Uke 48 - Capish? pizzarestaurant i sentrum

Mamma Mia for en suksess!

- Endelig!!!

Gleden er stor når det går opp for minsten at vi skal ut og spise pizza. Per har forlatt oss til fordel for et herrelag med høy akevittføring, men det går ikke nevneverdig inn på verken mor eller sønn. Det er rett og slett koselig å være bare to til middag også!

Burgerfavoritten Munchies åpnet pizzajoint nesten i nabolokalene, nærmere bestemt på hjørnet av Torggata og Bernt Ankers gate og med utsikt til Starbucks på hjørnet rett i mot. Storm lurer på hva navnet på restauranten betyr og etter å ha forklart at Capish? er en slangvariant som kommer fra det italienske capisci og betyr litt yppalt –“ forstår du, eller?” – går vi inn døren.

Vi hadde vurdert å bestille bord, men det var helt unødvendig denne ettermiddagen. Et par, som ser ut som om de jobbet med leksene eller har gruppearbeid med fra jobben, er de eneste spisegjestene. Bak disken står en blid mann og vi kan så vidt skimte topplokket til en pizzakokk som holder på ved den varme ovnen.

Servitøren tar hjertelig i mot oss, og vi får velge bord selv.  Menyene står klare på bordene sammen med kniver, gafler, servietter og oljer samt salt og pepper. Det er deilig å komme inn i det varme lokalet og sultne som vi er, tar det ikke lang tid før vi begynner på menyen. Her er åtte pizzaer og ikke noe drikke listet opp. Servitøren kommer med vann og kan fortelle om utvalget – som de også har oppstilt borte ved kassen.

Storm bestiller en brus og Tjodunn en Peroni.

- Nå skjønner jeg hvorfor vi tok bussen, nikker guttungen megetsigende, og får det til å høres ut som om mor er realt drikkfeldig. Servitøren hever ikke et øyebryn, men henter drikkevarene.

Etter å ha kikket på menyens åtte varianter med sympatiske priser fra 88 til 138 lander vi på nummer 4 og nummer 6. Tjodunn vil ha 4’ern med mozzerella, tomatsaus, hot salami og rødløk. Storms nr 6 har tomatsaus, mozzerella, skinke, rød løk og sopp. Alt går veldig fort her, både fordi pizza er kjapt å lage, men også fordi det er sørgelig lite folk, men for oss som er rimelig sultne er det helt perfekt.

Den hyggelige svensken er tilbake med rykende varme pizzaer før vi får sjekket særlig mye av verken Instagram eller spill.
 – Og dere får selvfølgelig med restene om det blir mye å spise, forklarer servitøren.

Vi kaster oss over pizzaene. Bunnen er sprø, men Storm sliter litt med kniv og gaffel og er redd for at all håndteringen skal gjøre at den digge pizzaen havner på gulvet. Før Tjodunn rekker å hjelpe til kommer den oppmerksomme servitøren til unnsetning med et stort pizzahjul og slicer opp pizzaen på en-to-tre. Let the games begin!

- Denne er bedre enn der vi var hvor jeg fikk ananasbrus, mener Storm og sikter til Lofthus Samvirkelag. Nå er det mer spennende fyll på pizzaene på Sandaker, men prisene er også tilsvarende høyere der, gjennomsnittspizzaen koster 175.

Uten kniv og gaffel går det unna hos aftenens bordkavaler. Og pizzaen er faktisk skikkelig god og langt over forventningene etter å ha lest litt forskjellige omtaler på nett og basert på prisnivået. Crunchy bunn. Tomatsausen har akkurat passe konsistens – ikke for våt og ikke for tørr og med en god tomatsmak. Salamien er skikkelig hissig.

- Og det er akkurat passe med ost, ikke for mye og ikke for lite, sier den vesle pizzaeksperten. Vi må begge melde pass – ingen klarer å få i seg en hel, stor pizza, men det gjør ingenting. Storm gleder seg allerede til å ta med restene på skolen dagen etter. Det er ingen dessert på menyen, men poden er like glad – overraskende nok.

