Uke 47 - Brasserie Paleo i Oslo sentrum

Tilbake til steinalderen

Vi er på nye Brasserie Paleo i Rosenkrantzgata 1. Den åpnet stille og rolig for en drøy måned siden.

Paleokosthold er i vinden igjen – eller steinalderkosthold, som kanskje flere kjenner det som. Skeptikeren Tjodunn har vært overraskende positiv etter nærkontakt med danskenes egen caveman, den tidligere Michelin-chefen på Kong Hans Kælder i København, Thomas Rode Andersen , som nå har gjenoppstått som Paleofrelst crossfit-Jesus.

- Var interessant å se på nært hold hvordan en litt velgjødd kokk med myk mage og dissepupper (det står i boka hans at man-boobsene viftet lystig når han pusset tennene!) ,nå er et rippa muskelfjell fra øyebryn til lilletær, sukker Tjodunn drømmende. – Som nå svømmer mange kilometer i dansk isvann før frokost, mens han fanger fisk med tennene, sleper bildekk, svinger seg i trærne, pusher og puller seg opp og ned fra det meste og lager himmelsk mat…

Heldigvis for Per kommer servitøren før tiraden fortsetter.

- Paleos bartender, svenske Alexander Forsberg, kan shake med de beste i landet og er en av tre som skal representere de norske fargene i Bacardi Legacy, forteller servitøren og plasserer drinkelisten diskret på bordet. Tjodunn, som kommer rett fra champagnesmaking med Taittinger, lar seg ikke be to ganger.

- Hmmm. Etter en sånn oppkjøring bør du nok ha en cocktail med litt bite. Jeg vil foreslå en Italian Cup, sier servitøren. Og sånn blir det. Gutta velger mocktails basert på smakspreferanser – Pers ingefærølbasert og Storm vil ha syrlig eple.

- Her var det mye godt, men jeg tror ikke Thomas ville godkjent brasseriets meny som ekte Paleo-mat, mumler Tjodunn.

“Vi legger vekt på kortreist, økologisk produsert mat, sesonggrønsaker og minimalt prosessert mat”, står det på menyen. Servitøren forklarer videre: - Vi har en egen Paleo-meny, en 6 retters som dere kan se på tavlen der borte, for å tilfredsstille et rent paleokosthold hvor det f.eks. ikke er vanlig brød eller raffinert sukker, men ellers tenker vi økologisk og kortreist.

Mens Ina Wroldsen synger vekselsvis High as a kite og Her er jeg! Her er, her er jeg!, bestemmer vi oss for to forretter: Spekefjøl og confiterte kyllingvinger med kyllinghjerte. Hovedrettene blir svin, okse og torsk. Kjøttet er økologisk, får vi opplyst, men når vi lurer på fra hvor er det ikke så enkelt å finne ut av. Dyra kommer fra Hedmark og leveres av Nortura og torsken fra Nord-Norge.

- Litt rart kanskje at de ikke vet mer om opprinnelsesstedet? undrer Per, men vi lar det ligge.

- Hvordan vil dere ha svinekjakene stekt? Medium? spør servitøren, og vi blir et øyeblikk satt ut. Svin? Medium? Skal ikke det være gjennomstekt, da? Men vi mumler "medium pluss", før servitøren forsvinner mot kjøkkenet. Et snaut minutt senere kommer han tilbake, og lett beskjemmet sier han at svinet er selvsagt gjennomstekt, kjakene er langtidsbakt og møre som bare det...

Picante- og fennikelpølse, skinke, anderilette og paprikabrød går ned på høykant. Storm smatter fornøyd. Hjemmelaget surdeigsbrød og rødbetesmør med gulrot crumble får også bein å gå på, selv om det blir minuspoeng i paleo-boka. Kyllingvingene smaker godt, selv om kyllinghjertet kanskje var noe seigt?

Den hyggelige sommelieren Carl Jäderskog tar seg av oss og forklarer og forteller om stedet og rettene, selv om Tjodunn har bremset alkoholinntaket. Inne på kjøkkenet har de et eget chefs table som man kan bestille, men de har hatt litt problemer  med å tilpasse møblementet, så det har vært lite markedsføring av det foreløpig, forklarer Calle som tidligere var å finne på St. Lars.

