Uke 8 - Lokk restaurant ved Rockefeller

Rett og slett forlokkende

- Velkommen skal dere være. Vi anbefaler vår tre rettens meny i kveld. Suppen til forrett er.....
Det var da voldsomt! Mens Per fortsatt står og bakser med ytterjakken, har servitøren startet presentasjonen av den anbefalte treretteren på intime restaurant Lokk.

Da vi forsøkte å reservere bord tidligere denne lørdagen fikk vi vite, av kjøkkensjef Markus Storm Dalseg, at kvelden var hektisk - alle bord var booket fra kl. 20. Men to timer tidligere skulle det nok gå.

Og det var vi glade for. Vi har vært på Lokk mange ganger gjennom flere år, og aldri har vi blitt skuffet. Restauranten i Badstugata vis avis Rockefeller åpnet i 2011. Konseptet er en liten meny dominert av rocka supper, gjerne en kjøttgryte, og ellers en treretter som endres ca. hver 14. dag. Prisene er hyggelige, og etter til dels euforiske anmeldelser i de store avisene har gjestene strømmet til i hopetall. Alle gangene vi har vært her, har mange potensielle drop in-gjester blitt avvist i døren.

Vår travle servitør fortsetter i samme høye tempo. 8-åringen er ikke med i kveld, derfor vil vi begge ha en aperitif mens vi diskuterer menyen. Tjodunn får bestilt sin vodkadrink (caipirinha var dessverre umulig, de hadde ikke cachaca), og svensken strener til baren før Per får inntatt plassen ved det dårligste bordet nærmest inngangsdøren. Han må rope-bestille sin dry martini, men snart er heldigvis alt i sin rette orden.

Vel, i alle fall nesten. For vannet glimrer med sitt fravær, og må etterlyses. Det kommer, sammen med Lokks eget nydelige surdeigsbrød. Kulene med urtemør og brunet smør som følger med, er vel snart blitt som en Lokk-signatur å regne, i alle fall har det vært fast innslag siden vårt første besøk i 2011.

Per går for treretteren, mens Tjodunn faller for søringbiff, ikke minst på grunn av navnet. Hun tipper det er "finnbiff, med elg i stedet for reinsdyr" noe servitøren kan bekrefte.
Først kommer suppen, som består av kylling, basmatiris og røykte reker, og tilsatt rekeolje. Deilig, deilig, og akkurat så hot at svetten pipler. Helt på høyden med suppene vi har spist her tidligere. Vinen er en Shäfer Frölich-riesling, som befriende nok fylles opp i glasset uten jålete prøvesmaking.

Pers hovedrett er en fryd for øyet. Ishavsrøyen, servert med rotfrukter, høvlet blomkål, blomkålpure og flygefiskrogn, smaker deretter. Konsistensen er som fløyel.
Like uteendemessig heldig er ikke Tjodunns søringbiff som kommer med saltbakte poteter, tyttebær og rosenkål. Men det gjør ingenting. Retten er vilt god! Vanligvis bytter vi tallerken en gang i løpet av måltidet, men nå vil Tjodunn plutselig ikke!

Vi følger servitørens anbefalinger: Per drikker en hvit Bourgogne, mens Tjodunn er særs fornøyd med sin kraftige Cotes du Rhone.

Treretters-desserten er kaffekrem (kan minne om tiramisu) sammen med sjokoladesorbet og kirsebær. Tjodunn bestiller oster, som er en chevre, en gorgonzola dolche, og en aldeles vanvittig Münster (fransk kittost) som er som årsgammel silo i munnen. Absolutt for viderekommende! Burde nesten komme med advarsel.

Pris: To drinker, en treretter, en søringbiff, en ostetallerken og diverse viner kom på 1444 kroner. Value for money!

Kveldens eneste skikkelige nedtur kommer når vi oppdager ved en tilfeldighet at åpningstidene nå er fra 16.00. Tidligere har vi tilbragt flere late lørdagslunsjer her, med kaffe, kanskje en liten øl, mat og med en bunke papiraviser spredt utover de romslige bordene. Men nei, servitøren kan opplyse om at åpningstidene er justert fra 11 på hverdager og 12 på lørdager, til 16 alle dager (bortsett fra søndag, da det er stengt).