- Det gjør ingenting, når de har så god pizza!

Nå har jeg hørt det også! Men servitøren kommer med noen små dessertaktige pizzasnurrerpå huset laget av pizzadeig, men med en søt krem og en kaffebønne på. Pizzabaker bli ved din lest, er vel konklusjonen der.

Et kort toalettbesøk er det også tid til og det er nytt, fresht og rent. Som mange andre restauranttoaletter er det nærmest ingen isolasjon mellom toalett og restaurant, så selv om du vet du har låst døra – har du en følelse av å gjøre fra deg midt i restauranten for du kan høre alt som skjer der ute. Det er bare å håpe at musikken fra høyttalerne kamuflerer lydene andre veien.

Capish? er en enkel restaurant, nesten litt gatekjøkkenaktig, men likevel vil jeg si restaurant. Ikke et sted du tar en helaften, men helt fint for en pizza. Enkle bord og stoler med plass til 40-50 mennesker og fine, slitte gulvplanker og malt panel på veggene. De har åpent fra 11 til 22 – så det er også muligheter til å spise lunsj her.

Det er på tide å takke for seg. Vi betaler og får med oss pappesken med restematen hjemover. Vi er mette og fornøyde.
- Og vi skal garantert tilbake hit, altså. Seriøst! Capish, mamma?

Pris:
Regningen for to pizza, brus og en øl kom på 366 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: JA!

Ut med jobben: Ja – passer godt til en etter jobben-pizza. Jobber  du i nærheten ville vi vel heller ikke gått av veien for en pizzalunsj i ny og ne.

Enestående spisegjester: Passer finfint om du er singel. Du kan dingle ved bordene i vinduet og se på livet utenfor og kanskje det dukker opp noen du kan slå av en prat med på stolen ved siden av også?

Romantikk: Ikke utpreget romantisk, men ikke uromantisk heller – så er du in da mood – og restaurantbudsjettet er trangt – så er dette et finfint alternativ.

Capish? har også take away!

Hjem til Capish? HER

Uke 25 - Enoteca Collets Gate på Sankthanshaugen

Italiensk for nybegynnere

 New York for noen år siden: Etter en lang dag ute i asfaltjungelen, var tiden inne for å finne kveldens restaurant. Uten forhåndsbestilling drev vi gatelangs før hungeren jagde oss inn hos en italiener – ikke akkurat en du finner anbefalt, men grei nok. Så begikk vi en synd mot det italienske kjøkken.

Både lunsj og middag kan i Italia være både omstendelige og nærmest rituelle – med forrett (antipasto), første hovedrett (primo piatto), annen hovedrett (secundo piatto), grønnsaker ved siden av (contorno) og dessert (dolche).  Menykartet på italienske restauranter ellers i verden er også inndelt på dette viset.

 Hos USA-italieneren ble vi plutselig usikre: Forventes det at vi bestiller hele registeret? Sultne som vi var, tro vi til. Antipasto, primo piatto, secundo piatto, contorno og dolche gikk ned i rekordtempo, før vi helsprengte av mye mat altfor fort vaklet tilbake til hotellrommet.

Vel hjemme i Norge fortalte vi vår nabo fra Sardinia om det ikke helt vellykkede restaurantbesøket. Han trakk nok litt på smilebåndet over vår manglende kunnskap om hvordan man skal spise på italiensk. Man behøver nødvendigvis ikke bestille hele repertoaret, dropp gjerne for eksempel primo piatto eller secundo piatto hvis du føler for det. Men fremfor alt skal man ha god tid, nyte de rene, italienske smakene, og for all del ikke kaste alt i seg på en gang – slik vi gjorde.

Oslo 19. juni 2014: Denne regntunge ettermiddagen velger vi italieneren Enoteca Collets gate ved Sankthanshaugen, og lover hverandre at vi ikke skal gå i nybegynnerfella en gang til. Her holdt småkoselige Collets Cafe til tidligere, men i 2013 utvidet Enoteca sitt domene fra Bygdøy Alle, og rykket inn i de høyloftede lokalene fra midt på 1800-tallet.