 Brasserie Paleo ligger i Thon Hotel Rosenkrantz og har frokostservering for hotellets gjester. Lunsjen går så det suser, forteller Calle, for med en plassering rett overfor Oslo Tinghus er det nok av sultne lunsjgjester i området. Det kommer også stadig flere middagsgjester uke for uke, selv om det denne kvelden er plass til mange flere når vi ankommer klokken 18.30, siger flere gjester inn utover aftenen.

Så er det showtime og tre lekre tallerkener kommer til bordet. Storms breserte svinekjaker

faller fra hverandre ved første bit og blir servert med sellerirotkrem, kål, hasselnøtter og sviskesaus. En slags juletallerken, kan man kanskje si? Pers dampede torsk med baconstrø flaker seg under smøret og har et følge av gulrot og andre rotfrukter. Tjodunns grillede entrecote av storfe kommer med potet, pastinakk, sjalottløk og timian.

Entrecoten er god på smak, men holder ikke  Vaaghals-standard når det gjelder mørhet, selv om den passerer greit.

- Pappa vinner, erklærer poden etter å ha smattet seg gjennom alle tre hovedrettene. Per må si seg enig. Og selv om både torsken og svinet er gode retter, er Tjodunn mest fornøyd med egen hovedrett. Deilig saus og godt kjøtt.

Kanskje skyldes det champagnerusen, men det blir i alle fall bestilt desserter i kveld. Storm tar sommelierens anbefaling og velger seg førjulsdrømmen multesuppe med riskremis, pepperkake, mandel og marengs. De voksne deler skandinaviske oster med fruktmarmelade og nøttebrød. Tjodunn slår til på en dessertvinanbefaling. Blåmandag, gullost fra Den Blinde Ku, en rødkittost og en Västerbottenost.

- Synes kanskje de er litt kjipe på osten som koster 145 kroner når Storms dessert er gigastor og koster 105, mumler Tjodunn, men glemmer det i neste øyeblikk når dessertvinen smyger seg langs ganen. En søt østerriker fra Burgenland, Zanthos Beerenauslese, med smak av ananas og pasjonsfrukt.

- Tror du den kommer fra Olav Thons egen vinkjeller, fniser Tjodunn. – Han slår meg ikke som noen Christen Sveaas akkurat, smiler Per, og tenker tilbake på sommerens Lille B-besøk. Sommelieren røper ingenting.

En hyggelig kveld på Paleo med god mat. Litt mye hotell-interiør, sier kjipe-Tjodunn, mens greie-Per synes det er lekkert. – Eneste er at jeg ikke helt får taket på hvem de vil være. Steinalder-ish, kortreist og øko-ish? Det er kanskje ikke så viktig så lenge maten fungerer.

Pris: For to forretter, tre hovedretter og drikkevarer betalte vi sympatiske 1597 kroner. - Dette er en bevisst prispolitikk.Vi har blant annet lagt oss på et lavt påslag på vinen for at folk skal kunne ta seg råd til noe godt, sier sommelieren.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, det burde gå greit. Menyen er ikke spesielt rettet mot barn, men servitøren mente porsjonene kunne tilpasses mindre mager.

Ut med jobben: Ja, men bare om det er i rolige former. Er det øl og mer høylydt moro dere er ute etter, er ikke dette stedet.

Romantikk: Ikke helt Lady og Landstrykeren - men kan absolutt fungere. Men hvis noen vennepar skal ha en koselig kveld på restaurant, kan Brasserie Paleo være et bra sted.

Enestående spisegjester: Ikke spesielt tilrettelagt for single, men siden restauranten er tilknyttet et hotell blir du neppe den eneste som sitter alene ved et bord.

Hjem til Brasserie Paleo HER

Uke 46 - Tøyengata Bodega

Nabolagshygge på østkanten

Det er varmt og deilig innenfor dørene til Tøyengata Bodega når vi smyger oss i le for den sure vinden. Vi får et nikk fra damen bak baren og går inn i lokalet. Her er det godt med folk, noen spiser andre bare koser seg med en øl og et glass vin. Etter litt venting finner vi ut av at vi må bestille maten selv og går tilbake til baren og finner menyene.