Passer for: 

Barnevennlig: Suppehuer i alle aldre vil trives. Ikke noe i veien for å ta med barn hit, men ikke regn med å finne barnemeny. Vi hadde med 8-åringen hit før jul, da var det hjemmelaget pølse på spisekartet, og det falt absolutt i smak. Se heller ikke bort fra at enkelte av suppene finner nåde hos de små.

Romantikk: Fine rammer for alt fra første date til rusten kjærlighet... :-)

Ut med jobben: Ja, men max 10 - om du ikke bestiller hele restauranten.

Take away - Jepp. Deilig å få med seg suppe eller gryte på boks. Sørg for å hold smør- og suppeforpakning adskilt - smeltet smør på brødskivene er ikke det samme, har vi erfart.

Nightlife: Ja, for Lokk er nok først og fremst et voksensted og ikke bare et spisested. Hva med å ta lørdagsnatten her? Flere bekjente skryter av sen weekendhygge på Lokk, og dette sier restauranten på sin egen Facebook-side:

"Klubb Anker er det faste helgekonseptet på LOKK. Hver lørdag gjester utvalgte platesnurrere restauranten og spiller sine favoritter fra sjangre som pop, r&b, garage, nyveiv, funk og jazz. Klubben rendyrker idéen om et sted man kan sitte til bords og nyte god drikke i godt lag - akkompagnert av kvalitetsmusikk av den rolige sorten. Klubben varer fra 23.00-03.00, har 20 års aldersgrense og vil aldri koste ei krone." 

Aftenens it-karer og LP-spinnere er Burmeister og Fupp, men da har Smaken av Oslo forlatt bygningen...



Hjem til LOKK

Uke 7: Noodles på Solli plass - og snart på Vulkan!

 

Kjapt, godt og billig!

Nudeltrådene flyr i lufta mellom kokkens kyndige hender. Det kunne ligne på en italiensk pizzachef av ypperste klasse, for mannen bak disken starter med et enkelt deigemne. Men på artistisk vis, ved å slå deigen i bordet, strekke og dra, forvandles emnet til lange, perfekte nudelbånd. Det er nesten ikke til å tro at «pizzza-deigen» etter bare et par minutter som ved magi blir til tynne nudler som deretter serveres til sultne og ventende kunder etter en kort tur i gryta.

Nudler fungerer bra som hurtigmat, men at det også kan være artistisk matkunst av ypperste klasse, visste du kanskje ikke? Det gjorde ikke vi heller, før vi sist sommer besøkte en food court i kjelleren på et av de gigantiske, luksuriøse shoppingsenterne i Singapore.(Se link til video nederst i innlegget!) Junior hadde akkurat lagt bak seg en god økt på varehusets innendørs store skøytebane av plast (!) bare noen meter unna kafebordet, da det var tid for lunsj.

Tjodunn hadde lest seg opp på en av de hotte trendene i New York, nemlig ramen – eller nudelsuppe. Ekte ramen, en japansk rett som opprinnelig stammer fra Kina, lages av kraft kokt i flere dager på f. eks. kyllingbein eller svineknoker, den blandes med nudler, grønnsaker og kjøtt, og serveres rykende varm. I New York står de innfødte gjerne i kø for å få tak i godsakene. Ippudo skal være førsteklasses - så Smaken av Oslo gleder seg til en smak av New York i mars.

Ramen i Oslo? Nei, ikke ennå. Men en nudelbar kan du finne. For er du i Oslo sentrum og ungene maser om McDonalds eller Burger King, da skal du vite at det finnes et kjapt og sunnere alternativ ikke så langt unna. Godt for samvittigheten og et bra alternativ for lommeboken også. Så her står vi i et lite lokale på Solli plass, skrubbsultne og klare for fastfood!

Vinteren 2013 åpnet ekteparet Maria Putak og Knut Rogne nudellbaren Noodles. Begge to har ifølge Aftenposten lang erfaring fra Oslo-restauranter i toppdivisjonen, så vi er litt spente på om akkurat det kan merkes på hurtigmat-kvaliteten.

