Uke 47 - Brasserie Paleo i Oslo sentrum

Tilbake til steinalderen

Vi er på nye Brasserie Paleo i Rosenkrantzgata 1. Den åpnet stille og rolig for en drøy måned siden.

Paleokosthold er i vinden igjen – eller steinalderkosthold, som kanskje flere kjenner det som. Skeptikeren Tjodunn har vært overraskende positiv etter nærkontakt med danskenes egen caveman, den tidligere Michelin-chefen på Kong Hans Kælder i København, Thomas Rode Andersen , som nå har gjenoppstått som Paleofrelst crossfit-Jesus.

- Var interessant å se på nært hold hvordan en litt velgjødd kokk med myk mage og dissepupper (det står i boka hans at man-boobsene viftet lystig når han pusset tennene!) ,nå er et rippa muskelfjell fra øyebryn til lilletær, sukker Tjodunn drømmende. – Som nå svømmer mange kilometer i dansk isvann før frokost, mens han fanger fisk med tennene, sleper bildekk, svinger seg i trærne, pusher og puller seg opp og ned fra det meste og lager himmelsk mat…

Heldigvis for Per kommer servitøren før tiraden fortsetter.

- Paleos bartender, svenske Alexander Forsberg, kan shake med de beste i landet og er en av tre som skal representere de norske fargene i Bacardi Legacy, forteller servitøren og plasserer drinkelisten diskret på bordet. Tjodunn, som kommer rett fra champagnesmaking med Taittinger, lar seg ikke be to ganger.

- Hmmm. Etter en sånn oppkjøring bør du nok ha en cocktail med litt bite. Jeg vil foreslå en Italian Cup, sier servitøren. Og sånn blir det. Gutta velger mocktails basert på smakspreferanser – Pers ingefærølbasert og Storm vil ha syrlig eple.

- Her var det mye godt, men jeg tror ikke Thomas ville godkjent brasseriets meny som ekte Paleo-mat, mumler Tjodunn.

“Vi legger vekt på kortreist, økologisk produsert mat, sesonggrønsaker og minimalt prosessert mat”, står det på menyen. Servitøren forklarer videre: - Vi har en egen Paleo-meny, en 6 retters som dere kan se på tavlen der borte, for å tilfredsstille et rent paleokosthold hvor det f.eks. ikke er vanlig brød eller raffinert sukker, men ellers tenker vi økologisk og kortreist.

Mens Ina Wroldsen synger vekselsvis High as a kite og Her er jeg! Her er, her er jeg!, bestemmer vi oss for to forretter: Spekefjøl og confiterte kyllingvinger med kyllinghjerte. Hovedrettene blir svin, okse og torsk. Kjøttet er økologisk, får vi opplyst, men når vi lurer på fra hvor er det ikke så enkelt å finne ut av. Dyra kommer fra Hedmark og leveres av Nortura og torsken fra Nord-Norge.

- Litt rart kanskje at de ikke vet mer om opprinnelsesstedet? undrer Per, men vi lar det ligge.

- Hvordan vil dere ha svinekjakene stekt? Medium? spør servitøren, og vi blir et øyeblikk satt ut. Svin? Medium? Skal ikke det være gjennomstekt, da? Men vi mumler "medium pluss", før servitøren forsvinner mot kjøkkenet. Et snaut minutt senere kommer han tilbake, og lett beskjemmet sier han at svinet er selvsagt gjennomstekt, kjakene er langtidsbakt og møre som bare det...

Picante- og fennikelpølse, skinke, anderilette og paprikabrød går ned på høykant. Storm smatter fornøyd. Hjemmelaget surdeigsbrød og rødbetesmør med gulrot crumble får også bein å gå på, selv om det blir minuspoeng i paleo-boka. Kyllingvingene smaker godt, selv om kyllinghjertet kanskje var noe seigt?

Den hyggelige sommelieren Carl Jäderskog tar seg av oss og forklarer og forteller om stedet og rettene, selv om Tjodunn har bremset alkoholinntaket. Inne på kjøkkenet har de et eget chefs table som man kan bestille, men de har hatt litt problemer  med å tilpasse møblementet, så det har vært lite markedsføring av det foreløpig, forklarer Calle som tidligere var å finne på St. Lars.

