøren setter oss på rett spor: I 1913 ble sveitservillaen kjøpt av automobil-importøren, den senere Mercedes- og Peugeot-kongen, Bertel O. Steen, som flyttet inn her. Steen-familien bodde her til 1985, etter det har ikke huset vært bebodd. Det ble fredet i 2002, og mye måtte på plass før restaurantåpningen åtte år senere. Blant annet måtte kjøkkenet bygges som «et rom i rommet», sikkert et krav fra Byantikvaren, slik at det kan plukkes ned og rommet tilbakeføres til 1848-standard.

Lunsjmenyen er ikke lang. Her tilbys matjessild med egg, Eggs Florentine med røkelaks, dampede blåskjell, pulled pork og hamburger.

- Egentlig kunne jeg tenke meg blåskjell, men jeg går for Norges nye «nasjonalrett» pulled pork, sier Per. Den finnes i mange varianter, selv lager vi den med koreansk vri. Fellesnevneren er at man bruker det kjipeste, tråeste kjøttet av grisen, gjerne høyrygg eller bog. Det tilberedes  på lang tid slik at sener, fett og muskelfibre brytes ned, og vips – ut av ovnen kommer et stykke så mørt at du kan trekke kjøttet fra hverandre med to gafler. Røff mat!

Ni&tyve serverer purka med en lekker bete- og bladsalat. Kjøttet er dandert på et godt grillet brødstykke.

- Av en eller annen grunn blir jeg ikke helt fortrolig med denne retten. Kan det være at kjøkkenet har brukt et «finere» stykke av grisen? For jeg savner de grove trevlene. Og kjøttet er gjennomtrukket av noe som må være stekesjyen, slik at brødet blir oppbløtt. Det blir en litt for fet smak sammen med hvitløksmajonesen. Hmmm. Men den syrlige salaten balanserer godt opp mot det fete svinet.

NB: Her har vi også spist pulled pork i år: Eldhuset


Tjodunn er mer fornøyd med burgeren. Servitøren spør riktignok ikke om hvordan den skal tilberedes, men den kommer rosa og fin i midten, kjøttet er grovkvernet, men det kunne kanskje vært en mer definert stekeskorpe. Burgeren serveres med rikelige mengder sylteagurk og store båter ovnsstekte poteter.

NB: Andre steder vi har spist gode burgere i år: Munchies, Døgnvill, Illegal, Burger Joint.

Vi er egentlig godt forsynte, men tar dagens dessert på deling. Den består av gresskarkake med gresskarpure, havtornsorbet og en tynn chips av gresskar, som dessverre er blitt seig.

Kaken er helt grei, god smak, men litt for tung til å bli en favoritt. Sorbeten derimot er deilig!

- Vi bør nok spise her en gang til, og gi middagen en skikkelig sjanse, sier Per, etter den litt skuffende pulled pork-opplevelsen.

Pris: Hamburger, pulled pork, to brus, to kaffe og dessert: 585 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Ikke helt. Her serveres typiske "voksenretter" - på a la carten står ishavsrøye, kveite, piggvar, and, hjort og entrecote. Men muligens kan en søndagsmiddag for hele familien funke?

Ut med jobben: Kanskje for større markeringer, som hvis en god kollega skal hedres for lang og tro tjeneste? Her er det flere chambre separees, blant annet et for åtte personer i bilgrossererens gamle badeværelse.

Romantikk: - Jeg tror det kalles "romansefabrikken" fordi komponisten var rå med damene, sier Tjodunn. Per googler, og finner ut at det nok heller kommer av at Kierulf skrev romansemusikk til blant annet Bjørnstjerne Bjørnsons dikt. Men uansett: I de koselige salongene kan romantikken blomstre!

Single: Tre plasser i baren, der du godt kan dingle med en øl og en mør entrecote.

Hjem til Ni&Tyve HER



torsdag 16. oktober 2014

Uke 41 - Vaaghals i Bjørvika


Vågestykket i Barcode




Servitøren: – Jeg var også skeptisk til tunge, men da jeg smakte på kjøkkensjefens, ble jeg overbevist.
Storm (9) sperrer øynene opp:  – Smakte du på tunga hans???