Heldigvis har vi reservert bord, for her er det stinn brakke. Flere enn oss vil altså spise tirsdagsmiddagen ved foten av idylliske Sankthanshaugen.

- Interiøret ser ut til å ha levd en stund, på en bra måte, sier Tjodunn, og kikker ned på bordplaten, etter at vi har satt oss ved vinduet med god utsikt ut mot Collets gate. Ringene på den slitte bordplaten etter mange glass bærer preg av mange koselige kvelder.

Menyen er ikke spesielt omfattende, og det kan love bra: Det er slett ikke alltid at et kjøkken er bra på altfor mange retter på en gang. Som antipasto går vi for en platte til 350 kroner på deling. Her er klassikere som marinerte oliven, marinert minimozzarella, grillet squash og paprika, salat, trøffelchips med ricottadip, skinker og en pikant salami, gorgonzola og focaccia med aioli. Absolutt mye for øyet og en stor porsjon for to, men smaksmessig nokså ordinært.

- Dette er ikke mer enn det MÅ være, sier Tjodunn, - men aiolien og brødet er supert.

Per er på fisketur i den litt slappe salaten, og haler opp en svart sak, som nok engang var et ruccolablad. Ugh!!

Enoteca Bygdøy Alle skryter uhemmet av pizzaen sin på hjemmesiden, kaller den sagnomsust, og verd et besøk alene. Vi må teste om Collets Gate-avdelingen er i samme divisjon. Tjodunn bestiller en Pizza Diavola, en av hennes favoritter.

Bunnen er meget tynn, kantene sprø og en anelse brent, men pizzaen får likevel et litt tungt preg, kanskje fordi kjøkkenet har vært vel rause med osten?

- Nå høres jeg litt småsur ut, men jeg var mer fornøyd med pizzaen jeg nylig spiste på Lofthus Samvirkelag, sier hun.

Per har problemer med å bestemme seg for sin neste rett, men når servitøren står der, blir det en spontanavgjørelse på tomatiserte blåskjell med salsiccia piccante.

- Arrrgh, dette var jammen salt, sier Per etter et par skjeer. Det er ikke mulig å kjenne antydninger av smak fra skjellene, her er det den pikante pølsen som har tatt kommandoen fullstendig. Litt ergerlig at det ble blåskjell, for flere av både primi- og secondirettene har fått skryt av matanmelderne i avisene: For eksempel den helstekte doradoen og Pasta di coda di bue med kremet oksehaleragu.

Dessert på deling blir tonka-pannacotta med mandelknekk, bringebærskum og friske bær. Og dette ble måltidets absolutte vinner! Silkemyk og rund vaniljeaktig smak av tonkaen, et hint av grappa, knasende søte karamelliserte mandler og det friske bærskummet. Nam! Vi delte en, men burde strengt tatt hatt minst to.

Pris:

Antipastofat, pizza, blåskjell, pannacotta, en Peroni, to Pepsi Max og en dobbel espresso: 995 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Ja, her er det bare å ta med seg hele storfamilien, - alle liker pizza.

Ut med jobben: Kjør i vei! Og er dere mange og vil sitte litt for dere selv, finnes det et chambre separee her.

Romantikk: Hete følelser og Italia, har det noen gang vært feil?

Hjem til Enoteca HER

Uke 20 - Lofthus Samvirkelag på Sandaker

Brød by day – pizza by night

 Onsdag til søndag klokken 16.00 forvandler Åpent bakeris avdeling, Lofthus Samvirkelag på Sandaker, seg fra brød- og bolleduftende kaffested til realt pizzasted. Vi har bare spist og handlet her på dagtid – men hørt lovord om kveldsstellet, så etter et par bomturer på ukens første dager får vi det endelig til å klaffe.

