Uke 39 - Restaurant Schrøder på Sankthanshaugen

Retro sjarm og store porsjoner

- Det kan da umulig være nødvendig å bestille bord her? På en helt vanlig torsdag?

Vel, nå viser det seg at vi har tatt grundig feil. For på Schrøder denne ettermiddagen er det stuvende fullt. Køen går helt ut i den lille gangen, og de fleste går slukkøret ut igjen etter at den hyggelige verten har ristet beklagende på hodet. Men miraklenes tid er ikke over: Hvis vi kan vente en halvtime, vil et lite tomannsbord stå klart til oss.

Lukten i lokalet avslører årsaken til at det er stinn brakke. Siste torsdag i september feires nemlig fårikålens dag, så også på Schrøder, som derfor har satt Norges nasjonalrett på menyen.

- Dessverre kan dere ikke få fårikål når dere ikke har forhåndsbestilt, sier verten til oss. Det gjør ingenting, for vi hadde andre retter i tankene. Schrøder serverer nemlig  flere erkenorske klassikere: Her er det kokt torsk, røkte kjøttpølser, svinestek og kjøttkaker med ertestuing. Panert rødspette, fiskepudding i hvit saus og dampet ørret. Flesk og duppe og raspeballer. Mange gode grunner til å ta torsdagsmiddagen her, mens junior lærer å lage sushi hos Arne Austbø, fra Taku, på Geitmyra matkultursenter.

- Her er det neimen ikke gjort mange endringer siden 50-tallet, sier Per, mens vi venter på at servitøren skal finne tid til oss. Svarthvitt-bildene på veggen viser at interiøret omtrent er det samme på Oslos kanskje bruneste kafe.

- Eller skal vi heller si Oslos gråeste kafe, sier Tjodunn. Rundt oss er gjennomsnittsalderen høy, men stemningen og lydnivået står i taket. Bordene står tett i tett hos Schrøder, kanskje litt for tett, for vi har ingen problemer med å få med oss nabobordets gapskratt over «husker du den sketsjen der Per Aabel spilte han kelneren…»!

Tjodunn er ikke i tvil: I dag må det bli raspeballer. Kan de nå opp mot de hun spiste på Tranen for noen måneder siden? Eller de på Melkerampa i Mathallen? 

Per går for en skikkelig husmannsklassiker: Flesk og duppe til 139 kroner. Her snakker vi nemlig mat med stor M! Stekt flesk, hvit saus, poteter og kålrotstappe. Og over det hele tømmes stekefettet. Denne tradisjonsrike heilnorske retten fikk sin lille renessanse etter at Ingvar Ambjørnsen i boken «Brødre i blodet» lar Elling og Kjell Bjarne gå på Valka og bestille, ja nettopp; flesk og duppe.

De to romslige porsjonene lander på bordet etter ca. 20 minutter. Tjodunn har nok spist bedre raspeballer tidligere, disse er litt for kompakte. Men den grove pølsa, det salte flesket og kålrotstappen bidrar til at helhetsinntrykket absolutt er positivt. Det samme gjelder prisen (149 kroner)..

Og hva med Schrøders flesk og duppe? Per får bare lyst til å skrike som Kjell Bjarne «Å fytti helvete»!! For dette er godt! Seks rause fleskeskiver, sausen, potetene og kålrotstappa forsvinner raskere enn svint.

– Dette stedet må være perfekt dersom du savner den maten mora din lagde, er Tjodunns konklusjon. Eller kanskje bestemora?

Bordet til Harry Hole, Jo Nesbøs noe slitne politihelt, står tomt når vi sniker oss til en titt. Jada, jada, det er en romanfigur, men kjente vi ble ørlitegranne skuffet likevel. Servitøren trekker diskret på smilebåndet. Vi er nok neppe de første som har kastet lange øyekast innover i lokalet. Kanskje neste gang?

Vil du på Schrøder i høst? Da bør du i alle fall bestille bord snarest. For nå starter julesesongen, og da er det fullt hus hver kveld. Per sverger til Schrøders lutefisk!

Pris: En flesk og duppe, en raspeballer, en kefir og en halvliter: 387 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ikke helt innertier, kanskje. Men vi spør servitøren, og hun kan fortelle at de ofte har barnefamilier innom på formiddagen og i helgene, særlig søndagene. Og ja, de tilbyr små porsjoner til de minste.

