Viser innlegg med etiketten bondekost. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bondekost. Vis alle innlegg

torsdag 20. mars 2014

Uke 11 - Melkerampa i Mathallen på Vulkan


 

 

Raffinert bondepike




 - Dette er jo som å komme hjem på kjøkkenet til mor!
En begeistret Per kikker inn dørene og mot det åpne kjøkkenet på Melkerampa.
- Ehem. Kanskje ikke helt. Litt mer moderne, vel, innvender Tjodunn. 
- Melkerampa mottok "Merket for god design" under Designdagen i april i fjor,( et årlig arrangement i regi av Norsk Designråd). Ikke helt parallelt til bonderomantikken i din barndoms dal?

Vi har ruslet litt rundt på Mathallen, kikket i fiskediskene, vurdert alt det spennende hos kjøtthandlerne, og snust i osteforretningene. Hva skal vi kjøpe? Kanskje skal vi heller ta mandagsmiddagen på en av de 15 spisestedene som finnes i tilknytning til Mathallen, som åpnet på Vulkan i oktober 2012?

God ide. Vi har tidligere spist både på Atelier Asian Tapas og Barramon, men melkegiganten Tines lille konseptrestaurant har vi aldri besøkt.
 Den smilende servitøren ikledd hvitt gammeldags ermeforkle, viser oss plass ved det blankskurte langbordet, restaurantens eneste. Her er det meningen at gjestene skal sitte side ved side - om man da ikke heller tar med seg maten og setter seg ut i vandrehallen. Litt mer å kikke på der ute, men den gode følelsen av å sitte på ditt barndoms kjøkken - den får du bare ved det trehvite bordet inne på Melkerampa.

Menyen er uten fiksfakserier. De faste innslagene er rømmegrøt, ostesmørbrød og ostetallerken. De
andre rettene byttes ut cirka en gang i måneden, kan servitøren fortelle. 8-åringen er ikke i tvil: Han vil ha favoritten ostesmørbrød. Per kan tenke seg kremet skalldyrsuppe servert med brød og smør, og Tjodunn lyser opp når hun får se siste rett på den korte menyen: Tradisjonell komle med kålrabistappe og flesk. Det er ikke mange ukene siden hun spiste favoritten på Tranen, og var meget fornøyd. Kan komlene på Melkerampa være like gode?
Veeel, ikke helt, kanskje. De grå potetballene er litt deigete og seige. Men sammen med de rause skivene med salt kjøtt, baconbiter og den supergode kålrabistappen, får retten godkjentstempel. Særlig når Tine-restauranten selvsagt tilbyr skummet kulturmelk.


Ostesmørbrødene får umiddelbart tommel opp. Rause blingser med mye ost servert sammen med en spennende salat. Den syrlige vinaigrettedressingen sammen med de søte dråpene redusert eplejuice balanserer de tunge smørbrødene godt. Junior er ikke akkurat overentusiastisk over salat, men her skufler han innpå. Den hjemmelagde smoothien basert på jordbær og banan, hjelper også godt til.
- Men neste gang vil jeg prøve rømmegrøten, mamma, sier en entusiastisk Storm.

Skalldyrsuppen er kokt på reke-, krepse- og hummerskall. Og nam! Den intense hummersmaken er særdeles fremtredende.

Sammen med et plastglass Nøgne Ø wit, brygget med blant annet appelsinskall og korianderfrø blir det en høytidsstund ved bordet. Plastglass? Ja, ølet kan ikke skjenkes i de ordinære glassene. De har det nemlig vært melk i. Servitøren forklarer at fettet i melken ødelegger ølskummet, derfor plast altså, på det ellers så gjennomførte stedet.


Dessertmenyen er enkel: Is fra Gangstad Gårdsysteri. På gården som ligger ved Den Gyldne Omvei (www.dgo.no) på Inderøy i Trøndelag, lages prisbelønt ost og 12 sorter iskrem av egenprodusert fersk kumelk.


Gangstad Gårdsysteri ble etablert i 1998 og ble de første i Norge som fikk autorisasjon for å yste ost av egen kumelk. Det leveres ost til 90 ulike restauranter og butikker, deriblant altså Melkerampa. Junior går for kuler med jordbær og sjokolade (mektige saker), mens vi voksne mesker oss med smaker av lakris, sjokolade, jordbær og rabarbra. Hva smaker best? Ingen tvil: Lakris-isen!


Pris: Tre hovedretter, en øl, en smoothie, en melk, to desserter og en kaffe: 640 kroner.


Passer for:

Barnefamilier: Absolutt! Enda mer for miljøet i Mathallen enn bare for menyen. Dersom det ikke er stinn brakke, kan litt større barn gå på oppdagelsesferd mens de voksne koser seg med maten. Vår junior pilte bort til Frøya Fisk, kom storøyd tilbake og kunne fortelle alt han hadde fått høre om storkveiter av mannen bak disken. Han hadde til og med fått se bilder av noen store rugger på fiskemannens mobil! :-)

Romantikk: Nei. Ikke inne på selve rampa - om du ikke er av typen som i hemmelighet elsker svigermor med husmorforkle mer enn kjæresten din...