 

 

 

Noodles har nok mest karakter av et takeaway-sted. For i det lille, enkelt, men hyggelig innredede lokalet er det bare tre-fire bord. De to småbordene er okkuperte av folk som venter på å få med seg maten hjem, men det store seksmannsbordet er – o’ lykke! - ledig. Vi har lyst til å spise på stedet som vi på forhånd både har hørt og lest bra ting om.

 

I den varmere sesongen har nudelbaren flere utebord, men er det fullt der også – er jo maten enkel å ta med til Slottsparken eller til benk i solen

.

De to unge kvinnene bak disken helt i enden av lokalet gir oss en rask innføring i hvordan vi skal bestille: Vi skal velge protein (kjøtt, fisk eller tofu), saus, nudler (eller ris) og grønnsaker fra menytavlen, varene blir levert inn på kjøkkenet til wokking, og etter få minutter kommer maten servert i en hendig liten pappkartong. Hele herligheten for 109 kroner pr. porsjon.  

- Veldig smart konsept, mener Per.

Vi finner plassene våre ved bordet, og ikke før vi har satt oss, så er maten klar. Per går for biffkjøtt, chilisaus, risnudler og dagens grønnsaker. Tjodunn velger kylling, lemongrass-saus, eggnudler og dagens grønnsaker, mens 8-åringen vil ha kylling, kokossaus, eggnudler og paprika.

Og - det smaker bra.

Grønnsakene er crispy og lar seg godt gjenkjenne i smaken. Pers chilisaus er såpass sterk at svetten perler i pannen og kjøttet er mørt. Tjodunn er helt greit fornøyd med sitt valg, men har spist her  tidligere og da smakte det bedre. Junior kjemper seg 1/3 ned i kartongen før han melder at han er mett. Men så er porsjonen stor også, da.

 

Nudlene på Solli plass er neppe håndlaget og er nok i 2. divisjon sammenlignet med de vi spiste i Singapore.  Men likevel er det lille lokalet ved siden av Waynes coffee vel verd et besøk for en kjapp og velsmakende rett.

OBS: Nå blir det nudler til østkantfolket også. Etter planen startes en ny Noodles på Vulkan i Maridalsveien rundt 1. mars 2014.

Pris: 497 kr. for tre nudelretter, en tempura-scampi og tre brus.
 

Favoritt: Litt synd at ingen av oss kan si nudlene. Vinneren ble for alle tre ekstraretten vi bestilte: Tempura scampi med chilimajones til 65 kroner. Markant sting av chili i majonesen, og scampien knaste sprøtt mellom tennene.

Passer for:

Barnefamilier: Ja! Godt og sunt til en billig penge. Og gidder du ikke lage middag en dag, stikk innom Noodles og ta med maten hjem.

Romantikk: Kort og godt nei! (Tjodunn forsøker seg på at om man er forelsket kan man leke Lady og Landstrykeren med nudelboksen - men Per er steinhard. Nei!)

Ut med jobben: Nei, så sant du ikke er et enkeltmannsforetak er det vanskelig å få plass! Men vil du ha grei overtidsmat, kan Noodles være tingen. De er kåret til byens beste, nemlig!

 

Hjemmeside: Noodles

 

Se videoen av nudelkokken fra Singapore in action trykk HER

 

 

Uke 6 - restaurant Bon Lio

Smått og godt på Fredenborg

- Har dere tenkt å spise her?
Servitøren som møter oss i døren idet vi forsøker å unnslippe trafikken som suser forbi i Fredensborgveien, ser skeptisk på oss. Mest på 8-åringen, som er med oss ut denne tidlige tirsdagskvelden. Vi klarer rett og slett ikke komme skikkelig inn i lokalet.
- Dere vet kanskje ikke at dette stedet ikke passer særlig godt for barn? Vi serverer alkohol, og musikken kan bli ganske høy. Og maten…»
Jo da, vi vet fra før at ganske så nyåpnede Bon Lio nok ikke har hatt mange smågjester på besøk tidligere. For da vi forsøkte å reservere bord her for et par uker siden, og gjorde oppmerksom på at den ene av gjestene var junior, fikk vi en hyggelig, men kanskje litt streng mail i retur:
«Har du vært hos oss tidligere? -Nå føler jeg nemlig at er det riktig av meg å opplyse om at Bon Lio ikke er en spesielt barnevennlig, (-uansett hvor mye vi elsker barn, vi som jobber der!)  ; ) Bon Lio er en ganske «røff» og ofte litt bråkete Gastrobar, ingen klassisk restaurant. Vi har pr i dag ikke hatt gjester under 24-25 år, jeg tipper at snittalderen ligger på 35, det spilles ganske høy musikk og lokalet er fyllt med voksne mennesker som drikker alkohol…..»