Ut med jobben: Ja, kan funke, hvis dere vil ha en retrokveld. Eller et julebord med lutefisk og pinnekjøtt. Hvis dere får bord, da.

Romantikk: Er du i din tredje ungdom, så ja. Ellers? Neppe.

Hjem til Schrøder HER

Uke 25 - Enoteca Collets Gate på Sankthanshaugen

Italiensk for nybegynnere

 New York for noen år siden: Etter en lang dag ute i asfaltjungelen, var tiden inne for å finne kveldens restaurant. Uten forhåndsbestilling drev vi gatelangs før hungeren jagde oss inn hos en italiener – ikke akkurat en du finner anbefalt, men grei nok. Så begikk vi en synd mot det italienske kjøkken.

Både lunsj og middag kan i Italia være både omstendelige og nærmest rituelle – med forrett (antipasto), første hovedrett (primo piatto), annen hovedrett (secundo piatto), grønnsaker ved siden av (contorno) og dessert (dolche).  Menykartet på italienske restauranter ellers i verden er også inndelt på dette viset.

 Hos USA-italieneren ble vi plutselig usikre: Forventes det at vi bestiller hele registeret? Sultne som vi var, tro vi til. Antipasto, primo piatto, secundo piatto, contorno og dolche gikk ned i rekordtempo, før vi helsprengte av mye mat altfor fort vaklet tilbake til hotellrommet.

Vel hjemme i Norge fortalte vi vår nabo fra Sardinia om det ikke helt vellykkede restaurantbesøket. Han trakk nok litt på smilebåndet over vår manglende kunnskap om hvordan man skal spise på italiensk. Man behøver nødvendigvis ikke bestille hele repertoaret, dropp gjerne for eksempel primo piatto eller secundo piatto hvis du føler for det. Men fremfor alt skal man ha god tid, nyte de rene, italienske smakene, og for all del ikke kaste alt i seg på en gang – slik vi gjorde.

Oslo 19. juni 2014: Denne regntunge ettermiddagen velger vi italieneren Enoteca Collets gate ved Sankthanshaugen, og lover hverandre at vi ikke skal gå i nybegynnerfella en gang til. Her holdt småkoselige Collets Cafe til tidligere, men i 2013 utvidet Enoteca sitt domene fra Bygdøy Alle, og rykket inn i de høyloftede lokalene fra midt på 1800-tallet.

Heldigvis har vi reservert bord, for her er det stinn brakke. Flere enn oss vil altså spise tirsdagsmiddagen ved foten av idylliske Sankthanshaugen.

- Interiøret ser ut til å ha levd en stund, på en bra måte, sier Tjodunn, og kikker ned på bordplaten, etter at vi har satt oss ved vinduet med god utsikt ut mot Collets gate. Ringene på den slitte bordplaten etter mange glass bærer preg av mange koselige kvelder.

Menyen er ikke spesielt omfattende, og det kan love bra: Det er slett ikke alltid at et kjøkken er bra på altfor mange retter på en gang. Som antipasto går vi for en platte til 350 kroner på deling. Her er klassikere som marinerte oliven, marinert minimozzarella, grillet squash og paprika, salat, trøffelchips med ricottadip, skinker og en pikant salami, gorgonzola og focaccia med aioli. Absolutt mye for øyet og en stor porsjon for to, men smaksmessig nokså ordinært.

- Dette er ikke mer enn det MÅ være, sier Tjodunn, - men aiolien og brødet er supert.

Per er på fisketur i den litt slappe salaten, og haler opp en svart sak, som nok engang var et ruccolablad. Ugh!!

Enoteca Bygdøy Alle skryter uhemmet av pizzaen sin på hjemmesiden, kaller den sagnomsust, og verd et besøk alene. Vi må teste om Collets Gate-avdelingen er i samme divisjon. Tjodunn bestiller en Pizza Diavola, en av hennes favoritter.

Bunnen er meget tynn, kantene sprø og en anelse brent, men pizzaen får likevel et litt tungt preg, kanskje fordi kjøkkenet har vært vel rause med osten?