 Brasserie Paleo ligger i Thon Hotel Rosenkrantz og har frokostservering for hotellets gjester. Lunsjen går så det suser, forteller Calle, for med en plassering rett overfor Oslo Tinghus er det nok av sultne lunsjgjester i området. Det kommer også stadig flere middagsgjester uke for uke, selv om det denne kvelden er plass til mange flere når vi ankommer klokken 18.30, siger flere gjester inn utover aftenen.

Så er det showtime og tre lekre tallerkener kommer til bordet. Storms breserte svinekjaker

faller fra hverandre ved første bit og blir servert med sellerirotkrem, kål, hasselnøtter og sviskesaus. En slags juletallerken, kan man kanskje si? Pers dampede torsk med baconstrø flaker seg under smøret og har et følge av gulrot og andre rotfrukter. Tjodunns grillede entrecote av storfe kommer med potet, pastinakk, sjalottløk og timian.

Entrecoten er god på smak, men holder ikke  Vaaghals-standard når det gjelder mørhet, selv om den passerer greit.

- Pappa vinner, erklærer poden etter å ha smattet seg gjennom alle tre hovedrettene. Per må si seg enig. Og selv om både torsken og svinet er gode retter, er Tjodunn mest fornøyd med egen hovedrett. Deilig saus og godt kjøtt.

Kanskje skyldes det champagnerusen, men det blir i alle fall bestilt desserter i kveld. Storm tar sommelierens anbefaling og velger seg førjulsdrømmen multesuppe med riskremis, pepperkake, mandel og marengs. De voksne deler skandinaviske oster med fruktmarmelade og nøttebrød. Tjodunn slår til på en dessertvinanbefaling. Blåmandag, gullost fra Den Blinde Ku, en rødkittost og en Västerbottenost.

- Synes kanskje de er litt kjipe på osten som koster 145 kroner når Storms dessert er gigastor og koster 105, mumler Tjodunn, men glemmer det i neste øyeblikk når dessertvinen smyger seg langs ganen. En søt østerriker fra Burgenland, Zanthos Beerenauslese, med smak av ananas og pasjonsfrukt.

- Tror du den kommer fra Olav Thons egen vinkjeller, fniser Tjodunn. – Han slår meg ikke som noen Christen Sveaas akkurat, smiler Per, og tenker tilbake på sommerens Lille B-besøk. Sommelieren røper ingenting.

En hyggelig kveld på Paleo med god mat. Litt mye hotell-interiør, sier kjipe-Tjodunn, mens greie-Per synes det er lekkert. – Eneste er at jeg ikke helt får taket på hvem de vil være. Steinalder-ish, kortreist og øko-ish? Det er kanskje ikke så viktig så lenge maten fungerer.

Pris: For to forretter, tre hovedretter og drikkevarer betalte vi sympatiske 1597 kroner. - Dette er en bevisst prispolitikk.Vi har blant annet lagt oss på et lavt påslag på vinen for at folk skal kunne ta seg råd til noe godt, sier sommelieren.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, det burde gå greit. Menyen er ikke spesielt rettet mot barn, men servitøren mente porsjonene kunne tilpasses mindre mager.

Ut med jobben: Ja, men bare om det er i rolige former. Er det øl og mer høylydt moro dere er ute etter, er ikke dette stedet.

Romantikk: Ikke helt Lady og Landstrykeren - men kan absolutt fungere. Men hvis noen vennepar skal ha en koselig kveld på restaurant, kan Brasserie Paleo være et bra sted.

Enestående spisegjester: Ikke spesielt tilrettelagt for single, men siden restauranten er tilknyttet et hotell blir du neppe den eneste som sitter alene ved et bord.

Hjem til Brasserie Paleo HER

Uke 46 - Tøyengata Bodega

Nabolagshygge på østkanten

Det er varmt og deilig innenfor dørene til Tøyengata Bodega når vi smyger oss i le for den sure vinden. Vi får et nikk fra damen bak baren og går inn i lokalet. Her er det godt med folk, noen spiser andre bare koser seg med en øl og et glass vin. Etter litt venting finner vi ut av at vi må bestille maten selv og går tilbake til baren og finner menyene.

Her er kalde og varme retter og to varianter av kombo – kald kombo og varm kombo – retter satt sammen av kjøkkenet. Og på bardisken står det to dagens – glad Grøstadgris med rødkål og kikertsuppe med pulled turkey.