Vi valgte da å avvente litt, men siden vi har hørt så mye positivt om denne tapasbaren i det røde bindingsverkhuset fra tidlig på 1800-tallet, lot vi det denne gangen stå til. Og etter å ha forsikret servitøren om at vi nok vet hva vi gjør, og at 8-åringen er en dreven restaurantgjest, blir vi litt småbryskt vist plass ved et av de fem bordene i første etasje.
- Jeg føler meg ikke særlig velkommen, hvisker Tjodunn.

På Bon Lio eksisterer ingen meny. Kjøkkenet bestemmer hva vi skal spise. Vi får vite at vi kan vente oss 10-12 småretter, 8-åringen får ingen spesialtilbud, men vi blir enige om at han får spise det han liker, det han ikke liker kan enten vi voksne dele, eller kjøkkenet kan ta det i retur. God deal!

Menyen er Middelhavsinspirert, med hovedvekt på Spania. Vi har lest oss til at kjøkken- og matansvarlig Cato Pedersen og restaurantdrifter Tony Andre Husøy begge har bodd i Spania i mange år, og at Bon Lio særlig er inspirert av det rustikke katalanske kjøkkenet.
Vel vel. Vi får se. Starten er i alle fall lovende. På bordet kommer 24 måneders lagret pata negra, boquerones (en slags ansjos) med pimientos og brent løk på toast, samt østers med cava-sabayonne. Storm tar seg av skinken og gir tommel opp.
I glasset til Per, som ikke er sjåfør i kveld, er det en Cava Mainegra Brut 2011, mens Tjodunn koser seg med en smaksbombe av en alkoholfri drink bestående av blant annet av sitron, agavesirup og Fentimans ingefærøl.

Deretter kommer rett etter rett: Først en cheviche av piggvar og kveite, ledsaget av et batteri med sauser: Eggeplomme (fra Korsvold gård) korianderolje, coronasaus, sitronjuice, olivenolje og chiligel.
Så kamskjell fra Frøya på asparges, kamskjellet med et lite dryss salt paret med bourbon-vanilje, kakaopulver (valrhona). Servitøren anbefaler en baskisk hvitvin (Laxas leirana, albariño, 2011), som det ikke er noen grunn til å avslå. – Som en slank Riesling, forklarer han.
I det intime lokalet har vi fullt innsyn til kjøkkenet, bare delvis skjult bak et rasleforheng. I den ene enden er det en liten bar, der en, ifølge servitøren, en «sherry- og vermutautist» regjerer, og fra høyttalerne lyder en hyggelig miks av blant annet La Camisa Negra med Juanes, gammel Buenavista Social Club og en Piaf-versjon som ikke angrer noe på spansk heller. Det sitter gjester rundt alle de fem bordene i første etasje, også oppe på galleriet begynner det å fylles opp.

Etter å ha sett oss og barnet an et par retter har nå personalet kommet frem til at dette ser ut til å gå greit og det er nå en fantastisk hyggelig opplevelse. Servitør, kokker og bartender deler anekdoter, spennende informasjon om råvarer, mat og vin og vi slapper av og nyter. Vi begynner faktisk å snakke om når vi kan komme tilbake, for Bon Lio endrer meny konstant, forteller servitøren og peker ut en gjest som er her annen dag på rad.
Neste rett er gåselever-vegrer Per litt urolig for. Men uten grunn, viser det seg. Foie gras d'oie terrine med sherry-gele, sammen med en salat med nystekt bacon fra Idsøe gård var bare helt sensasjonelt godt.


