Vi flytter - bli med til smakenavoslo.no

Etter et år flyttet vi nå bloggen fra www.smakenavoslo.blogspot.no over til smakenavoslo.no!

Vi skal fortsette å gå på byen, (ikke hver uke), men i tillegg blir det litt oppskrifter, litt reise og restauranttips fra innland og utland og matnyheter!

Bli med oss på mer matmoro til smakenavoslo.no

Hilsen Storm, Per & Tjodunn

Uke 52 - Territoriet på Grünerløkka, No.19 ved Youngstorget og The Thief på Tjuvholmen

Tre fuktige favoritter

Av og til er det bare behov for en mer utflytende variant av middagsspising! Det kan være etter lange familieselskap i jula, sommerferier med svigers, brakkesyke etter influensaanfall – eller kanskje rett og slett fordi anledningen byr seg. I årets siste uke – etter 51 middager på restaurant i 2014 – er junioranmelderen sendt på julebesøk og de to voksne har bestemt seg for å plystre middagen, og i stedet ta seg en seriøs barrunde.

Territoriet

Vi starter friskt hos en velkommen nykommer. Territoriet vinbar har overtatt lokalene til Sound of Mu, nederst i Markveien på Grünerløkka. Åpningsdatoen var 3. desember og vi har hørt rykter om at det satses på vin og vår einebærduftende favoritt – gin!

Etter høstbesøk i San Sebastian fikk vi øynene opp for at en GT ikke er en GT – og i den baskiske kulinariske hovedstaden var det vi trodde var en litt kjedelig gamlisdrink, høyeste fashion og it-cocktail . Gin i mangfoldige varianter og ulike tonics, samt bartendernes signaturtilbehør, fikk testet smaksløkene våre, og nå er vi spente på om Territoriet kan leve opp til forventningene.

Temperaturen ute er langt under frysepunktet og inne på Territoriet har de ikke fått helt dreisen på fyringen, men gin cocktails har de. 17 ulike varianter med spennende ginsorter og en mengde tonics.

Mens vi venter på drinker, ismaskinen har nemlig bestemt seg for å være kranglevoren og vil ikke bidra med en eneste isbit, frister bartenderen med kaffe eller te, men det blir for tamt og vi er for kalde. Vi enes om Finnmarksgløgg som spikes med hvitvin – og det er perfekt! Deilig varmt og med beroligende smak kanel.

Det er en gjeng på seks stykker som har startet Territoriet. Bakgrunnen er blant annet fra mote- og utelivsbransjen. Alle seks bor på nedre Grünerløkka, derav navnet.

Karin med ansvar for vinkjelleren til Bagatelle og Magnus fra Stadtholdergaarden forteller om sitt nye prosjekt med stor entusiasme. Skiltet utenfor forteller om barens hovedfokus – vin, vinyl og kaffe. Vinutvalget er på rundt 750 spennende viner, kaffen er tre fyrige varianter fra kaffekongen Tim Wendelboe og vinylen er en god variasjon av nyere og eldre riller. Når vi er innom snurrer Monica Heldals "Boy from the north" på tallerkenen.

Det er mulig å få litt ost og kjøtt på planke, samt olivener og trøffelchips om sulten skulle komme over en, forklarer Magnus, som har kommet som en redningsmann med is i pose – og voila – her kommer drinkene.

Alle drinkene har navn etter venner og bekjente. Tjodunn har valgt en av bestselgerne – Ragnhild, fordi den inneholder den tyske ginen Monkey 47. I tillegg har rødtoppen Ragnhild inspirert drinkens skaper til å tilsette tyttebær og Fentimans tonic. Ikke ueffent.

Per satser på en italiener – Alessandro med den italienske ginen Luxardo, lavendeltonic, lavendelkvist og fennikel. Nam. Med stramt og stilig interiør i tillegg til glassets gleder er Territoriet en ny fuktig favoritt!

No. 19

Vi beveger oss videre mot sentrum og lander hos barsjef Anne Maurseth på No 19, rundt hjørnet for Illegal burger og Hells Kitchen. Tjodunn har nytt godt av drinkedronningens kunster på en middag arrangert av ETE Supperclub tidligere, og gleder seg til gjensynet.

Vi er tidlig ute denne kvelden, det er litt glissent i lokalet, men vi blir ønsket hjertelig

velkommen og får tid til å fordype oss uforstyrret i drinkelisten. Whisky-entusiasten Per faller ned på en Laphroaig-basert cocktail – en Rusty Claymore med Linie-akevitt, Ricard pastis, honningsirup og den bitre italienske vermuten Punt e Mes. Tjodunn trenger et ingefærfix og spør Anne om hjelp. Etter flere gode forslag faller valget på en Dark and Stormy som har størst ingefærkick av drinkene på No.19.