Her er kalde og varme retter og to varianter av kombo – kald kombo og varm kombo – retter satt sammen av kjøkkenet. Og på bardisken står det to dagens – glad Grøstadgris med rødkål og kikertsuppe med pulled turkey.

Vi er så sultne at det ikke er bare magene som knurrer. Familiefreden er ikke helt i vater etter en lang dag med skole og jobb, toppet med FAU og kornettøvelse og det er derfor viktig for alle å få mat fort. Mens gutta tenker går Tjodunn til disken for å bestille to brus og en øl. Det går fint,

men må betales med en gang.

- Men vi skal jo bestille mat, kan vi ikke ta det sammen når vi har bestemt oss for alt?

Det var ikke så enkelt. Policyen er at du må betale når du bestiller, men etter en liten tenkepause går det bra likevel, men det er klart at det er et unntak fra regelen. Så er det et spørsmål om hva den varme komboen inneholder. På menyen står det at kokken velger for deg, men Tjodunn lurer på hva kokken tenker å velge fra menyen akkurat i dag.

- Jo, komboen inneholder noen kalde og noen varme retter som kjøkkenet setter sammen for deg.

- Ja, det skjønner jeg, men hvilke retter er det i dagens kombo?

- Nei, det er det kjøkkenet som bestemmer.

- Ja, det skjønte jeg altså, men jeg tenkte kanskje at kjøkkenet vet hva de tenker å sette sammen om vi bestiller det i dag?

- Du kan få snakke med kokken.

- Fint! (Særlig fint fordi irritasjonsnivået grunnet matmangel og blodsukkerfall begynner å bli farlig høyt, men Tjodunn synes hun kamuflerer det rimelig godt bak et stramt smil). Kokken kommer.

- Du, jeg lurte på denne varme komboen…

- Ja, da velger kjøkkenet…

- …noen varme og kalde retter, ja, det har jeg forstått, men hvilke retter tenker du velge om jeg bestiller det akkurat nå?

- Nei, det kan jo være så mangt. Vi velger fra menyen. Det kan jo være sandwichen. Eller det kan være suppe.

Mens det enda er mulig å trekke seg tilbake uten å ha blitt uhøflig, rygger Tjodunn med et takk og et stivt smil tilbake til spiseavdelingen.

Per tar, klok av skade, over, vrister menyen ut av krampeirriterte fingre og går til disken og bestiller halve menyen, men ingen kombo : Dagens kjøtt, suppe, sandwich, dagens fisk, to ganger potet, cold cuts kjøtt og betesalat.

Tjodunn har roet seg med en deilig Hitachino Nest White Ale og det tar kun minutter før maten kommer.  Ikke litt etter litt – men alt på en gang. Varmt og kaldt og bordet blir helt fullt.

- Værsågod, sier servitøren med et smil og peker: – Bestikk og servise kan dere hente selv der borte.

Ja… Per går bort til veggen og henter tallerkener, kniver og gafler. En runde til etter servietter.

Vi kaster oss over maten. Betesalaten smaker friskt og deilig av sitrus. Kikertsuppa har et bra zing av ingefær, men kalkunen merker vi lite til. Pastramisandwichen er kjempegod, men fordi alt blir servert samtidig blir den liggende litt for lenge og brødet blir skuffende vått og udelikat i bunnen.

Grøstadgrisen smaker godt på rødkålsengen, potetene i små, svarte stekepanner er litt kjedelige og fettete, men dagens helt er fisken! Deilig torsk med olivener – en bacalao-variant.

- Men hva er dette? Er det sopp? Per tygger ettertenksomt på noe mørkt som står på kjøttfjøla sammen med salami og pickles-grønnsaker.

- Nei… Jeg tror det er kjøtt, mener Tjodunn.

Rundt oss har folk kommet og gått. Blide fjes. Nabolagshygge. Et slags østkantens svar på Cafe Fedora på Frogner, som vi besøkte tidligere i år. Vi treffer kjøkkensjefen og bakmann Even Christiansen dinglende på en barkrakk. Han kan fortelle at det siden åpningen 16. oktober har vært et bra tilsig av gjester, og at de etterstreber å gi et godt tilbud til beboerne i nærheten - en slags nabolagsbodega.