 Her kommer servitøren med en PX (Lustau Pedro Ximenes), 30 år gammel sherry, før han bringer til bordet risotto (spansk ris fra Albufeira-området) på duebuljong med varmrøkt reinsdyrhjerte til, duebryst med portobellosopp og portobellosjy, og et nakkestykke av iberico-gris med pastinakkpureé, sorte oliven og pata negra-saus.
 Bartenderen som kommer med nye deilige alkoholfrie drinker til mor og sønn, forteller om drinkmiksekurset han holdt som bursdagspresang for sin syv år gamle niese og vennene hennes. – Kun alkoholfritt og masse sunne og gode ingredienser, forklarer han. For en kul onkel! Noe å tenke på til neste barnebursdag!
 Selv om rettene er små, begynner vi å merke at slutten bør nærme seg. Men hva med 8-åringen? Hva likte han? Langt i fra alt, men han fikk smakt på mange ting han aldri hadde vært borti tidligere. Duebrystet fikk tre stjerner i boka, salaten med sprøstekt bacon likeså og ikke minst reinsdyrshjertet. Og han er såpass starstruck over de flinke gutta på kjøkkenet at han benytter sjansen til å få autograf.
 Et eller annet sted innimellom fikk vi også vaktelegg rullet i flytende cheddar, pankomel og manchego, og potet confitert i andefett med aioli og avruga. (Avruga blir vi fortalt er en slags kunstig kaviar, etter at Per spør hva de svarte frøene er for noe…)
 Til slutt, oster og dessert: Her kommer på bordet Brillat savarin, en fet fransk kremet ost laget av kumelk, og italiensk Robiola av 60 prosent ku og 40 prosent sau. I glasset en helt super Niepoort Colheita 1986 portvin. Avslutningen er en Crema catalana med bergamot og brent italiensk marengs, drikken er en Zind-Humbrecht Pinot Gris Vieilles Vignes 2006.
 - Baker dere brødet selv, undrer Per.
- Nei, den som har bilnøklene handler brødet, forklarer servitøren. - Av og til hos Gutta på Haugen, noen ganger Åpent bakeri eller på Mathallen.
 Konklusjon: Godt! Godt! Godt! Alt sammen! Dette er gourmetmat til en hyggelig pris (695 kroner pr. person). Men et råd: Hold igjen litt på vinen. En full vinpakke (695 kr.) gjør at du blir litt ufokusert mot slutten av måltidet.

Storms favoritt: Duebrystet, tett fulgt av røkt reinsdyrhjerte.
 Pers favoritt: Kamskjell på asparges! Uforlignelig sammen med det sjokoladeparfymerte saltet.
 Tjodunns favoritt: Politisk ukorrekt – men : Foie gras d'oie terrine med sherry-gele!!! Salatfølget med baconet fikk jeg ikke sjekket for det forsvant rett i sidemannen på åtte.

Pris: 2211 kroner for hele herligheten (3 mineralvann, 2 «full pupp», som Bon Lio selv kaller full meny, og 695 kroner for vinpakken).
 

Passer for:

Barnefamilier: Glem det. Ikke vil restauranten ha dere som gjester, og mye skal til for at de små liker maten. Så altså – rett skal være rett – takk til Bon Lio for advarsler på mail i forkant.
 Ut med venner: Yeah, baby! Heldige er de som bor på Fredensborg og har Bon Lio som nabolagsrestaurant!
 Romantikk: Ja – med dunkel belysning og med hyggelig, men høyt støynivå må dere sitte tett... Med deilig og morsom mat til å dele og smake og godt følge i glasset er det duket for en intim aften. Paret bak oss både flettet fingre, kysset og high five’et i løpet av måltidet.
 Ut med jobben:  Ja – et par glass og den minste menyen. Men det er ikke store stedet – plass til sånn ca 45 personer totalt – så kom tidlig om du ikke har bestilt bord og full pupp!


www.bonlio.no

Uke 5 - Restaurant Tranen, Åpent Bakeri



Grått gull på gaffelen

Harru hørt om a’ Tøyen-Tulla,

Det var hu jeg fikk mitt aller første (bært, bært) av.

Å hjælp meg med å rime her,

Jeg kan ikke noe med det der.