- Nå høres jeg litt småsur ut, men jeg var mer fornøyd med pizzaen jeg nylig spiste på Lofthus Samvirkelag, sier hun.

Per har problemer med å bestemme seg for sin neste rett, men når servitøren står der, blir det en spontanavgjørelse på tomatiserte blåskjell med salsiccia piccante.

- Arrrgh, dette var jammen salt, sier Per etter et par skjeer. Det er ikke mulig å kjenne antydninger av smak fra skjellene, her er det den pikante pølsen som har tatt kommandoen fullstendig. Litt ergerlig at det ble blåskjell, for flere av både primi- og secondirettene har fått skryt av matanmelderne i avisene: For eksempel den helstekte doradoen og Pasta di coda di bue med kremet oksehaleragu.

Dessert på deling blir tonka-pannacotta med mandelknekk, bringebærskum og friske bær. Og dette ble måltidets absolutte vinner! Silkemyk og rund vaniljeaktig smak av tonkaen, et hint av grappa, knasende søte karamelliserte mandler og det friske bærskummet. Nam! Vi delte en, men burde strengt tatt hatt minst to.

Pris:

Antipastofat, pizza, blåskjell, pannacotta, en Peroni, to Pepsi Max og en dobbel espresso: 995 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Ja, her er det bare å ta med seg hele storfamilien, - alle liker pizza.

Ut med jobben: Kjør i vei! Og er dere mange og vil sitte litt for dere selv, finnes det et chambre separee her.

Romantikk: Hete følelser og Italia, har det noen gang vært feil?

Hjem til Enoteca HER

Uke 22 - Smalhans på Sankthanshaugen

Kongen på haugen

Vi kjenner feriepengene brenne i lommene og føler oss som rene kong Krøsus der vi spaserer i den flotte forsommerkvelden mot Sankthanshaugen. Barnet er sendt på landet, duften av syrin kiler søtt i nesen og Osloborgere i alle aldre strømmer ut for å nyte den svalende luften mot kroppen.

  

- Bra de kan åpne vinduene på Smalhans – du får nesten følelsen av å sitte ute, sier Tjodunn idet vi stiger innenfor.

Her kommer betjeningen raskt imot oss og ønsker velkommen. Vi får tildelt bord og ser det er flere enn oss som har fått feriepenger. Kveldens klientell på Smalhans er ikke ensartet, her er det jentebursdag, familiemiddag, kjærester, kompiser, stamkunder fra nabolaget. Det er hyggelig og laidback – det samme gjelder for servicen.

- Det var altså helt fullt belegg, men i den varme sommerkvelden er det nok noen som heller vil sitte ute – så vi har fått noen avbestillinger, men det gjør ikke noe! melder aftenens servitør og himler med øynene.

Restauranten er startet av tre, ikke ukjente, matkompiser: Tom Victor Gausdal (Strand), Stian Floer (Hitchhiker) og Anders Braathen (@hipstakokken) som har en felles fortid på Palace Grill. Smaken av Oslo kan også takke Anders for en rekke suverene restaurantanbefalinger i New York – noe som gjorde ferien vår til et kulinarisk høydepunkt!

Vi har vært her før både med jobb og privat, sist på “Pho mot kreft”, og det er med  spenning vi ser frem til kveldens meny. Smalhans er  ingen smågutt i Oslos restaurantverden og har jo både vunnet rene Oslo-kåringer og er inne på listen til Michelinguiden med kniv og gaffel.

Vår blide sørlandske servitør gir oss en kort innføring i menyen på Smalhans – Krøsusversjonen, som er full pakke av dagens smaksmeny – og Smalhansversjonen – som er noe færre retter fra samme meny. Det er ingen vinmeny som er satt opp til dagens Krøsus– så det blir litt diskusjoner frem og tilbake rundt smak og spisegjestenes humør – og vi lander på servitørens anbefaling om å starte med en rosa og lett boblende østerrisk Meinklang Prosa på Pinot Noir pluss en Dry Martini til Per, my name is Bond, Bremer. Matmessig måtte det jo bare bli Krøsus x 2.

Smalhans har en spennende øl- og vinliste, så vi blir nesten bekymret for om vi har valgt riktig når vi titter på alt vi ikke har valgt, men faller til ro når de rosa perlene danser i glassene.