Det spesielle navnet har stedet trolig fått etter Åpent Bakeri-gründeren Øyvind Lofthus (ja, han eksperten fra “Hele Norge Baker” på TV3), og en samvirkelagsavdeling som lå her i Åsengata på 30-tallet. Fasaden har de forsøkt å gjenskape fra den gangen.

Også innvendig er det retrostilen som gjelder. Her er de halvstilige kafemøblene fra et par år tilbake kastet ut, inn har kommet røffe bord og myke stoler med grønt skaitrekk, der stoppen enkelte steder tyter ut. Helhetsinntrykket er koselig  –  på en straight, funksjonell måte.

- Endelig et pizzasted, sier poden fornøyd og kaster seg over menyen. – Og se! De har ananasbrus!!!
De voksne har hørt mer om Oskar Syltes pærebrus, men Storm lar seg ikke rikke. Ananasbrus skal bli. Et kjapt blikk på menyen og han har bestemt seg  – barnepizzaen "Elsa 9 år" med skinke, mozzerella, cheddar og rød saus. Så fordyper han seg, etter litt foreldreformaning,  i hjemmeleksene.

Det er ikke like lett å bestemme seg for de voksne, for det er flere spennende valg på menyen. – Lurer på om det er mange stamgjester her, undrer Tjodunn og ser seg rundt. – Det er i alle fall mange barn!

- Mange ser ut til å bestille kyllingpizza med hvit saus og sitron, bemerker Per. – Kanskje den er en bestselger?  La meg se: Urtemarinert kylling, chilli, revet sitronskall, bøffelmozzarella, gruyére og cheddar.  Mmmm. Høres godt ut.

Fenikkelsalami eller reinsdyr og granateple, eller mer klassiske pepperoni eller parmaskinke – en fin blanding av tradisjonelle og utradisjonelle valg på menyen, som også er delt inn i pizzaer med  hvit og rød saus.

Det fylles opp på bordene rundt oss. Smart å reservere på en helt vanlig hverdag etter jobben!
- Mye folk i dag, konverserer Per servitøren som ikke så lett lar seg imponere over antallet gjester.
- Nei, slett ikke, sier hun med et smil. – Vanligvis er det mye mer trøkk. Vi dekker på både inne i spiseavdelingen, ute i butikkdelen og ofte må vi improvisere og ta inn utemøblene for å få matet de fleste som ønsker pizza.

- Wow. Det er imponerende. Det bor mye folk på Sandaker og nærområdene Torshov og Storo – men det er jo ikke akkurat verdens navle, sier Tjodunn, som selv har bodd her og nok ville frekventert den himmelske kombinasjonen bakeri/pizzeria både titt og ofte om de hadde slått opp dørene tidligere. Før var det en ikke fullt så sexy rørleggerforretning her.

Dagens pizza er dandert med salciccia – italiensk og smakfull, grov pølse med svinekjøtt og urter fra slakter Idsø i Stavanger, samt cherrytomater, ost og hvit saus. Den vil Per forsøke seg på. Tjodunn går etter mye om og men for en kyllingpizza med rød saus, soltørkede tomater, oliven, bøffelmozzerella, gruyere, parmesan og cheddar.

I tillegg til barnefamiliene ser det ut til å være et sted for gode venner, kolleger og også et helt fint sted å spise alene på. Utenfor vinduene flyter trafikken

forbi i Hans Nielsen Hauges gate. Ved bordene leses det både skjønnlitteratur:  Haruki Murakami og fag: “Fremtida til norsk luftfart”.

- Jeg elsker at man får maten så fort, utbryter Storm når de tre rykende varme pizzaene ankommer bordet etter kort tid. Sprø bunn og deilig fyll – passe størrelse – ikke for store og ikke for små.

- Nam – og pizzaen er kjempegod også. En av de beste jeg har smakt. 9 av 10 poeng, mener barneanmelderen og setter opp et fornøyd glis mens

han tygger i seg en ny bit.