- Woha…

Tjodunn har tatt en liten smaksprøve av Pers glass, der den markante Laphroaig'en dominerer. – Det er som å røyke sigaretter igjen – eventuelt å slikke et askebeger. Godt på en litt fæl måte…

Per er uforstyrrelig fornøyd og mens Tjodunn trekker seg tilbake til ingefær-heaven fylles lokalet sakte, men sikkert opp med tørste gjester. No.19 er hyggelig og røff på interiørsiden og top notch på drinkene! Mens stemningen stiger i lokalet pakker drikkevennene på seg jakkene og setter kursen videre ut i natten.

Av og til er det få åpne steder man kan få seg en drink – det være seg helligdager eller mandager eller andre uforutsette fridager – da kan man som regel alltid stole på…. Hotellbaren!

The Thief

Vi har seget nedover gjennom et overraskende stille sentrum og halvdødt Aker Brygge. Kursen er satt mot Tjuvholmen og Petter Stordalens stolthet – The Thief. Smaken av Oslo har tidligere hatt et hyggelig besøk i andre etasje på hotellets Food bar. Men i dag er det tørsten som skal slukkes.

- Selvfølgelig er baren åpen, sier den blide resepsjonisten. – Bare gå opp trappen.

Vi går forbi resepsjonsområdet med stor gasspeis og dyyype lenestoler i gyllen fløyel. Vel oppe i baren tar vi et overblikk – og det er ingen tvil – man sitter utrolig mye bedre nede i første etasje, så vi ber om å få drinkene våre servert i Loungen på The Thief, om det er mulig...

Og ikke noe problem. Det er mye spennende å velge fra tyvens liste. Per velger seg en Norman Conquest med whisky, calvados og søt vermut, og Tjodunn en giftgrønn Green Park med gin, basilikum, sitron og celery bitters

- Bare gå ned – så skal jeg komme med drinkene, melder bartenderen.

Åh, lykke! Vi synker ned i hver vår stol, befridd fra jakker ute uteeffekter. Vinden pisker utenfor vinduene, men i tyvens lune varme er det pur glede. Drinkene kommer på brett med nøtteskål som tilbehør. Den tjenende ånd forsvinner diskret igjen og det er bare oss og drinkene og gasspeisen.

- Sukk! Jeg kunne ønske vi kunne flytte inn og ikke forlate The Thief på en uke og bare bestille drinker og room service. Tjodunn er totalt fri for hjemlengsel.

- Jeg ønsker meg Rihannas hjørnesuite til 25 000 kroner natten...

Det blir helt stille. Ikke noe småprat, bare deilige drinker og uoppnåelige drømmer. Før vi vinner i lotto, blir bestevenner med Petter og Gunhild, får brev fra en ukjent onkel i Amerika eller andre økonomiske mirakler skal inntreffe – får vi nøye oss med drinkene og drømmene – og det er sannelig slett ikke så verst det heller!

Uke 51 - Trattoria Popolare på Grünerløkka

Prima pasta!

Tjodunn har snakket om Trattoria Popolare i hele år, som en av restaurantene vi bør besøke i 2014. Per har av ukjente grunner vært litt mer reservert, men nå, en travel førjulsettermiddag sitter vi her i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri helt nederst i Trondheimsveien.

Vi har hørt mye fra bekjente om maten på Trattoria Popolare – rustikk, ærlig italiensk kost, der pastaen blir karakterisert som «suveren». Andre har ikke vært like panegyriske, men alle har vært enige om toppscore på sjarm.

For sikkerhets skyld har vi bestilt bord for lørdagslunsjen, men det hadde ikke vært helt nødvendig. I det flotte restaurantlokalet er det knapt halvfullt, men etter hvert dropper flere spisegjester innom.

- Dette ser jammen ut som et sted med sjel! Kan minne litt om småskalarestauranten Lokk ved Rockefeller. Eller kanskje heller en folkelig italiener på Manhattan, sier Per, og ser rundt seg: Høyt under taket, hvite vegger, fliser på gulvet og en noe minimalistisk innredning. Kjøkkenet er plassert bak en glassvegg ved inngangspartiet, der den brede trappen svinger seg opp til middagsrestauranten i 2. etasje.

 - Vil du spise der, må du reservere, sier servitøren når han kommer med vann og menyer til firemannsbordet vårt. Vi har med oss en ekstra gjest i dag, nemlig Storms kamerat Kjartan, som absolutt har vært ute på restaurant før.

Gutta lander raskt på ravioli med spekeskinke og hver sin italienske appelsinbrus. Vi voksne vil prøve oss på husets antipasti for to personer (298 kr), samt Vitelli Tonnato og oksehaleravioli.