Per er litt skeptisk, eller kanskje riktigere, forbeholden til skinkeplanken, basert på mindre sjarmerende versjoner fra tidligere restaurantbesøk, men kvikner til ved synet av Smalhansversjonen. Italiensk kjøtt på planken: San Danieleskinke, fennikelsalami og en fyrig salamiversjon. Tilbehøret er himmelsk og setter en høy standard for resten av måltidet. Raita, hjemmebakt knekkebrød, syltede agurker, grillet fersken, geiterømme og potetchips. Sommer på ei fjøl!

Den lette sommerfølelsen varer inn i de to neste rettene: Røkt ørret med pepperrotkrem og salat og en jordbær og asparagessalat med røkt feta. Eneste skår i gleden var et fiskeben som Per må plukke ut av munnen. Bra for Smalhans og de andre spisegjestene at det er Per og ikke Tjodunn som er den uheldige. For hun har et mye mer anstrengt forhold til uønskede og overraskende fiskeben på avveie etter en oppvekst med en far som hadde et lettvint forhold til uttrykket benfritt…

Utenfor de åpne, fotside vindusdørene suser 37-bussen forbi – og i tverrgata går 21-bussen. Trafikken er ikke plagsom i restaurantlokalet, selv ikke når motorsyklene dundrer ned Ullevålsveien, og lokalbefolkningen som siger forbi i en doven strøm gir bra underholdningsverdi for den som sitter riktig vendt.

Nye tallerkener bringes til bordet – denne gangen med brandade – servert som klippfiskboller med hummus og litt artisjokk. Den salte fisken har fått en knasende sprø skorpe som står perfekt til den milde kikertpureen. O’hoi og nam! Enkelt og knallgodt. Kan det være kveldens vinner?

Så er det tid for kjøttretten: Svinenakke. Servitøren foreslår en av sine nye og økologiske favorittviner – en gøy vin fra Tenerife.

– Første gang jeg har blitt anbefalt en gøy vin. Må bli rene grisefesten da, fniser Tjodunn. Etter litt samtaler rundt vinvalget blir vi enige om en vinsmakingsvri – og vi får smake på tre rødviner hver i stedet for et enkelt glass. Absolutt gøy!

Så kommer grisen – servert med sennepssaus og rødkål sammen med gnocci med lardo og løpstikke. Røyksmaken av svinet er markant og kjøttet er saftig. Gnoccien er perfekt. De tre røde blir behørig smakt og vurdert – og servitøren har rett. Tenerifevinen er et morsomt, nytt og spennende bekjentskap!
På søte mormortallerkener dekorert med pærer og frukt kommer Croque a la Smalhans med Kraftkar fra Tingvoll servert med rabarbrasyltetøy. Ikke fy skam det heller.  Og når vi ikke tror det er plass til mer kommer solbærsoufleten med hvit sjokoladekrem med vanilje og solbærsyltetøy – og gjett om vi fikk plass!

– Vanligvis er jeg ikke så begeistret for hvit sjokolade, men jeg tror sannelig det har endret seg, sukker Tjodunn. Det er tett mellom bordene på
Smalhans, uten at det føles beklemmende. Det er lett å få med seg at det ikke bare er vi som har smattet og nikket oss fornøyde gjennom alle rettene.

Når vi har betalt, svinger vi ut i sommernatta, hopper på bussen hjem og nynner:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer’n 
når de stressa folka har
forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik….

Pris:
For 1 dry martini, 2 x Krøsus, 1 flaske vin + 2 glass rødvin og 2 kaffe: Kr 2107,-

Smalhans passer for:

Barnefamilier: Ja, absolutt. Kanskje ikke for Krøsusmenyen, men for sin sympatiske husmannskost som serveres alle dager – følg skiftende og spennende meny på @smalhans på Instagram  eller på hjemmesidene.

Romantikk: Ja takk. Sympatiske priser og gode retter man kan dele. Intimt og koselig lokale – med god service. Deilig laidback og uhøytidelig stemning.

Ut med jobben: Ja – passer både for overtidsbesøk eller litt større eventer. Det finnes også et separat rom som kan romme flere.

Hjem til Smalhans: HER