Vi sitter ved de enorme vinduene i splitter nye restaurant Vaagals og gransker menyen, med god hjelp fra den entusiastiske servitøren. Det er den langtidskokte kalvetungen med løk, traktkantareller og svart trompetsopp vi har stoppet opp ved, og etter servitørens innsalg, blir vi bare nødt til å smake, vi også.

De som tar sjansen med Vaaghals i Barcode, er ringrever med solid bakgrunn fra restaurantlivet. Jørn Lie, som er hovedeier og daglig leder, driver også Gamle Raadhus. De andre eierne er Gamle Raadhus-kollega Eirik Lillebø, og «Gutta på tur»-gjengen Arne Brimi, Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie. Kjøkkensjef er Steffen Hansen fra velrenomerte Grefsenkollen.

Så her blir det vel erkenorsk i lange baner? – Vel, i hovedsak, sier restauratøren Jørn Lie. – Men vi kommer jo til å skjele litt til utlandet også. Ekte trøfler vokser for eksempel ikke i Norge…

Det er den gode, gamle søndagsmiddagen Vaaghals-gjengen ønsker å bringe til heder og verdighet igjen – riktignok med en moderne twist. Her bæres rause porsjoner med fisk eller godt mørnet kjøtt til bordet, og så er det sosial deling av maten. «Her skal delast, nytast, snakkast og drikkast. Det er restauranten me alltid har drøymt om å skapa», skriver Brimi & co. på hjemmesiden.

Det er kanskje selveste Brimi-en som har brakt til gards en anselig mengde reinshorn. De pryder den ene veggen i første etasje. Interiøret er ellers hypermoderne, med kjøkkenet åpent plassert i første etasje med innsyn fra alle kanter. 

 Etter et lite glass champagne til de store, og eplemost med rabarbra til den lille, har vi gått inn for landing på menyen, som er delt inn i «småskifter», «storskifter» og «Vaaghals-skiftet» . Å bruke ordet «skifte» i matsammenheng har vi hørt før, nemlig etter hyggelige lag rundt bordet, der det «takkes for skiftet».

Kalvetungen (138 kr) har vi nevnt, og at servitøren er begeistret for den, skjønner vi godt. Kjøttet er noe av det møreste vi har smakt. Så er det breiflabben:. Pannestekte kjaker med blåskjell, grønnkål og majones med nøttesmør (132 kr) er rett og slett en harmonisk rett, der tilbehøret tilfører det massive og litt faste fiskekjøttet saft og kraft. Ferskmarinerte kamskjell med østersmajones, Hardanger-epler, reddiker og brønnkarse (175 kr) ser litt blass ut i anretningen, men smaker deilig markant av hav.

Mens vi venter på hovedretten, blir vi sittende og diskutere Vaaghals-navnet. Kan det komme av at det må være litt av et vågestykke å åpne restaurant her nede i Barcode-jungelen? Flere andre har forsøkt, men vært nødt til å pakke sammen. Visstnok er det bare skinkestedet Serrano, som har holdt ut i lengre tid. Eller assosieres navnet til plasseringen, at den ligger nede på vågen, altså nede ved havet? Men nei, det er ingen av delene. Vaaghals er oppkalt etter
frakteskuta fra 1500-tallet, som ble funnet under utgravningene i Bjørvika.

At det er et risikoprosjekt med restaurant her nede i Dronning Euphenias gate, like ved utløpet av Akerselva, er ikke Jørn Lie helt enig i:  – Det jobber 10 000 mennesker her i Barcode. Vi har stor tro på lunsjmarkedet. Og tenk så fint det blir utenfor her til sommeren! Da blir det uteservering ved elvebredden, det bygges også opp et lite fossefall her.


Så er vi klare for kjøtt. Mye kjøtt. Store stykker entrecote og ytrefilet av okse kommer fra
mørningsskapet, der de henger inntil 60 dager. På planken som bæres til bordet, troner også et stort lammestykke. Kjøkkenet har ikke holdt tilbake på mengden, vi får store problemer med å få i oss alt. Og aldri før har vi spist bedre kjøtt til en søndagsmiddag, selv på en fredags kveld.