Etter et lite foredrag fra Per om italiensk fotball generelt, og Totti spesielt, lander heldigvis maten på bordet ganske raskt. Favoritten blant antipastien viser seg å være rødbeter servert med en kremet ost av ku- og geitemelk. Men også gresskar med oksetunge, kikerter med blekksprut og et utvalg av italienske pølser faller i smak - om enn i varierende grad. Blekksprutretten er nok den vi kjemper mest med.

Guttas ravioli er ikke en innertier. Fyllet smaker rart, er de to gutta enige om. Kanskje de heller skulle valgt dagens pasta med oksekjaker? 

Når Per får smake oksehaleraviolien, synes han ikke det er vanskelig å skjønne at lovordene om pastaen på Trattoria Popolare er berettigede. Raviolien er tynn og silkemyk, mens oksehalefyllet, og ikke minst buljongen, er veritable smaksbomber. Årets beste pastaopplevelse, er konklusjonen.

Vitelli Tonnato’en viser seg å være slik vi ønsker at den skal være: Det kalde lyserosa kalvekjøttet dekker hele den avlange asjetten, og er overstrødd av parmesan, kapers og tunfiskmajones. Men mengden, da! Det viser seg nesten å bli for mye av det gode.

Trattoria Popolare er en del av restaurantimperiet til Arikan Newzat, mannen bak både Arakataka, Olympen (Lompa), Schouskjellern mikrobryggeri, Ylajali, der kjøkkensjef Even Ramsvik har ført restauranten til Michelin-stjerne, og Cafe Tekehtopa HER . 

Nyhet: I mars 2015 åpner forresten selskapet en ny restaurant ved Mathallen på Vulkan. Profilen skal være husmannskost, og sikre kilder forteller at uteserveringen, den blir stor…

De voksne spiser seg mette og mer enn det. Eneste skår i gleden er at vi ikke orker å spise opp pastaen til gutta - den er, som Pers oksehaleravioli, helt perfekt!

Pris:

 Antipasti, tre ravioli, en Vitella Tonnato, tre brus, ett glass vin og to kaffe: 1158 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Går bra. Her er god plass mellom bordene, og hvis de små er litt avanserte i matveien, er det mye godt å velge i.

Ut med jobben: Absolutt. Men husk at dere må reservere, sjansene for å få plass på drop in i 1. etasjen er nok begrensede. Veldig bra sted for en vennegjeng som vil spise og drikke godt for en ikke altfor dyr penge. Middagsserveringen tilbyr en fireretter med antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolche til 395 kroner. Eller en toretters delemeny til 295 kroner.

Romantikk: Hey, er det noe italienere kan, så er det amore!  Bra sted for en kjæreste-date! Og for ikke å måtte skrike til hverandre pga akustikken - må dere sitte tett sammen...

Hjem til Trattoria Popolare HER

uke 50 - Hanami på Tjuvholmen

Japansk fiskelykke

Lyden slår imot oss som en vegg.

Det er stor stemning og fullt hus hos Hanami når vi barnløse ankommer bryggeveien denne kvelden. Innenfor blir vi stående i stampe i en gjeng på vei ut, men blir reddet ut av køen, ønsket velkommen og får henge fra oss. På vei til bordet er det støynivået som er det mest slående.

- Her må det være mange meglere, flirer Per. – Som er vant til å rope høyest på Børsen, forklarer han til en litt spørrende Tjodunn. (Det skulle vise seg å være riktig – morgenen etter var det stort bilde av den hyggelige sidemannen vi hadde snakket med på forsiden av den største næringslivsavisen.)

Det går raskt å få bord, meny og vann i glassene – men så velger vi å se nærmere på cocktaillisten.

 Per bestemmer seg kjapt for en  Japaneese Bloody Mary, mens Tjodunn spør servitøren om en drink med ingefær og da blir det vanskelig. Hun leter gjennom hele drinkelisten på jakt etter noe som skal ha ingefær i seg.

– Kanskje denne, Zing-zing – spør Tjodunn og peker på drinken med ingefærøl. – Neida, det er en annen, insisterer servitøren. Men etter et par minutter – må hun gi opp. – Det var sikkert den da.

Ja, da så. Vi bestiller og det er det siste vi ser til henne på nærmere 25 minutter. Nå er det kanskje restaurantfaglig svakt ikke å forstå at når restauranten også har en bar så tar det uendelig lang tid å få drinker – men det kunne kanskje servitøren også gjort oss oppmerksomme  på – slik at vi kunne vurdere om vi ønsket å vente så lenge?

Vi blir sittende med menyene og vannglassene. Sultne og litt irriterte.

- Hun kunne godt kommet bortom, snøfter Tjodunn, for vi har et par spørsmål rundt menyen. Hvor store er de ulike rettene – hvor mange retter trenger vi for å bli mette? Men nei da. Vin og mat flommer ut fra kjøkkenet og til bordene rundt oss. Det ser fristende ut, der vi klamrer oss til vannglassene.