Ut med jobben: Selve Melkerampa er litt liten, men ta da gjerne flere av serveringsstedene i bruk. Alle kan kjøpe seg den maten de vil fra Melkerampa eller den restauranten de foretrekker, så kan dere samles ved et av de større bordene i vandrehallen og ha en skikkelig gathering.


Hjem til Melkerampa: Trykk her!

Følg oss på Facebook og Instagram, @smakenavoslo, - og gi oss gjerne ros, ris eller tips til steder vi burde besøke. :-)

torsdag 6. februar 2014

Uke 5 - Restaurant Tranen, Åpent Bakeri




Grått gull på gaffelen


Harru hørt om a’ Tøyen-Tulla,
Det var hu jeg fikk mitt aller første (bært, bært) av.
Å hjælp meg med å rime her,
Jeg kan ikke noe med det der.

Vi kan ikke si vi savnet  Arnie Norse med sin legendariske «Bært-bært»-vise da vi steg inn i de mørkebrune lokalene til  Tranen Restaurant på Aleksander Kiellands plass. For den lugubre ølbula - der godeste «Skiffle Joe» helt siden tidlig 70-tall underholdt gjestene med vågale viser fra enhjulsykkelen - gjenåpnet for et års tid siden, forvandlet til en folkelig gourmetrestaurant. Vi blir tatt godt imot av den hyggelige servitøren, som geleider oss forbi baren og de lekre skinnsalongene, og til hjørnebordet, der vi har perfekt utsikt til folkene og bilene som kjemper seg forbi i det vannrette snøværet.
Det er ikke akkurat gourmetmaten som trekker oss hit denne tidlige torsdagskvelden. Dagens rett er nemlig kumler, eller «det grå gull» som Tjodunn kaller sin definitive livrett. Hver gang hun har vært på hjemlige trakter i Mandal, fylles kjøleskapet tilbake i Oslo med komper fra Nødings Delikatesse. Sørlandvarianten har en bit salt flesk i midten, kumlene på Tranen består bare av potet, mel, salt og vann. Men populære er de. Heldigvis hadde vi reservert bord, for servitøren kan fortelle at også denne torsdagen er fullbooket, slik det pleier å være når kumler er dagens rett.
Vi bestiller drikke; øl (74 kr. halvliteren), akevitt og mineralvann. Forbauselsen blir stor når vi ber om lightbrus, for nei, det har de ikke! Er det mulig, da? Litt slukkøret må vi ta til takke med sukker-Cola, som selvsagt er syndig godt, men likevel ikke helt comme-il-faut.
Det er i alle fall ikke vanskelig å velge forrett fra den norskinspirerte menyen. For her tilbys det nemlig torsketunger! Det er ikke ofte vi finner denne tradisjonsrike retten på spisekartene, så dette må vi bare prøve. Pers ultimate matopplevelse noensinne har nemlig noe med torsketunger å gjøre: I sin tidlige ungdom hadde han sommerjobb hos Brødrene Karlsen, fiskebruket på Husøy på Senja. Og en dag serverte kokka (joda, foruten god betaling var kosten inkludert) sprøstekte torsketunger til middag. Rullet i mel, salt og pepper, og pannestekt i godt smør. Ingen matopplevelse har siden kunnet nå opp til denne; den uvante konsistensen, den distinkte fiskesmaken, den joviale stemningen på kjøkkenet hos kokka på Husøy.

Kunne så torsketungene på Tranen måle seg med dette? Selvsagt ikke. Likevel, de tre lubne, friterte godsakene, ledsaget av remulade og sitron, gjorde absolutt jobben sin. Og dette skulle 8-åringen sannelig ha fått bryne seg på! Men han har fått restaurantfri denne dagen.
Den kompesugne sørlendingen har aldri smakt torsketunger – så for andre tungejomfruer – det smaker som ekstra gode fiskepinner med litt rar, geléaktig konsistens.


Serveringen går hurtig unna. På bordet kommer kumlene – og skinnstekt torsk med bacon, poteter og en kremet blåskjellsaus.