Kyllingpizzaen er også god, men Tjodunn kom litt sent på at hun egentlig liker best litt pikante pizzaer. Denne er litt mild for hennes smak, selv med rød saus.

Pers hvite pizza med salsicca-pølse er det lite å utsette på. Eller mer presist – ingenting. Den hvite sausen er en sensasjon, og svinepølsa, osten og den knasende sprø bunnen løfter pizzaen til himmels.
- Dette må da være Oslos beste pizza-restaurant? I

alle fall den beste vi har spist på, utbryter han mellom munnfullene.

Etter middagen synes herrene, som vanlig, at noen må ofre seg og spise dessert – men det skulle vise seg å bli vanskelig. På Lofthus serverer de bare unntaksvis noe annet enn pizza. Servitøren kan fortelle at de et par ganger har hatt dessert som dagens. Det er sjelden, men ikke umulig at det i fremtiden kan bli søte alternativer her, for vi er visst ikke de første som har etterspurt dette.

- Det burde kanskje ikke være så vanskelig – de har jo søte kaker og andre godsaker her frem til 16, mener Tjodunn. – Men det er jo også litt befriende enkelt og realt å perfeksjonere bare én ting – en ekte “one trick pony”!

Så da er det bare å betale.  Regningen for tre pizzaer, en vann, Oskar Sylte ananasbrus og en halvliter, kom på 624 kroner.

Passer for:

Barnevennlig: Rungende ja. Alle elsker pizza – og betjeningen ser ut til å være relaxed i forhold til småfolka – noe som gir foreldre lave skuldre og en god matopplevelse.

Romantisk: Enstemmig nei. Mer praktisk enn Lady og Landstrykeren-romantisk – bør besøkes lenger ut i forholdet. Skjønt kjærlighet gjør blind – så da spiller omgivelsene kanskje ikke så stor rolle?

Ut med jobben: Ja – om dere ikke er alt for mange.

Tips for alle: Husk å bestille bord – om du ikke vil vandre gatelangs på Sandaker fordi det fullt, for der er det ikke så mye spennende å gjøre – skjønt det er jo mulig å ta en svingom for å se om Victor på Nordpolen har et ledig bord.

Hjem til Lofthus Samvirkelag: HER

Uke 3 - Focacceria på Grünerløkka

 

 

Italiensk rett hjem

Når fjellet ikke vil komme til Muhammed - må Muhammed komme til fjellet! Et lite setback for Smaken av Oslo-familien med sykdom gjorde at vi skrinla ut på restaurant-planene for denne uka og gikk for restaurant hjem til oss-planen i stedet. Av og til kan det være like så bra når det foretrukne antrekket er joggebukse fordi man er syk, eller bare asosial.

Vårt restaurantvalg denne gangen er en langtidsfavoritt vi gleder oss til å dele: Focacceriaen til restauratør Jan Vardøen i Markveien 34 på Grünerløkka. At den mørkhårede kjekkasen Tjodunn traff i et okkupert hus i Brixton for et halvt liv siden skulle slå seg opp som restaurantbaron og gründer i hovedstaden, var ikke noe hun hadde trodd, men det er ikke mindre hyggelig av den grunn.

Vi er ikke de eneste som vet om denne lille perlen rundt hjørnet for storesøsterrestauranten Villa Paradiso. Det er fullt når vi stikker innom for å hente godsakene - og fullt betyr at det sitter mennesker på alle de 5-6 barkrakkene som er plassert ved vinduene.

Det er mye å velge mellom - med og uten fyll. Focacciaene er dresset opp som mer tradisjonelle pizzastykker med digge toppinger av ymse slag. En tidligere favoritt som ikke får bli med hjem i dag er Biancanotte med mozzarella, gorgonzola, artisjokk, asparges og valnøtter. Nam!

Det er valgets kval i det lille varme lokalet. Det dufter av skinker, tomater, ost og rett-fra-ovnen-bakst. Enkeltstykker koster fra 43 til 57 kroner. Vi hopper på tilbudet med 9 stykker for 350 kroner. Ikke fordi vi klarer 9 stykker til middag, men fordi vi da har et par ekstra til kveldsmat, eller skolemat/lunsj dagen etter også.