Endelig får vi øyekontakt med servitøren som gir et lite nikk og mimer “snart”. Enda godt.  Og om ikke lenge sitter vi med digge cocktails på  bordet og  har nesten glemt  de 25  langtekkelige minuttene. Men bare nesten. Vi mimrer litt om tidligere restaurantbesøk på Aker brygge og Tjuvholmen i 2014: Vi hadde en hyggelig kveld hos Food Bar på The Thief, vi mesket oss med tapas på Delicatessen ,vi spiste knallgode burgere på Burger Joint - og ble kjempeskuffet på Beach Club.

Men så er det også slutt på langsomheten. Vi får snakke med servitøren igjen, spør om det vi lurer på og plukker ut et spennende utvalg retter. Sommelieren blir sendt til bordet og etter en gjennomgang av hva vi har bestilt foreslår hun en hvit newzealender fra Marlborough, Kidnappers Vineyard Chardonnay fra Craggy Range. Tjodunn som er litt bekymret for fete, eikepregede chardonnayer kan puste ut etter første munnfull: Frisk og sitrusfruktig i smaken.

Så kommer maten: Først en deilig laksesashimi med yuzu-pepperolje og wasabirømme. Den ser så lekker ut at finansmannen ved nabobordet lener seg bort og lurer på hva vi har bestilt. Og den smaker også knallbra! Syre og spice. 

Så følger “Tataki”okse med ingefær og sjalottdressing,  softshellkrabbe med wasabimajones og Yakitori-kyllingvinger. Oksen er helt grei, softshellkrabben er god og wasabimajo’en sparker fra seg. Yakitorivingene er gode, men litt kjedelige.

- Kommer ikke opp mot verdens beste kyllingvinger på Mission Cantina i New York. Langt i fra, mener Per.

Så var det stopp i serveringen igjen. Vi får tid til å nyte vinen og høre på stemningen som definitivt ikke synker utover kvelden. Det tar akkurat litt for lang tid før serveringen er i gang igjen,  men makiene med tempurascampi med avokado og kamskjell med spicy majones, knasende agurk og flygefiskrogn var verdt å vente på.

I etterkant er det lett å se at vi kunne stoppet her, men menyen til Hanami er stor og innholdsrik med mange spennende valg, så vi plukket to ekstraretter.  Kamskjell fra Hitra med grønn shiso-dressing, og tempura-scampi.

Ved nabobordet er det opprør. Først kommer kelneren med feil årgang på vinen de har bestilt fra menyen.

- Og de har ikke den årgangen som står i menyen engang! Og nå er det kun to flasker igjen av den vinen vi da heller ville bestille.

Mannen er hoderystende oppgitt.

- Jeg har en følelse av at de kan mer om vin enn vi kan, hviskeroper Per i lydkaoset. Men så kommer kamskjell og scampi og vi lar igjen naboene seile  i sine egne vinglass.

- Kamskjellene er enorme! Tjodunn ser andektig på tallerkenen, men etter første bit er hun ikke like henført. Muslingen er god, men har ingen stekeskorpe. Alt blir litt for mykt og kjedelig. Æsj. Størrelse betyr altså  ikke alt.

Scampiene er greie og ikke minneverdige – det skyldes kanskje at vi begynner å bli mette eller kanskje at de simpelthen bare er helt greie.

- Jeg aner ikke hva vi skal betale, sier Tjodunn. – Man mister oversikten når det er mange småretter og man bestiller litt nå og litt da. Håper vi har penger på kontoen.

Når regningen kommer skal vi betale 2185 kroner for to cocktails, en vinflaske og store mengder deilig mat. Dyrt? Ja, du får god sushi billigere andre steder i byen, for eksempel på Jonoe ved Ringen kino. Men egentlig hadde vi trodd regningen ville blitt enda høyere etter å ha lest klagene på prissettingen fra andre matanmeldere.

Eneste skuffelsen er at vi ikke fikk med oss et fett børstips hjem, men til det var vi nok for små fisk for stor-haiene på Hanami.

Passer for: 

Barnefamilier: Hvis du ha barn som liker sushi, så ja, da kan det gå an.

Ut med jobben: Tut og kjør! I alle fall hvis du er megler og vil ropeskryte om ditt siste børskupp.

Enestående gjester: Absolutt mulig å sitte langs baren uten å føle deg alene.

Romantikk: Ikke på lenge har vi sett noen kysse så lidenskapelig på restaurant som det unge paret to bord unna vårt. Så romantisk - absolutt, støy - ingen hindring!

Hjem til Hanami HER

Uke 49 - Kontrast på Frogner

Den som venter på noe godt...

Et lystig herrelag møter oss når vi er på vei inn, og det blir venting i døren på grunn av baksing med yttertøy, støttesteg, vitsing med hovmesteren, støy og kav.

- Men se, hva er det han skjuler under frakken? Er det ikke en vinflaske? Han har tydeligvis tatt den med seg herfra.