Tilbehøret er også vel ivaretatt. Vi velger, i tillegg til dagens poteter, perlespeltrisotto og skorsonerot (fattigmannsasparges) med honning og hasselnøtter. Og jammen deiser det ned en tallerken sopp på bordet også, som vi ikke har bestilt. Men ingen poteter!
Vi må gjøre servitøren oppmerksom på det og potetene kommer raskt. Soppen får vi beholde. Vi avskriver det lille feiltrinnet som litt startrusk i maskineriet.

Er det mulig å orke dessert etter denne orgien? Egentlig ikke, men ingen søndagsmiddag uten dessert! Vi bestiller karamellpudding av kondensert melk med pisket krem og is. Deilig, deilig, men vi lurer alle tre på om mormors hjemmelagde karamellpudding likevel er strået hvassere.


Pris: To champagne, en flaske rødvin, juice, tre forretter, mengder av kjøtt og dessert: 2130 kroner.

Passer for:


Barnefamilier: Ja, hit kan hele familien gå. Kanskje hvis det er en anledning som skal markeres?

Ut med jobben: Absolutt. Perfekt for firmalunsjer, jubileer - eller hvis dere rett og slett bare vil gå ut og kose dere en kveld med god, norsk mat.

Romantikk: God plass mellom bordene, så her kan hete følelser få fritt utløp. 

Single: Ja, alenespisere kan nyte sitt måltid ved småbord i baren om de ikke har lyst til å sitte i restauranten.

Hjem til Vaaghals HER






onsdag 1. oktober 2014

Uke 39 - Restaurant Schrøder på Sankthanshaugen


Retro sjarm og store porsjoner




- Det kan da umulig være nødvendig å bestille bord her? På en helt vanlig torsdag?

Vel, nå viser det seg at vi har tatt grundig feil. For på Schrøder denne ettermiddagen er det stuvende fullt. Køen går helt ut i den lille gangen, og de fleste går slukkøret ut igjen etter at den hyggelige verten har ristet beklagende på hodet. Men miraklenes tid er ikke over: Hvis vi kan vente en halvtime, vil et lite tomannsbord stå klart til oss.

Lukten i lokalet avslører årsaken til at det er stinn brakke. Siste torsdag i september feires nemlig fårikålens dag, så også på Schrøder, som derfor har satt Norges nasjonalrett på menyen.

- Dessverre kan dere ikke få fårikål når dere ikke har forhåndsbestilt, sier verten til oss. Det gjør ingenting, for vi hadde andre retter i tankene. Schrøder serverer nemlig  flere erkenorske klassikere: Her er det kokt torsk, røkte kjøttpølser, svinestek og kjøttkaker med ertestuing. Panert rødspette, fiskepudding i hvit saus og dampet ørret. Flesk og duppe og raspeballer. Mange gode grunner til å ta torsdagsmiddagen her, mens junior lærer å lage sushi hos Arne Austbø, fra Taku, på Geitmyra matkultursenter.

- Her er det neimen ikke gjort mange endringer siden 50-tallet, sier Per, mens vi venter på at servitøren skal finne tid til oss. Svarthvitt-bildene på veggen viser at interiøret omtrent er det samme på Oslos kanskje bruneste kafe.

- Eller skal vi heller si Oslos gråeste kafe, sier Tjodunn. Rundt oss er gjennomsnittsalderen høy, men stemningen og lydnivået står i taket. Bordene står tett i tett hos Schrøder, kanskje litt for tett, for vi har ingen problemer med å få med oss nabobordets gapskratt over «husker du den sketsjen der Per Aabel spilte han kelneren…»!

Tjodunn er ikke i tvil: I dag må det bli raspeballer. Kan de nå opp mot de hun spiste på Tranen for noen måneder siden? Eller de på Melkerampa i Mathallen? 

Per går for en skikkelig husmannsklassiker: Flesk og duppe til 139 kroner. Her snakker vi nemlig mat med stor M! Stekt flesk, hvit saus, poteter og kålrotstappe. Og over det hele tømmes stekefettet. Denne tradisjonsrike heilnorske retten fikk sin lille renessanse etter at Ingvar Ambjørnsen i boken «Brødre i blodet» lar Elling og Kjell Bjarne gå på Valka og bestille, ja nettopp; flesk og duppe.