Vi er så sultne at det ikke er bare magene som knurrer. Familiefreden er ikke helt i vater etter en lang dag med skole og jobb, toppet med FAU og kornettøvelse og det er derfor viktig for alle å få mat fort. Mens gutta tenker går Tjodunn til disken for å bestille to brus og en øl. Det går fint,

men må betales med en gang.

- Men vi skal jo bestille mat, kan vi ikke ta det sammen når vi har bestemt oss for alt?

Det var ikke så enkelt. Policyen er at du må betale når du bestiller, men etter en liten tenkepause går det bra likevel, men det er klart at det er et unntak fra regelen. Så er det et spørsmål om hva den varme komboen inneholder. På menyen står det at kokken velger for deg, men Tjodunn lurer på hva kokken tenker å velge fra menyen akkurat i dag.

- Jo, komboen inneholder noen kalde og noen varme retter som kjøkkenet setter sammen for deg.

- Ja, det skjønner jeg, men hvilke retter er det i dagens kombo?

- Nei, det er det kjøkkenet som bestemmer.

- Ja, det skjønte jeg altså, men jeg tenkte kanskje at kjøkkenet vet hva de tenker å sette sammen om vi bestiller det i dag?

- Du kan få snakke med kokken.

- Fint! (Særlig fint fordi irritasjonsnivået grunnet matmangel og blodsukkerfall begynner å bli farlig høyt, men Tjodunn synes hun kamuflerer det rimelig godt bak et stramt smil). Kokken kommer.

- Du, jeg lurte på denne varme komboen…

- Ja, da velger kjøkkenet…

- …noen varme og kalde retter, ja, det har jeg forstått, men hvilke retter tenker du velge om jeg bestiller det akkurat nå?

- Nei, det kan jo være så mangt. Vi velger fra menyen. Det kan jo være sandwichen. Eller det kan være suppe.

Mens det enda er mulig å trekke seg tilbake uten å ha blitt uhøflig, rygger Tjodunn med et takk og et stivt smil tilbake til spiseavdelingen.

Per tar, klok av skade, over, vrister menyen ut av krampeirriterte fingre og går til disken og bestiller halve menyen, men ingen kombo : Dagens kjøtt, suppe, sandwich, dagens fisk, to ganger potet, cold cuts kjøtt og betesalat.

Tjodunn har roet seg med en deilig Hitachino Nest White Ale og det tar kun minutter før maten kommer.  Ikke litt etter litt – men alt på en gang. Varmt og kaldt og bordet blir helt fullt.

- Værsågod, sier servitøren med et smil og peker: – Bestikk og servise kan dere hente selv der borte.

Ja… Per går bort til veggen og henter tallerkener, kniver og gafler. En runde til etter servietter.

Vi kaster oss over maten. Betesalaten smaker friskt og deilig av sitrus. Kikertsuppa har et bra zing av ingefær, men kalkunen merker vi lite til. Pastramisandwichen er kjempegod, men fordi alt blir servert samtidig blir den liggende litt for lenge og brødet blir skuffende vått og udelikat i bunnen.

Grøstadgrisen smaker godt på rødkålsengen, potetene i små, svarte stekepanner er litt kjedelige og fettete, men dagens helt er fisken! Deilig torsk med olivener – en bacalao-variant.

- Men hva er dette? Er det sopp? Per tygger ettertenksomt på noe mørkt som står på kjøttfjøla sammen med salami og pickles-grønnsaker.

- Nei… Jeg tror det er kjøtt, mener Tjodunn.

Rundt oss har folk kommet og gått. Blide fjes. Nabolagshygge. Et slags østkantens svar på Cafe Fedora på Frogner, som vi besøkte tidligere i år. Vi treffer kjøkkensjefen og bakmann Even Christiansen dinglende på en barkrakk. Han kan fortelle at det siden åpningen 16. oktober har vært et bra tilsig av gjester, og at de etterstreber å gi et godt tilbud til beboerne i nærheten - en slags nabolagsbodega.

 Etter å ha fått i oss uanstendige mengder mat ser vi lysere på livet og oppsummerer: Hyggelig sted, litt snodig kanskje å måtte stå for servisen selv, men det er tydeligvis konseptet. Stort sett god mat, men ikke så smart å servere alt i ett, da vil alltid noe av maten lide.