Tjodunn ser spørrende rundt seg. Har han kjøpt den? Eller rappet den fra bordet med vinflasker som står behendig til midt i lokalet?

Det får være som det er, for nå er vi endelig på Kontrast, en restaurant som har stått på listen vår helt siden den åpnet på høstparten i fjor. Mottagelsen i pressen har vært overveldende. Chef Mikael Svensson har fått masse skryt for sin ytterst smakfulle tilnærming til økologiske og kortreiste råvarer.

"Denne anmelderens våte drøm er å finne en slik bortgjemt perle. Et spisested som tar pusten fra meg med deilige smaker, men som likevel ikke er oppdaget og beskrevet av andre", skrev VGs anmelder like etter åpningen.

"En gullegod gourmetrestaurant, var Dagbladets dom.

Vi blir vist plass til bordet vårt, dessverre kanskje det kjipeste i restauranten. Kanskje vi skulle bedt om å få et annet, for til 21-serveringen denne førjulsfredagen er det bare omtrent halvfullt i det lille lokalet med plass til et førtitalls gjester.

Hovmesteren tilbyr et glass Francis Boulard-champagne mens vi studerer den lille menyen. Her finner vi seks mellomstore retter og tre desserter. Vi  har som vanlig store problemer med å bestemme oss, og overlater de vanskelige valgene til kjøkkenet. De plukker ut fire av de mellomstore og to desserter til en Kontraster-pakke  (745 kroner).

- Jeg er ikke så begeistret for rakfisk. Er det mulig å få noe annet som rett nummer en? spør Tjodunn den koselige svenske servitøren. Og det lar seg selvsagt gjøre.

- Du kan få gravet og halmrøkt sei med syltet agurk og kjernemelksaus smaksatt med pepperrot. Og det er villsei, altså, sier hun.

Aha. Villsei. Vi trodde ikke noen hadde startet med oppdrett av sei ennå, men forfølger ikke tråden.

Per har ikke noe imot rakfisk, i alle fall ikke nå like før jul. Ørreten er fanget i Luster, og kommer med tørket eggeplomme og lettpisket Røros-rømme. Vi har overlatt drikkevalgene til servitøren, og til rakfisken kommer Linje-akevitt og svensk Visby-pils. Helt perfekt alt sammen. Til villseien får Tjodunn en økologisk ufiltrert Pouilly Fuisse, som kanskje er litt flat og smakløs?

Rett nummer to er saltbakt sellerirot fra Korsvold Gård med geitefløte fra Lofoten gårdsysteri. Korsvold gård på Hvaler kjenner vi litt til etter mange gode innkjøp fra boden på Bondens Marked.

- Og jeg kjenner bonden der! Det er min gamle kollega Dag Thorenfeldt, som for mange år siden tok med seg kameraene sine og familien, og flyttet ut i skjærgården for å drive økologisk landbruk, sier Per.

Sellerien viser seg kanskje å være kveldens desiderte vinner. For maken til smakseksplosjon fra en knudrete rotgrønnsak har vi aldri tidligere opplevd! Per aksepterer også tapiokaperlene, som han har hatt et anstrengt forhold til etter et møte med bubble-tea på Langkawi i Malaysia.

Vinvalget er også usannsynlig bra, en frisk og fruktig Nautilus fra newzealandske Marlborough.

Selveste chefen Mikael Svensson kommer til bordet med rett nummer tre, lam fra Korsvold gård med kålrot og einebær. Deretter følger

nøtteforet utegris fra Svartskog med grotteost og ramsløk. Svinet er glasert, kommer med en bit sylte, og setter oss i skikkelig julestemning.

Dessert nr. 1 er frossen Kraftkar fra Tingvollost. Den kommer med en kompott av norske epler og med lune, myke, deilige små pepperkaker. Men dessert nr. 2 blir vi sittende og pirke litt i. Jordskokk-is med stekt gjær? Hmm. En vågal smakstilsetning av is. Men sammen med med karamellaktig maltmousse forsvinner jammen at fra tallerkenen likevel.

Dette blir garantert ikke vårt siste Kontrast-besøk. I mars 2015 får også restauranten omgivelser som forhåpentligvis passer ambisjonsnivået bedre. Da flytter Kontrast fra de knølete og lite praktiske lokalene til hotell Guldsmeden i Parkveien, og oppstår i ny drakt på Vulkan i nabolaget til både streetfood-kongene på Hitchhiker og burgerfavoritt Døgnvill.

- Flyttingen gjør at vi får lokaler som passer oss bedre. På Vulkan blir vi naboer med Mathallen, som har litt av den samme kundegruppen som

oss, sier Mikael Svensson i et intervju med Osloby nylig.

Og han lover å fortsette i samme stil, med bra mat og kanskje enda mer fornøyde gjester.