De to romslige porsjonene lander på bordet etter ca. 20 minutter. Tjodunn har nok spist bedre raspeballer tidligere, disse er litt for kompakte. Men den grove pølsa, det salte flesket og kålrotstappen bidrar til at helhetsinntrykket absolutt er positivt. Det samme gjelder prisen (149 kroner)..

Og hva med Schrøders flesk og duppe? Per får bare lyst til å skrike som Kjell Bjarne «Å fytti helvete»!! For dette er godt! Seks rause fleskeskiver, sausen, potetene og kålrotstappa forsvinner raskere enn svint.

– Dette stedet må være perfekt dersom du savner den maten mora din lagde, er Tjodunns konklusjon. Eller kanskje bestemora?

Bordet til Harry Hole, Jo Nesbøs noe slitne politihelt, står tomt når vi sniker oss til en titt. Jada, jada, det er en romanfigur, men kjente vi ble ørlitegranne skuffet likevel. Servitøren trekker diskret på smilebåndet. Vi er nok neppe de første som har kastet lange øyekast innover i lokalet. Kanskje neste gang?


Vil du på Schrøder i høst? Da bør du i alle fall bestille bord snarest. For nå starter julesesongen, og da er det fullt hus hver kveld. Per sverger til Schrøders lutefisk!

Pris: En flesk og duppe, en raspeballer, en kefir og en halvliter: 387 kroner.

Passer for:
Barnefamilier: Ikke helt innertier, kanskje. Men vi spør servitøren, og hun kan fortelle at de ofte har barnefamilier innom på formiddagen og i helgene, særlig søndagene. Og ja, de tilbyr små porsjoner til de minste.

Ut med jobben: Ja, kan funke, hvis dere vil ha en retrokveld. Eller et julebord med lutefisk og pinnekjøtt. Hvis dere får bord, da.

Romantikk: Er du i din tredje ungdom, så ja. Ellers? Neppe.

Hjem til Schrøder HER







torsdag 20. mars 2014

Uke 11 - Melkerampa i Mathallen på Vulkan


 

 

Raffinert bondepike




 - Dette er jo som å komme hjem på kjøkkenet til mor!
En begeistret Per kikker inn dørene og mot det åpne kjøkkenet på Melkerampa.
- Ehem. Kanskje ikke helt. Litt mer moderne, vel, innvender Tjodunn. 
- Melkerampa mottok "Merket for god design" under Designdagen i april i fjor,( et årlig arrangement i regi av Norsk Designråd). Ikke helt parallelt til bonderomantikken i din barndoms dal?

Vi har ruslet litt rundt på Mathallen, kikket i fiskediskene, vurdert alt det spennende hos kjøtthandlerne, og snust i osteforretningene. Hva skal vi kjøpe? Kanskje skal vi heller ta mandagsmiddagen på en av de 15 spisestedene som finnes i tilknytning til Mathallen, som åpnet på Vulkan i oktober 2012?

God ide. Vi har tidligere spist både på Atelier Asian Tapas og Barramon, men melkegiganten Tines lille konseptrestaurant har vi aldri besøkt.
 Den smilende servitøren ikledd hvitt gammeldags ermeforkle, viser oss plass ved det blankskurte langbordet, restaurantens eneste. Her er det meningen at gjestene skal sitte side ved side - om man da ikke heller tar med seg maten og setter seg ut i vandrehallen. Litt mer å kikke på der ute, men den gode følelsen av å sitte på ditt barndoms kjøkken - den får du bare ved det trehvite bordet inne på Melkerampa.

Menyen er uten fiksfakserier. De faste innslagene er rømmegrøt, ostesmørbrød og ostetallerken. De
andre rettene byttes ut cirka en gang i måneden, kan servitøren fortelle. 8-åringen er ikke i tvil: Han vil ha favoritten ostesmørbrød. Per kan tenke seg kremet skalldyrsuppe servert med brød og smør, og Tjodunn lyser opp når hun får se siste rett på den korte menyen: Tradisjonell komle med kålrabistappe og flesk. Det er ikke mange ukene siden hun spiste favoritten på Tranen, og var meget fornøyd. Kan komlene på Melkerampa være like gode?
Veeel, ikke helt, kanskje. De grå potetballene er litt deigete og seige. Men sammen med de rause skivene med salt kjøtt, baconbiter og den supergode kålrabistappen, får retten godkjentstempel. Særlig når Tine-restauranten selvsagt tilbyr skummet kulturmelk.