Selv om vi er stappmette bestiller vi to desserter, en brownie og en tilslørt bondepike, og en kaffe. Brownien er litt tørr, men grei nok. Da er den tilslørte Tøyenpiken mye bedre og glir lett ned.

- Unnskyld! Per har fått øye på kokken som nok lurte på hvem som var så bælsultne at de kjøpte nesten hele menyen.  – Hva er det i denne, spør Per og peker på de uidentifiserte bitene han mener må være sopp.

- Gravet hestekjøtt, smiler kokken. – Likte dere det?
  

Han trengte ikke være særlig til menneskekjenner for å skjønne at vi løy fett da vi stotret: Hest, ja… Joda… Interessant… Akkurat…

Hest er best på travbanen.

Pris: To brus, en øl, masse mat, en kaffe, to dessert: 835 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, kan gå an. Uformell tone, ikke noe stress, men maten er ikke spesielt barnevennlig.

Ut med jobben: Absolutt et sted dere kan stikke innom for en matbit, og en øl eller tre.

Romantikk: Kan være koselig for en middagsdate.

Hjem til Tøyengata Bodega HER

  

Uke 45 - Tijuana på Grünerløkka

Tacos på en tirsdag

Regnet faller over Oslo denne novemberhverdagen. Likevel er vi lette i steget når vi spaserer under paraplyene nedover trikkegaten på Grünerløkka.  Gutta skal spise tacos - på en helt vanlig tirsdag!

Egentlig hadde vi tenkt å besøke Tijuanas nye avdeling i Sporveisgata på Majorstua. Den åpnet 30. oktober, men dessverre er det et lukket arrangement akkurat denne dagen. Derfor må det bli meksimat på Grünerløkka i stedet. 

Tijuana i Thorvald Meyersgate åpnet dørene 1. november i fjor, omtrent samtidig med Taco Republica i Storgata. Der spiste vi i januar, og var absolutt fornøyde. Så nå er vi spente på om Tijuana holder samme nivå. Avisenes matanmeldere har absolutt vært positive. Aftenposten ga karakteren 4 av 6, mens  Andre Blomberg-Nygård (@heltchef) i VG var mer begeistret og trillet terningen til en femmer.

Tjodunn er utenlands på jobb, så  denne gangen er det ren guttekveld på byen. Per og Storm har tilkalt forsterkning fra Tromsø, fetter Eilif sier aldri nei takk til noen brennhete tacos.

Innenfor dørene er køen lang. Noen har tydeligvis tatt sjansen på et dropin-besøk, men blir høflig avvist. Vi har heldigvis reservert, og en travel servitør bare peker mot det eneste ledige bordet i lokalet. For her er det stinn brakke. Støyen står som en vegg mot oss, og bakgrunnsmusikken virker totalt unødvendig.

Vi har da en viss erfaring med meksimat på Løkka tidligere. Litt lenger opp i gaten ligger Mucho Mas, der vi koste oss en kveld tidligere i sommer. Og enda lenger oppe ligger Habanero, som har vært mellomstasjon for nachos og en sterk margarita på vei hjem fra by’n.

Vi blir sittende en ti minutters tid før servitøren får tid til oss. Smilende kan hun fortelle at, jo da, alle kvelder er vanligvis travle på Tijuana.

- Men dere skulle vært her en lørdag! Da er det virkelig fullt kjør!

9-åringen bestiller seg taco med langtidsstekt andekjøtt, chili, koriander og chipotlekrem, og tostadas med grillet argentinsk entrecote, salat, koriander, syltet rødløk og guacamole. Vi andre to klarer ikke helt å bestemme oss, men ender opp med en meny til 289 kr. per person, der det reklameres med at kjøkkenet plukker det beste fra spisekartet.

- Dette er noe for storspisere. Håper dere er skikkelig sultne, sier servitøren, før hun sprinter inn på kjøkkenet med bestillingen.

Guacamolen som ganske snart lander på bordet, holder absolutt mål. Chunky i konsistensen, og du merker at chilien er i sving. Den kremede maissuppen med bacon og chili kunne godt vært varmere, men er tydelig og god i smaken. Rekecevichen mangler kanskje litt sødme? Uansett ligger den et stykke bak cevichen vi spiste på den nye peruanske restauranten Aymara i Parkveien sist uke.