Vi kan ikke si vi savnet  Arnie Norse med sin legendariske «Bært-bært»-vise da vi steg inn i de mørkebrune lokalene til  Tranen Restaurant på Aleksander Kiellands plass. For den lugubre ølbula - der godeste «Skiffle Joe» helt siden tidlig 70-tall underholdt gjestene med vågale viser fra enhjulsykkelen - gjenåpnet for et års tid siden, forvandlet til en folkelig gourmetrestaurant. Vi blir tatt godt imot av den hyggelige servitøren, som geleider oss forbi baren og de lekre skinnsalongene, og til hjørnebordet, der vi har perfekt utsikt til folkene og bilene som kjemper seg forbi i det vannrette snøværet.

Det er ikke akkurat gourmetmaten som trekker oss hit denne tidlige torsdagskvelden. Dagens rett er nemlig kumler, eller «det grå gull» som Tjodunn kaller sin definitive livrett. Hver gang hun har vært på hjemlige trakter i Mandal, fylles kjøleskapet tilbake i Oslo med komper fra Nødings Delikatesse. Sørlandvarianten har en bit salt flesk i midten, kumlene på Tranen består bare av potet, mel, salt og vann. Men populære er de. Heldigvis hadde vi reservert bord, for servitøren kan fortelle at også denne torsdagen er fullbooket, slik det pleier å være når kumler er dagens rett.

Vi bestiller drikke; øl (74 kr. halvliteren), akevitt og mineralvann. Forbauselsen blir stor når vi ber om lightbrus, for nei, det har de ikke! Er det mulig, da? Litt slukkøret må vi ta til takke med sukker-Cola, som selvsagt er syndig godt, men likevel ikke helt comme-il-faut.

Det er i alle fall ikke vanskelig å velge forrett fra den norskinspirerte menyen. For her tilbys det nemlig torsketunger! Det er ikke ofte vi finner denne tradisjonsrike retten på spisekartene, så dette må vi bare prøve. Pers ultimate matopplevelse noensinne har nemlig noe med torsketunger å gjøre: I sin tidlige ungdom hadde han sommerjobb hos Brødrene Karlsen, fiskebruket på Husøy på Senja. Og en dag serverte kokka (joda, foruten god betaling var kosten inkludert) sprøstekte torsketunger til middag. Rullet i mel, salt og pepper, og pannestekt i godt smør. Ingen matopplevelse har siden kunnet nå opp til denne; den uvante konsistensen, den distinkte fiskesmaken, den joviale stemningen på kjøkkenet hos kokka på Husøy.

Kunne så torsketungene på Tranen måle seg med dette? Selvsagt ikke. Likevel, de tre lubne, friterte godsakene, ledsaget av remulade og sitron, gjorde absolutt jobben sin. Og dette skulle 8-åringen sannelig ha fått bryne seg på! Men han har fått restaurantfri denne dagen.

Den kompesugne sørlendingen har aldri smakt torsketunger – så for andre tungejomfruer – det smaker som ekstra gode fiskepinner med litt rar, geléaktig konsistens.

Serveringen går hurtig unna. På bordet kommer kumlene – og skinnstekt torsk med bacon, poteter og en kremet blåskjellsaus.

Kumlene blir servert med hjemmelaget lammepølse, en bit svineribbe, salt lammekjøtt og rikelig med baconbiter pluss to tynne kålrotstykker, servitøren kan fortelle at kjøttet blir levert fra Holte gård i Drangedal. Det borger for topp kvalitet! Og det blir en riktig kjøtteter-fiesta.

Retten er så absolutt verd sine 189 kroner. Prisen er omtrent den samme som på Kaffistova (185 kr.) som også har raspeballedag på torsdager.

Kumlene har fin konsistens og er passelig saltet, men det burde vært flere av dem! De tre småtassene på tallerkenen kunne gjerne fått følge av en til, sammen med litt mer kålrabi. Og mandelpotetene kunne vært droppet -fra et sørlandsk synspunkt. Svineribben er himmelsk, helt til Tjodunn nærmer seg beinet på ribbebiten, og ser en blodsprengning. Som en kompensasjon lover servitøren gratis kaffe til desserten.

Lofottorsken er flott stekt, men skinnsiden, som burde vært sprø, er litt «soggy».  Fiskebiten skiver seg perfekt, og den litt syrlige blåskjellsausen er prima, men kanskje litt tung?

Egentlig er hovedrettene plenty for en hverdagsmiddag – men når man først er ute – får man så urlyst til å teste mer (selv om kumler ikke akkurat innbyr til dessert) – så det blir ostetallerken og ostekake på oss denne dagen.