Ostesmørbrødene får umiddelbart tommel opp. Rause blingser med mye ost servert sammen med en spennende salat. Den syrlige vinaigrettedressingen sammen med de søte dråpene redusert eplejuice balanserer de tunge smørbrødene godt. Junior er ikke akkurat overentusiastisk over salat, men her skufler han innpå. Den hjemmelagde smoothien basert på jordbær og banan, hjelper også godt til.
- Men neste gang vil jeg prøve rømmegrøten, mamma, sier en entusiastisk Storm.

Skalldyrsuppen er kokt på reke-, krepse- og hummerskall. Og nam! Den intense hummersmaken er særdeles fremtredende.

Sammen med et plastglass Nøgne Ø wit, brygget med blant annet appelsinskall og korianderfrø blir det en høytidsstund ved bordet. Plastglass? Ja, ølet kan ikke skjenkes i de ordinære glassene. De har det nemlig vært melk i. Servitøren forklarer at fettet i melken ødelegger ølskummet, derfor plast altså, på det ellers så gjennomførte stedet.


Dessertmenyen er enkel: Is fra Gangstad Gårdsysteri. På gården som ligger ved Den Gyldne Omvei (www.dgo.no) på Inderøy i Trøndelag, lages prisbelønt ost og 12 sorter iskrem av egenprodusert fersk kumelk.


Gangstad Gårdsysteri ble etablert i 1998 og ble de første i Norge som fikk autorisasjon for å yste ost av egen kumelk. Det leveres ost til 90 ulike restauranter og butikker, deriblant altså Melkerampa. Junior går for kuler med jordbær og sjokolade (mektige saker), mens vi voksne mesker oss med smaker av lakris, sjokolade, jordbær og rabarbra. Hva smaker best? Ingen tvil: Lakris-isen!


Pris: Tre hovedretter, en øl, en smoothie, en melk, to desserter og en kaffe: 640 kroner.


Passer for:

Barnefamilier: Absolutt! Enda mer for miljøet i Mathallen enn bare for menyen. Dersom det ikke er stinn brakke, kan litt større barn gå på oppdagelsesferd mens de voksne koser seg med maten. Vår junior pilte bort til Frøya Fisk, kom storøyd tilbake og kunne fortelle alt han hadde fått høre om storkveiter av mannen bak disken. Han hadde til og med fått se bilder av noen store rugger på fiskemannens mobil! :-)

Romantikk: Nei. Ikke inne på selve rampa - om du ikke er av typen som i hemmelighet elsker svigermor med husmorforkle mer enn kjæresten din...

Ut med jobben: Selve Melkerampa er litt liten, men ta da gjerne flere av serveringsstedene i bruk. Alle kan kjøpe seg den maten de vil fra Melkerampa eller den restauranten de foretrekker, så kan dere samles ved et av de større bordene i vandrehallen og ha en skikkelig gathering.


Hjem til Melkerampa: Trykk her!

Følg oss på Facebook og Instagram, @smakenavoslo, - og gi oss gjerne ros, ris eller tips til steder vi burde besøke. :-)

torsdag 6. februar 2014

Uke 5 - Restaurant Tranen, Åpent Bakeri




Grått gull på gaffelen


Harru hørt om a’ Tøyen-Tulla,
Det var hu jeg fikk mitt aller første (bært, bært) av.
Å hjælp meg med å rime her,
Jeg kan ikke noe med det der.