 

Catch of the day:

1 stk vegetar (med sopp, squash, tomat og mozzarella)

2 stk Parma (dobbeldekkere med prosciutto di parma, rucola og mozzarella)

1 stk med prosciutto di parma og karamellisert rødløk

1 stk Boscaiolo (villsvinsalami, mozzarella, artisjokk og aromasopp)

1 stk Napoli Piccante (piccante salami, mozzarella, oliven og Peccorino)

1 stk med ansjos, squash og mozzarella 

1 stk Rapini (crescenza, salsiccia og rapini )

1 stk Fagsolini (parmaskinke, grønne bønner og parmesan)

Tips: Skal du ikke spise umiddelbart - i nærmeste park eller om du bor 2 minutter unna - få med deg focacciaene kalde i esken - så kan du varme dem i egen ovn og få en perfekt nybaktsmak på stykkene. Vil du imponere gjester kan du kanskje også juge på deg å ha laget dem selv. Husk å kaste esken. :-)

Storms favoritt: Dobbeldekker med ruccola, spekeskinke og ost

Tjodunns favoritt: Napoli Piccante

Pers favoritt: Napoli Piccante og Boscaiolo

Skuffelsen: Rødløken som skulle vært deilig karamellisert, var brent og smakte ikke godt i det hele tatt! Kjipt - for smakskombinasjonen er i utgangspunktet kanongod. 

Anbefalt for:

Barnefamilien: Det må innrømmes at 8-åringen heller ville hatt vanlig pizza take away - focacciaen kan kanskje være litt avansert for en del barn. Men - når han ikke får andre alternativer gumler han nedpå et svært dobbeldekkerstykke med ruccola og alt, så helt feil kan det ikke være. Take away er da også genialt for barnefamilier. Vi kan få en smak av den store verden hjem i stua - uten at store og små må oppføre seg. Og en ting er i alle fall sikkert: Disse foreldrene blir 10 ganger mer lykkelige av en Focacceria-middag enn av en kjedepizza-middag! Tough love for kidsa.

Etter jobben, men fortsatt på jobben: Ja - perfekt take away - minus: du må hente selv.

Romantikk: Tja - maten er god - så da kommer det an på hvor romantisk du er på hjemmebane en vanlig kveld.

Picnic: Perfekt på varme dager - hent og ta med ut i parken, velg mellom Olaf Ryes plass, Birkelunden eller Sofienbergparken.

Åpningstider: Hver dag 10-18.

Bit for bit - bilde for bilde

 Ansjoskos: Bedre enn fryktet for en inngrodd ansjosskeptiker (Per)

Det ville valget: Deilig villsvinpølse, i kombinasjon med artisjokken, men det hadde ikke gjort noe om den var litt hottere.

 Svidd skuffelse: Denne ville vært en vinner, om ikke rødløken hadde kost seg litt for lenge i pannen.

 Grønne gleder: Helt OK, og et godt alternativ hvis du ikke er kjøttfysen.

 Svinaktig god: Velsmakende svinekjøtt, men vi måtte kjempe litt med den bitre rapinien. Stilkene ble særlig røffe.

 Crunchy pig: Overraskende, men ikke ueffen kombinasjon med skinke, bønner og parmesan.

 Hot mama: Dagens vinner. Pikant salami, salte oliven, peccorino og mozzarella. Den rev såpass at svetten piplet på pannen!

Barnefavoritten: Dobbeldekker med parmaskinke, ruccola og mozzarela. Resten havnet i skolematboksen dagen etter!

Prisen på gildet. Litt dyrere enn den vanlige pizza take away, men mer mat for pengene. At de voksne blir tre ganger så lykkelige - er også verd et par kroner.

Har du et tips til hvor vi bør spise? En perle i ditt nabolag? Legg igjen en kommentar.