Servitørene er veldig hyggelige og joviale, men ikke helt på topp når det gjelder kunnskap om meny, mat og drikke. Vi har litt problemer med å få vite hvilke oster som er med på osteplatten. Og når det gjelder tilbehøret til osten – klarer ikke servitøren å identifisere hva som er i de tre skålene. Heller ikke hva slags portvin som er anbefalt, vet neste servitør som kommer innom, men den er heldigvis god! J


Vi har hørt at drinkene er himmelske – men at servicen i baren i annen etasje er treg – så vi lurer på om det er mulig å få en flytende dessert nede i restauranten – men det er det ikke. Litt skuffet!
Tips – er det mye folk i baren oppe og du vil ha en drink – bestill vin eller øl som ventedrink  – for riktignok er drinkene gode, men det kan ta «vinter og vår» før de ankommer.

Ostekake er ikke akkurat noen lettvekter som dessert, men Tranens, servert med multekompott, er i den absolutte toppdivisjon. Og junior kan bare angre på at han ikke ble med denne kvelden. For på menykartet står også bananasplitt, selvfølgelig med krem, sjokoladesaus, karamellsaus, vaniljeis og marengs. Porsjonen er så romslig at det anbefales at den kan deles. Men det får bli en annen gang.

Ostene er gode, med fikenmarmelade, aprikospure og kvedekompott (kvedekompotten var den som voldte servitøren store problemer). Brødet kommer fra Åpent bakeri – men både frukt og nøtter – og var deilig tilbehør.

Pris: Regningen kommer på 1075 kr. for en forrett, to hovedretter, to desserter, en halvliter, en akevitt, en portvin, en cola og mineralvann. Ostetallerkenen (169 kr.) er i dyreste laget, mens ostekaken (129 kr) forsvarer prisen – fordi den er så overjordisk god!

Passer for:

Barnefamilier: Ja, hvorfor ikke? Det er mulig å finne noe som aksepteres av små ganer. Restauranten har ikke barnemeny, men de tilbyr halve hovedretter til halve prisen. Likevel - egentlig har nok Tranen mer karakter av et voksensted.

Ut med jobben: Kjør på! Romslig lokale, greie priser på maten og en ekte, og meritert, cocktailbar i 2. etasje bør borge for god stemning.

Romantikk: Du bør ikke være sjenert, for det er tett mellom en del av bordene. Men den franske bistro-følelsen er aldri feil når det kommer til romantikken... Oh la la.

Tre kjappe til Eirik Sevaldsen, medeier på Tranen

1.Hva er ideen bak restauranten?
Tranen var i sin tid en folkerestaurant og bygget i regi av Oslo kommune. Det originale inngangspartiet ble spikret igjen i 1957. Det har vi nå åpnet og prøvd så godt vi kan å gjennskape den idé som de hadde i 1921, å skape en folkerestaurant med a la carte servering. I tillegg til dette har vi også åpnet annen etasje der vi har en cocktailbar.

Vi baserer oss på en del klassiske retter der nordiske råvarer blir brukt, men vi er ei fremmed for å tilnærme oss den globale verden vi lever i.

2. Hvilke restauranter i Oslo besøker du selv?
Le Benjamin, Blue Elephant og restaurant Cru som hovedstamme, ellers prøver jeg å besøke de nye i alle varianter.


3. Hva er din største matopplevelse noensinne?
Fylt piggvar hos Bagatelle restaurant ved Eivind Hellstrøm på midten av 90 tallet. Beste rett noensinne.
Som opplevelse Teppanyakikjøkken på Key West rundt 1990. Var på tur med min kjære, nyforelsket og inntok bordet med 6 fremmede mennesker. Det viste seg at alle hadde sine særegenheter som kom tydelig frem efter at måltidet varte og alkoholen gjorde sitt. Det jeg spesielt husker var en eldre herremann på ca 80 som satte seg på gulvet i vrede over at kokken hadde lagt en kule iskrem i hans dessert, da han av en eller merkelig årsak var prinsipielt motstander av iskrem. Han satt der og slo hendene i gulvet og sa: I hate icecream. Uforglemmelig.