Pris:

 To seksrettere, vinpakke og champagne: 3190 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, ikke tenk på det engang. Her er det voksenkos og barnefri som gjelder.

Ut med jobben: Ja, hvis dere graver i lommene og går for en matopplevelse som er noe av det beste Oslo kan tilby, så kjør på.

Romantikk: Usannsynlig god mat og gode viner gjør alltid susen. Og kanskje blir omgivelsene enda mer innbydende etter flyttingen i mars?

Hjem til Kontrast HER

Uke 48 - Capish? pizzarestaurant i sentrum

Mamma Mia for en suksess!

- Endelig!!!

Gleden er stor når det går opp for minsten at vi skal ut og spise pizza. Per har forlatt oss til fordel for et herrelag med høy akevittføring, men det går ikke nevneverdig inn på verken mor eller sønn. Det er rett og slett koselig å være bare to til middag også!

Burgerfavoritten Munchies åpnet pizzajoint nesten i nabolokalene, nærmere bestemt på hjørnet av Torggata og Bernt Ankers gate og med utsikt til Starbucks på hjørnet rett i mot. Storm lurer på hva navnet på restauranten betyr og etter å ha forklart at Capish? er en slangvariant som kommer fra det italienske capisci og betyr litt yppalt –“ forstår du, eller?” – går vi inn døren.

Vi hadde vurdert å bestille bord, men det var helt unødvendig denne ettermiddagen. Et par, som ser ut som om de jobbet med leksene eller har gruppearbeid med fra jobben, er de eneste spisegjestene. Bak disken står en blid mann og vi kan så vidt skimte topplokket til en pizzakokk som holder på ved den varme ovnen.

Servitøren tar hjertelig i mot oss, og vi får velge bord selv.  Menyene står klare på bordene sammen med kniver, gafler, servietter og oljer samt salt og pepper. Det er deilig å komme inn i det varme lokalet og sultne som vi er, tar det ikke lang tid før vi begynner på menyen. Her er åtte pizzaer og ikke noe drikke listet opp. Servitøren kommer med vann og kan fortelle om utvalget – som de også har oppstilt borte ved kassen.

Storm bestiller en brus og Tjodunn en Peroni.

- Nå skjønner jeg hvorfor vi tok bussen, nikker guttungen megetsigende, og får det til å høres ut som om mor er realt drikkfeldig. Servitøren hever ikke et øyebryn, men henter drikkevarene.

Etter å ha kikket på menyens åtte varianter med sympatiske priser fra 88 til 138 lander vi på nummer 4 og nummer 6. Tjodunn vil ha 4’ern med mozzerella, tomatsaus, hot salami og rødløk. Storms nr 6 har tomatsaus, mozzerella, skinke, rød løk og sopp. Alt går veldig fort her, både fordi pizza er kjapt å lage, men også fordi det er sørgelig lite folk, men for oss som er rimelig sultne er det helt perfekt.

Den hyggelige svensken er tilbake med rykende varme pizzaer før vi får sjekket særlig mye av verken Instagram eller spill.
 – Og dere får selvfølgelig med restene om det blir mye å spise, forklarer servitøren.

Vi kaster oss over pizzaene. Bunnen er sprø, men Storm sliter litt med kniv og gaffel og er redd for at all håndteringen skal gjøre at den digge pizzaen havner på gulvet. Før Tjodunn rekker å hjelpe til kommer den oppmerksomme servitøren til unnsetning med et stort pizzahjul og slicer opp pizzaen på en-to-tre. Let the games begin!

- Denne er bedre enn der vi var hvor jeg fikk ananasbrus, mener Storm og sikter til Lofthus Samvirkelag. Nå er det mer spennende fyll på pizzaene på Sandaker, men prisene er også tilsvarende høyere der, gjennomsnittspizzaen koster 175.

Uten kniv og gaffel går det unna hos aftenens bordkavaler. Og pizzaen er faktisk skikkelig god og langt over forventningene etter å ha lest litt forskjellige omtaler på nett og basert på prisnivået. Crunchy bunn. Tomatsausen har akkurat passe konsistens – ikke for våt og ikke for tørr og med en god tomatsmak. Salamien er skikkelig hissig.

- Og det er akkurat passe med ost, ikke for mye og ikke for lite, sier den vesle pizzaeksperten. Vi må begge melde pass – ingen klarer å få i seg en hel, stor pizza, men det gjør ingenting. Storm gleder seg allerede til å ta med restene på skolen dagen etter. Det er ingen dessert på menyen, men poden er like glad – overraskende nok.

- Det gjør ingenting, når de har så god pizza!

Nå har jeg hørt det også! Men servitøren kommer med noen små dessertaktige pizzasnurrerpå huset laget av pizzadeig, men med en søt krem og en kaffebønne på. Pizzabaker bli ved din lest, er vel konklusjonen der.