Vi kan ikke si vi savnet  Arnie Norse med sin legendariske «Bært-bært»-vise da vi steg inn i de mørkebrune lokalene til  Tranen Restaurant på Aleksander Kiellands plass. For den lugubre ølbula - der godeste «Skiffle Joe» helt siden tidlig 70-tall underholdt gjestene med vågale viser fra enhjulsykkelen - gjenåpnet for et års tid siden, forvandlet til en folkelig gourmetrestaurant. Vi blir tatt godt imot av den hyggelige servitøren, som geleider oss forbi baren og de lekre skinnsalongene, og til hjørnebordet, der vi har perfekt utsikt til folkene og bilene som kjemper seg forbi i det vannrette snøværet.
Det er ikke akkurat gourmetmaten som trekker oss hit denne tidlige torsdagskvelden. Dagens rett er nemlig kumler, eller «det grå gull» som Tjodunn kaller sin definitive livrett. Hver gang hun har vært på hjemlige trakter i Mandal, fylles kjøleskapet tilbake i Oslo med komper fra Nødings Delikatesse. Sørlandvarianten har en bit salt flesk i midten, kumlene på Tranen består bare av potet, mel, salt og vann. Men populære er de. Heldigvis hadde vi reservert bord, for servitøren kan fortelle at også denne torsdagen er fullbooket, slik det pleier å være når kumler er dagens rett.
Vi bestiller drikke; øl (74 kr. halvliteren), akevitt og mineralvann. Forbauselsen blir stor når vi ber om lightbrus, for nei, det har de ikke! Er det mulig, da? Litt slukkøret må vi ta til takke med sukker-Cola, som selvsagt er syndig godt, men likevel ikke helt comme-il-faut.
Det er i alle fall ikke vanskelig å velge forrett fra den norskinspirerte menyen. For her tilbys det nemlig torsketunger! Det er ikke ofte vi finner denne tradisjonsrike retten på spisekartene, så dette må vi bare prøve. Pers ultimate matopplevelse noensinne har nemlig noe med torsketunger å gjøre: I sin tidlige ungdom hadde han sommerjobb hos Brødrene Karlsen, fiskebruket på Husøy på Senja. Og en dag serverte kokka (joda, foruten god betaling var kosten inkludert) sprøstekte torsketunger til middag. Rullet i mel, salt og pepper, og pannestekt i godt smør. Ingen matopplevelse har siden kunnet nå opp til denne; den uvante konsistensen, den distinkte fiskesmaken, den joviale stemningen på kjøkkenet hos kokka på Husøy.

Kunne så torsketungene på Tranen måle seg med dette? Selvsagt ikke. Likevel, de tre lubne, friterte godsakene, ledsaget av remulade og sitron, gjorde absolutt jobben sin. Og dette skulle 8-åringen sannelig ha fått bryne seg på! Men han har fått restaurantfri denne dagen.
Den kompesugne sørlendingen har aldri smakt torsketunger – så for andre tungejomfruer – det smaker som ekstra gode fiskepinner med litt rar, geléaktig konsistens.


Serveringen går hurtig unna. På bordet kommer kumlene – og skinnstekt torsk med bacon, poteter og en kremet blåskjellsaus.

Kumlene blir servert med hjemmelaget lammepølse, en bit svineribbe, salt lammekjøtt og rikelig med baconbiter pluss to tynne kålrotstykker, servitøren kan fortelle at kjøttet blir levert fra Holte gård i Drangedal. Det borger for topp kvalitet! Og det blir en riktig kjøtteter-fiesta.
Retten er så absolutt verd sine 189 kroner. Prisen er omtrent den samme som på Kaffistova (185 kr.) som også har raspeballedag på torsdager.
Kumlene har fin konsistens og er passelig saltet, men det burde vært flere av dem! De tre småtassene på tallerkenen kunne gjerne fått følge av en til, sammen med litt mer kålrabi. Og mandelpotetene kunne vært droppet -fra et sørlandsk synspunkt. Svineribben er himmelsk, helt til Tjodunn nærmer seg beinet på ribbebiten, og ser en blodsprengning. Som en kompensasjon lover servitøren gratis kaffe til desserten.
Lofottorsken er flott stekt, men skinnsiden, som burde vært sprø, er litt «soggy».  Fiskebiten skiver seg perfekt, og den litt syrlige blåskjellsausen er prima, men kanskje litt tung?
Egentlig er hovedrettene plenty for en hverdagsmiddag – men når man først er ute – får man så urlyst til å teste mer (selv om kumler ikke akkurat innbyr til dessert) – så det blir ostetallerken og ostekake på oss denne dagen.
Servitørene er veldig hyggelige og joviale, men ikke helt på topp når det gjelder kunnskap om meny, mat og drikke. Vi har litt problemer med å få vite hvilke oster som er med på osteplatten. Og når det gjelder tilbehøret til osten – klarer ikke servitøren å identifisere hva som er i de tre skålene. Heller ikke hva slags portvin som er anbefalt, vet neste servitør som kommer innom, men den er heldigvis god! J