Deretter kommer torsketaco, andekjøtt-taco og taco med bresert lam på løpende bånd. Mye ­– og godt! Men egentlig kunne vi faktisk tenkt oss maten enda litt hottere! Etter en avstemning rundt bordet, er konklusjonen klar: Tacoen med

langtidsstekt andekjøtt er kveldens vinner!

Dessert har vi alltid plass til. Den meksikanske sjokoladekaken med tequilabakt mango kan anbefales. Litt mer jobb er det å få i seg jordbærcocktail med krem og crispy kakebiter.

Pris:

En alkoholfri drink, en cola, en pils, to menyer, en taco, en tostada, to desserter og to kaffe: 1094 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Tja, tacos blir aldri feil, skjønt noen barn kan nok gå på en smell om de forventer Santa Maria fra super'n. Det er kanskje lurest å gå for lunsj; å jage rundt etter små barn i et stuvende fullt og trangt restaurantlokale er aldri en innertier.

Ut med jobben: Kjør på! Tijuana har en spennende drikkemeny med mange varianter av tequila, margarita, mojito, colada og daiquiri. Men lurt å reservere!

Romantikk: Check! Paret på nabobordet var tydeligvis ute på sin første date, og det så ut til å bli en date nr to også.

Hjem til Tijuana HER

Uke 44 - peruanske Aymara i Parkveien

From Lima with Love!

Matbloggere over hele verden skriker etter mer ceviche. Kritikere skamroser stadig nye restauranter med peruansk mat på menyen. Det er hot. Det er nå. Og endelig er turen kommet til vår utkant av verden. Vi har vært innom latinamerikansk kjøkken tidligere, men ville slett ikke gå glipp av hovedstadens nyeste restaurant Aymara og dro derfor mannsterke til Parkveien.

Det er ikke så mye vi vet om Peru egentlig. En kort brainstorming gir dette litt nedslående resultatet – uten googlestøtte: De er ikke spesielt gode i fotball, hovedstaden heter Lima, det er mye lamaer og panfløyter der, Machu Picchu, en stolt inkakultur og fargerike ull-luer.

Innehaveren Rodrigo Belga, en av gutta bak Delicatessen, sitter selv henslengt ved bardisken med pc-en foran seg når vi trer inn i de romslige lokalene i nummer 64. Like oppe i gaten ligger Bjørn Svenssons Fauna, der vi har hatt en av våre beste matopplevelser i Oslo, Palace Grill og Alex Sushi ligger nærmest vegg-i-vegg, og et godt steinkast unna finner vi både bib gourmand-innehaver Lille B med deilig mat og et fantastisk vinkart og The Blue Elephant, som tilbyr autentisk og god thaimat.

Egentlig skulle vi spist på Aymara på selveste åpningsdagen, men noe kluss i familielogistikken gjorde at vi måtte booke om til dagen etter. Det er langt fra fullt, så bak den 14 meter lange bardisken står mange av servitørene uvirksomme og speider etter gjester. Vår hyggelige og pratsomme svenske servitør forteller, idet han sørger for at vi får plass ved et firemannsbord ved vinduet, at det var bra trøkk under åpningen dagen før.

- Nesten bare peruanere her i går, melder han. Også i dag er det en del latinamerikanske gjester, sikkert spente på hva Aymara kan servere av autentiske retter fra Peru.

Vel, helt autentisk er ikke maten på Aymara. Rodrigo Belga forteller i et intervju med OsloBy at de skal blande norsk fisk med ingredienser fra Peru. Men sikkert som banken er det at den peruanske klassikeren ceviche vil dominere.

Vi er ikke helt blanke når det gjelder
nasjonalretten fra Peru. Flere ganger har vi smakt lekre varianter av retten, som kjennetegnes av rå fisk marinert i sitron- eller limesaft. Gjerne med koriander, løk og chili, men variasjonene er sikkert uendelige. Tjodunn var nylig på deilig middag med ETE Supper Club med kokk fra Piscoteket – Oslos neste peruanske restaurant som åpner senere i november.

- Dere bare MÅ smake på den røkte fisken, den er SÅ bra, sier svensken når han guider oss gjennom menyen, som er perfekt for deling.