Et kort toalettbesøk er det også tid til og det er nytt, fresht og rent. Som mange andre restauranttoaletter er det nærmest ingen isolasjon mellom toalett og restaurant, så selv om du vet du har låst døra – har du en følelse av å gjøre fra deg midt i restauranten for du kan høre alt som skjer der ute. Det er bare å håpe at musikken fra høyttalerne kamuflerer lydene andre veien.

Capish? er en enkel restaurant, nesten litt gatekjøkkenaktig, men likevel vil jeg si restaurant. Ikke et sted du tar en helaften, men helt fint for en pizza. Enkle bord og stoler med plass til 40-50 mennesker og fine, slitte gulvplanker og malt panel på veggene. De har åpent fra 11 til 22 – så det er også muligheter til å spise lunsj her.

Det er på tide å takke for seg. Vi betaler og får med oss pappesken med restematen hjemover. Vi er mette og fornøyde.
- Og vi skal garantert tilbake hit, altså. Seriøst! Capish, mamma?

Pris:
Regningen for to pizza, brus og en øl kom på 366 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: JA!

Ut med jobben: Ja – passer godt til en etter jobben-pizza. Jobber  du i nærheten ville vi vel heller ikke gått av veien for en pizzalunsj i ny og ne.

Enestående spisegjester: Passer finfint om du er singel. Du kan dingle ved bordene i vinduet og se på livet utenfor og kanskje det dukker opp noen du kan slå av en prat med på stolen ved siden av også?

Romantikk: Ikke utpreget romantisk, men ikke uromantisk heller – så er du in da mood – og restaurantbudsjettet er trangt – så er dette et finfint alternativ.

Capish? har også take away!

Hjem til Capish? HER

Uke 47 - Brasserie Paleo i Oslo sentrum

Tilbake til steinalderen

Vi er på nye Brasserie Paleo i Rosenkrantzgata 1. Den åpnet stille og rolig for en drøy måned siden.

Paleokosthold er i vinden igjen – eller steinalderkosthold, som kanskje flere kjenner det som. Skeptikeren Tjodunn har vært overraskende positiv etter nærkontakt med danskenes egen caveman, den tidligere Michelin-chefen på Kong Hans Kælder i København, Thomas Rode Andersen , som nå har gjenoppstått som Paleofrelst crossfit-Jesus.

- Var interessant å se på nært hold hvordan en litt velgjødd kokk med myk mage og dissepupper (det står i boka hans at man-boobsene viftet lystig når han pusset tennene!) ,nå er et rippa muskelfjell fra øyebryn til lilletær, sukker Tjodunn drømmende. – Som nå svømmer mange kilometer i dansk isvann før frokost, mens han fanger fisk med tennene, sleper bildekk, svinger seg i trærne, pusher og puller seg opp og ned fra det meste og lager himmelsk mat…

Heldigvis for Per kommer servitøren før tiraden fortsetter.

- Paleos bartender, svenske Alexander Forsberg, kan shake med de beste i landet og er en av tre som skal representere de norske fargene i Bacardi Legacy, forteller servitøren og plasserer drinkelisten diskret på bordet. Tjodunn, som kommer rett fra champagnesmaking med Taittinger, lar seg ikke be to ganger.

- Hmmm. Etter en sånn oppkjøring bør du nok ha en cocktail med litt bite. Jeg vil foreslå en Italian Cup, sier servitøren. Og sånn blir det. Gutta velger mocktails basert på smakspreferanser – Pers ingefærølbasert og Storm vil ha syrlig eple.

- Her var det mye godt, men jeg tror ikke Thomas ville godkjent brasseriets meny som ekte Paleo-mat, mumler Tjodunn.

“Vi legger vekt på kortreist, økologisk produsert mat, sesonggrønsaker og minimalt prosessert mat”, står det på menyen. Servitøren forklarer videre: - Vi har en egen Paleo-meny, en 6 retters som dere kan se på tavlen der borte, for å tilfredsstille et rent paleokosthold hvor det f.eks. ikke er vanlig brød eller raffinert sukker, men ellers tenker vi økologisk og kortreist.

Mens Ina Wroldsen synger vekselsvis High as a kite og Her er jeg! Her er, her er jeg!, bestemmer vi oss for to forretter: Spekefjøl og confiterte kyllingvinger med kyllinghjerte. Hovedrettene blir svin, okse og torsk. Kjøttet er økologisk, får vi opplyst, men når vi lurer på fra hvor er det ikke så enkelt å finne ut av. Dyra kommer fra Hedmark og leveres av Nortura og torsken fra Nord-Norge.

- Litt rart kanskje at de ikke vet mer om opprinnelsesstedet? undrer Per, men vi lar det ligge.