Kumlene blir servert med hjemmelaget lammepølse, en bit svineribbe, salt lammekjøtt og rikelig med baconbiter pluss to tynne kålrotstykker, servitøren kan fortelle at kjøttet blir levert fra Holte gård i Drangedal. Det borger for topp kvalitet! Og det blir en riktig kjøtteter-fiesta.
Retten er så absolutt verd sine 189 kroner. Prisen er omtrent den samme som på Kaffistova (185 kr.) som også har raspeballedag på torsdager.
Kumlene har fin konsistens og er passelig saltet, men det burde vært flere av dem! De tre småtassene på tallerkenen kunne gjerne fått følge av en til, sammen med litt mer kålrabi. Og mandelpotetene kunne vært droppet -fra et sørlandsk synspunkt. Svineribben er himmelsk, helt til Tjodunn nærmer seg beinet på ribbebiten, og ser en blodsprengning. Som en kompensasjon lover servitøren gratis kaffe til desserten.
Lofottorsken er flott stekt, men skinnsiden, som burde vært sprø, er litt «soggy».  Fiskebiten skiver seg perfekt, og den litt syrlige blåskjellsausen er prima, men kanskje litt tung?
Egentlig er hovedrettene plenty for en hverdagsmiddag – men når man først er ute – får man så urlyst til å teste mer (selv om kumler ikke akkurat innbyr til dessert) – så det blir ostetallerken og ostekake på oss denne dagen.
Servitørene er veldig hyggelige og joviale, men ikke helt på topp når det gjelder kunnskap om meny, mat og drikke. Vi har litt problemer med å få vite hvilke oster som er med på osteplatten. Og når det gjelder tilbehøret til osten – klarer ikke servitøren å identifisere hva som er i de tre skålene. Heller ikke hva slags portvin som er anbefalt, vet neste servitør som kommer innom, men den er heldigvis god! J


Vi har hørt at drinkene er himmelske – men at servicen i baren i annen etasje er treg – så vi lurer på om det er mulig å få en flytende dessert nede i restauranten – men det er det ikke. Litt skuffet!
Tips – er det mye folk i baren oppe og du vil ha en drink – bestill vin eller øl som ventedrink  – for riktignok er drinkene gode, men det kan ta «vinter og vår» før de ankommer.

















Ostekake er ikke akkurat noen lettvekter som dessert, men Tranens, servert med multekompott, er i den absolutte toppdivisjon. Og junior kan bare angre på at han ikke ble med denne kvelden. For på menykartet står også bananasplitt, selvfølgelig med krem, sjokoladesaus, karamellsaus, vaniljeis og marengs. Porsjonen er så romslig at det anbefales at den kan deles. Men det får bli en annen gang.
Ostene er gode, med fikenmarmelade, aprikospure og kvedekompott (kvedekompotten var den som voldte servitøren store problemer). Brødet kommer fra Åpent bakeri – men både frukt og nøtter – og var deilig tilbehør.




Pris: Regningen kommer på 1075 kr. for en forrett, to hovedretter, to desserter, en halvliter, en akevitt, en portvin, en cola og mineralvann. Ostetallerkenen (169 kr.) er i dyreste laget, mens ostekaken (129 kr) forsvarer prisen – fordi den er så overjordisk god!

Passer for:

Barnefamilier: Ja, hvorfor ikke? Det er mulig å finne noe som aksepteres av små ganer. Restauranten har ikke barnemeny, men de tilbyr halve hovedretter til halve prisen. Likevel - egentlig har nok Tranen mer karakter av et voksensted.
Ut med jobben: Kjør på! Romslig lokale, greie priser på maten og en ekte, og meritert, cocktailbar i 2. etasje bør borge for god stemning.
Romantikk: Du bør ikke være sjenert, for det er tett mellom en del av bordene. Men den franske bistro-følelsen er aldri feil når det kommer til romantikken... Oh la la.

Tre kjappe til Eirik Sevaldsen, medeier på Tranen


1.Hva er ideen bak restauranten?
Tranen var i sin tid en folkerestaurant og bygget i regi av Oslo kommune. Det originale inngangspartiet ble spikret igjen i 1957. Det har vi nå åpnet og prøvd så godt vi kan å gjennskape den idé som de hadde i 1921, å skape en folkerestaurant med a la carte servering. I tillegg til dette har vi også åpnet annen etasje der vi har en cocktailbar.

Vi baserer oss på en del klassiske retter der nordiske råvarer blir brukt, men vi er ei fremmed for å tilnærme oss den globale verden vi lever i.

2. Hvilke restauranter i Oslo besøker du selv?
Le Benjamin, Blue Elephant og restaurant Cru som hovedstamme, ellers prøver jeg å besøke de nye i alle varianter.


3. Hva er din største matopplevelse noensinne?
Fylt piggvar hos Bagatelle restaurant ved Eivind Hellstrøm på midten av 90 tallet. Beste rett noensinne.
Som opplevelse Teppanyakikjøkken på Key West rundt 1990. Var på tur med min kjære, nyforelsket og inntok bordet med 6 fremmede mennesker. Det viste seg at alle hadde sine særegenheter som kom tydelig frem efter at måltidet varte og alkoholen gjorde sitt. Det jeg spesielt husker var en eldre herremann på ca 80 som satte seg på gulvet i vrede over at kokken hadde lagt en kule iskrem i hans dessert, da han av en eller merkelig årsak var prinsipielt motstander av iskrem. Han satt der og slo hendene i gulvet og sa: I hate icecream. Uforglemmelig.