Vi har hørt at drinkene er himmelske – men at servicen i baren i annen etasje er treg – så vi lurer på om det er mulig å få en flytende dessert nede i restauranten – men det er det ikke. Litt skuffet!
Tips – er det mye folk i baren oppe og du vil ha en drink – bestill vin eller øl som ventedrink  – for riktignok er drinkene gode, men det kan ta «vinter og vår» før de ankommer.

















Ostekake er ikke akkurat noen lettvekter som dessert, men Tranens, servert med multekompott, er i den absolutte toppdivisjon. Og junior kan bare angre på at han ikke ble med denne kvelden. For på menykartet står også bananasplitt, selvfølgelig med krem, sjokoladesaus, karamellsaus, vaniljeis og marengs. Porsjonen er så romslig at det anbefales at den kan deles. Men det får bli en annen gang.
Ostene er gode, med fikenmarmelade, aprikospure og kvedekompott (kvedekompotten var den som voldte servitøren store problemer). Brødet kommer fra Åpent bakeri – men både frukt og nøtter – og var deilig tilbehør.




Pris: Regningen kommer på 1075 kr. for en forrett, to hovedretter, to desserter, en halvliter, en akevitt, en portvin, en cola og mineralvann. Ostetallerkenen (169 kr.) er i dyreste laget, mens ostekaken (129 kr) forsvarer prisen – fordi den er så overjordisk god!

Passer for:

Barnefamilier: Ja, hvorfor ikke? Det er mulig å finne noe som aksepteres av små ganer. Restauranten har ikke barnemeny, men de tilbyr halve hovedretter til halve prisen. Likevel - egentlig har nok Tranen mer karakter av et voksensted.
Ut med jobben: Kjør på! Romslig lokale, greie priser på maten og en ekte, og meritert, cocktailbar i 2. etasje bør borge for god stemning.
Romantikk: Du bør ikke være sjenert, for det er tett mellom en del av bordene. Men den franske bistro-følelsen er aldri feil når det kommer til romantikken... Oh la la.

Tre kjappe til Eirik Sevaldsen, medeier på Tranen


1.Hva er ideen bak restauranten?
Tranen var i sin tid en folkerestaurant og bygget i regi av Oslo kommune. Det originale inngangspartiet ble spikret igjen i 1957. Det har vi nå åpnet og prøvd så godt vi kan å gjennskape den idé som de hadde i 1921, å skape en folkerestaurant med a la carte servering. I tillegg til dette har vi også åpnet annen etasje der vi har en cocktailbar.

Vi baserer oss på en del klassiske retter der nordiske råvarer blir brukt, men vi er ei fremmed for å tilnærme oss den globale verden vi lever i.

2. Hvilke restauranter i Oslo besøker du selv?
Le Benjamin, Blue Elephant og restaurant Cru som hovedstamme, ellers prøver jeg å besøke de nye i alle varianter.


3. Hva er din største matopplevelse noensinne?
Fylt piggvar hos Bagatelle restaurant ved Eivind Hellstrøm på midten av 90 tallet. Beste rett noensinne.
Som opplevelse Teppanyakikjøkken på Key West rundt 1990. Var på tur med min kjære, nyforelsket og inntok bordet med 6 fremmede mennesker. Det viste seg at alle hadde sine særegenheter som kom tydelig frem efter at måltidet varte og alkoholen gjorde sitt. Det jeg spesielt husker var en eldre herremann på ca 80 som satte seg på gulvet i vrede over at kokken hadde lagt en kule iskrem i hans dessert, da han av en eller merkelig årsak var prinsipielt motstander av iskrem. Han satt der og slo hendene i gulvet og sa: I hate icecream. Uforglemmelig.