- Hvordan vil dere ha svinekjakene stekt? Medium? spør servitøren, og vi blir et øyeblikk satt ut. Svin? Medium? Skal ikke det være gjennomstekt, da? Men vi mumler "medium pluss", før servitøren forsvinner mot kjøkkenet. Et snaut minutt senere kommer han tilbake, og lett beskjemmet sier han at svinet er selvsagt gjennomstekt, kjakene er langtidsbakt og møre som bare det...

Picante- og fennikelpølse, skinke, anderilette og paprikabrød går ned på høykant. Storm smatter fornøyd. Hjemmelaget surdeigsbrød og rødbetesmør med gulrot crumble får også bein å gå på, selv om det blir minuspoeng i paleo-boka. Kyllingvingene smaker godt, selv om kyllinghjertet kanskje var noe seigt?

Den hyggelige sommelieren Carl Jäderskog tar seg av oss og forklarer og forteller om stedet og rettene, selv om Tjodunn har bremset alkoholinntaket. Inne på kjøkkenet har de et eget chefs table som man kan bestille, men de har hatt litt problemer  med å tilpasse møblementet, så det har vært lite markedsføring av det foreløpig, forklarer Calle som tidligere var å finne på St. Lars.

 Brasserie Paleo ligger i Thon Hotel Rosenkrantz og har frokostservering for hotellets gjester. Lunsjen går så det suser, forteller Calle, for med en plassering rett overfor Oslo Tinghus er det nok av sultne lunsjgjester i området. Det kommer også stadig flere middagsgjester uke for uke, selv om det denne kvelden er plass til mange flere når vi ankommer klokken 18.30, siger flere gjester inn utover aftenen.

Så er det showtime og tre lekre tallerkener kommer til bordet. Storms breserte svinekjaker

faller fra hverandre ved første bit og blir servert med sellerirotkrem, kål, hasselnøtter og sviskesaus. En slags juletallerken, kan man kanskje si? Pers dampede torsk med baconstrø flaker seg under smøret og har et følge av gulrot og andre rotfrukter. Tjodunns grillede entrecote av storfe kommer med potet, pastinakk, sjalottløk og timian.

Entrecoten er god på smak, men holder ikke  Vaaghals-standard når det gjelder mørhet, selv om den passerer greit.

- Pappa vinner, erklærer poden etter å ha smattet seg gjennom alle tre hovedrettene. Per må si seg enig. Og selv om både torsken og svinet er gode retter, er Tjodunn mest fornøyd med egen hovedrett. Deilig saus og godt kjøtt.

Kanskje skyldes det champagnerusen, men det blir i alle fall bestilt desserter i kveld. Storm tar sommelierens anbefaling og velger seg førjulsdrømmen multesuppe med riskremis, pepperkake, mandel og marengs. De voksne deler skandinaviske oster med fruktmarmelade og nøttebrød. Tjodunn slår til på en dessertvinanbefaling. Blåmandag, gullost fra Den Blinde Ku, en rødkittost og en Västerbottenost.

- Synes kanskje de er litt kjipe på osten som koster 145 kroner når Storms dessert er gigastor og koster 105, mumler Tjodunn, men glemmer det i neste øyeblikk når dessertvinen smyger seg langs ganen. En søt østerriker fra Burgenland, Zanthos Beerenauslese, med smak av ananas og pasjonsfrukt.

- Tror du den kommer fra Olav Thons egen vinkjeller, fniser Tjodunn. – Han slår meg ikke som noen Christen Sveaas akkurat, smiler Per, og tenker tilbake på sommerens Lille B-besøk. Sommelieren røper ingenting.

En hyggelig kveld på Paleo med god mat. Litt mye hotell-interiør, sier kjipe-Tjodunn, mens greie-Per synes det er lekkert. – Eneste er at jeg ikke helt får taket på hvem de vil være. Steinalder-ish, kortreist og øko-ish? Det er kanskje ikke så viktig så lenge maten fungerer.

Pris: For to forretter, tre hovedretter og drikkevarer betalte vi sympatiske 1597 kroner. - Dette er en bevisst prispolitikk.Vi har blant annet lagt oss på et lavt påslag på vinen for at folk skal kunne ta seg råd til noe godt, sier sommelieren.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, det burde gå greit. Menyen er ikke spesielt rettet mot barn, men servitøren mente porsjonene kunne tilpasses mindre mager.

Ut med jobben: Ja, men bare om det er i rolige former. Er det øl og mer høylydt moro dere er ute etter, er ikke dette stedet.

Romantikk: Ikke helt Lady og Landstrykeren - men kan absolutt fungere. Men hvis noen vennepar skal ha en koselig kveld på restaurant, kan Brasserie Paleo være et bra sted.

Enestående spisegjester: Ikke spesielt tilrettelagt for single, men siden restauranten er tilknyttet et hotell blir du neppe den eneste som sitter alene ved et bord.

Hjem til Brasserie Paleo HER