Porsjonene som koster 120-180 kroner, er ikke store, så en normalt sulten person trenger minimum to, kanskje tre for å bli mett. Fire om du er skikkelig sulten. Vi lander etter noe diskusjon på seks deleretter, og er spente på hvor utfordrende det blir for niåringen.

Tjodunn har bilnøklene i kveld, derfor er det Per som kan teste drikkemenyen.  Her er det cocktails som gjelder! Og valget blir enkelt: Nemlig Pisco Sour!

- Vi solgte sikkert 70 av dem på åpningen i går, miksemaskinen bråkte hele kvelden, forteller servitøren, og Per tar hintet: Pisco Sour, bring it on!

Selv om det er nytt i Norge – er det ikke akkurat verdensnytt at peruansk kjøkken er i støtet. Den berømte stjernekokken Ferran Adrià, tidligere El Bulli, sa i 2011 at peruanerne holder nøkkelen til fremtidens gastronomi. Han startet kort etter sin nye restaurant Pakta i Barcelona – med japansk-peruansk kjøkken. Nok en
nestor-chef – Alain Ducasse – slo nylig fast at Peru fremover vil være en av de største aktørene på verdens kulinariske scene.

Men tilbake i Parkveien. Ingrediensene i cocktailen er den peruanske druespriten pisco, limejuice, sukkerlake, eggehvite og Agostura bitter - og smaker friskt! Cocktail til maten er vanligvis ikke førstevalget for oss, men i kveld følger vi servitørene anbefaling.

Kveldens ceviche er første rett. Fisken i Ceviche Nikkei er yellowtail kingfish som serveres sammen med soya, vårløk, agurk, rotgrønnsaken rettisch, koriander tapioka og wakame (et slags sjøgress) i en leche de tigre-saus. Og for en start på måltidet dette blir! Vi deler pinlig nøyaktig - og gleder oss stort til fortsettelsen. Overraskende bra mottagelse hos 9-åringen som jafser i seg bitene i turbofart.

Storm og Per er litt skeptiske til blekkspruten, men det er uten grunn. Sammen med sprøstekt chorizo blir det kveldens favoritt, i alle fall for Per.

Storm gafler i seg den kreative potetretten Papas, blant annet med syrlig syltet shitakesopp og fermentert hvitløk, og utroper den til vinneren.

De to kjøttrettene er også fantastiske. Kanskje den aller beste er langtidsbakt svineside, fritert svor, og chilensk escabeche (sursyltede grønnsaker). I alle fall faller Tjodunn pladask for det møre svinekjøttet, som er stekt på 63 grader i 24 timer.

Det grillede oksekjøttet servert med grillet hjertesalat er også kanongodt. Alt for sterkt for barneanmelderen denne gangen, så mer mat for de voksne som elsker smaken.

Porsjonene er ikke alt for store, så vi finner også lett plass til to deledesserter. Bakt sjokoladekrem, sjokoladesorbet tilsmakt chili, sjokolade-“jord” med anis og kakaobønner, dehydrert sjokolademousse og limecurd er en velsmakende kaloribombe. Men vi faller kanskje mer for ananas ceviche (fersk ananas, pisco,
kokosmelk, lime, sorbet på banan og
kondensert melk, dulche de leche og blond sjokolade). En frisk avslutning på en fyrrig latinamerikansk kveld!

Pris:
To brus, en Pisco Sour, en øl, åtte retter (hvorav to desserter), en kaffe: 1532 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Nei, styr unna, med mindre dere har barn som tør bevege seg et godt stykke ut i det ukjente og liker sterk mat.

Ut med jobben: Ja, hvis dere er liker freshe, sterke smaker. På Aymara finnes det en avdeling en halv trapp ned, der en gjeng på 16-18 personer kan kose seg litt uforstyrret. Og om sjefen betaler – kjør pisco-aften!

Single: Den 14 meter lange bardisken bare står og venter på deg. Fint å spise alene og om
ønskelig – få kontakt med sidemannen eller kanskje barkvinnen…

Romantikk: Dunkel belysning, god plass mellom bordene, cocktails og delemat… Trenger vi si noe mer? (nudge, nudge, wink, wink!)

Hjem til Aymara  HER