 Etter å ha fått i oss uanstendige mengder mat ser vi lysere på livet og oppsummerer: Hyggelig sted, litt snodig kanskje å måtte stå for servisen selv, men det er tydeligvis konseptet. Stort sett god mat, men ikke så smart å servere alt i ett, da vil alltid noe av maten lide.

Selv om vi er stappmette bestiller vi to desserter, en brownie og en tilslørt bondepike, og en kaffe. Brownien er litt tørr, men grei nok. Da er den tilslørte Tøyenpiken mye bedre og glir lett ned.

- Unnskyld! Per har fått øye på kokken som nok lurte på hvem som var så bælsultne at de kjøpte nesten hele menyen.  – Hva er det i denne, spør Per og peker på de uidentifiserte bitene han mener må være sopp.

- Gravet hestekjøtt, smiler kokken. – Likte dere det?
  

Han trengte ikke være særlig til menneskekjenner for å skjønne at vi løy fett da vi stotret: Hest, ja… Joda… Interessant… Akkurat…

Hest er best på travbanen.

Pris: To brus, en øl, masse mat, en kaffe, to dessert: 835 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ja, kan gå an. Uformell tone, ikke noe stress, men maten er ikke spesielt barnevennlig.

Ut med jobben: Absolutt et sted dere kan stikke innom for en matbit, og en øl eller tre.

Romantikk: Kan være koselig for en middagsdate.

Hjem til Tøyengata Bodega HER

  

Uke 29 - Tekehtopa på St. Olavs plass

Sommerlig snadder med skjønnhetsfeil

Den er hyllet av matanmelderne og lovprist av gjester som en slags fattigmanns-Michelin. Tekehtopa, lillebroren til Ylajali har i hele år stått på listen over restauranter vi vil besøke. Nå er tiden inne. Forventningene er høye, men det er noe som skurrer...

Den hyggelige greske servitøren gir oss en rask innføring i den korte menyen. Per kan absolutt tenke seg svinenakken han har lest skal være av michelinkvalitet her, men dessverre: 1. juli var Tekehtopa over på sommermeny, og dermed; farvel til svinet. Vi tar en tenkepause etter at vår servitør har gitt sin anbefaling, nemlig den italienske klassikeren Vitello Tonnato.

Mens vi venter vil vi ha vin. Iskald hvitvin. Servitøren hinter om en Chateau de la Gravello til meget sympatiske 375 kroner, og vi slår til. Men når flasken ankommer bordet, er den som den vakre sommerkvelden: Nemlig kokvarm. Servitøren har selvsagt med en kjøler med ca syv isbiter i bunnen, og ber oss vente fem minutter, så er nok vinen kald nok. Vi tillater oss å tvile, og ber om at kjøleren blir fylt til randen med is, akkurat nå kjennes fem minutter som litt for lenge å vente...

Vi kan begge tenke oss Vitello Tonnatoen, men velger likevel annerledes. Den for oss totalt ukjente retten margbein er ikke til å unngå som appetizer, særlig ikke etter Andre Blomberg-Nygårds panegyriske beskrivelse i sin Tekehtopa-anmeldelse i VG nylig. Når det kløyvde storfebeinet ankommer bordet, våkner urmennesket i oss. Vi skufler i oss den myke, smaksrike margen sammen med persillesalaten og konkluderer: Dette er noe av det mest spennende vi har smakt på lang tid!

Tjodunn er brennsikker på blåskjell som hovedrett, mens Per noe mer tvilende lander på den helstekte makrellen. Denne fisken har han et litt anstrengt forhold til etter noen litt tranaktige smaksopplevelser tidligere i livet. Men ingen fare: den sprø, slanke torpedoen er nok halt opp av havet samme dag, og sammen med potetsalaten og agurken er dette sommermat av første klasse.
De hvitvinsdampede blåskjellene er lubne og gule og har mye, deilig smak, servert i en liten gryte med en frisk ramsløksmajones som følge.

Vi vet ikke hvor heldige vi har vært med bordet før de første regndråpene kommer klaskende. Vi blir sittende under det tette løvverket lenger enn de fleste, før også vi må kapitulere, og søke tilflukt

inne i den slitne og mørkebrune restauranten. Her er det mulig å skjønne at det ikke er blitt brukt så altfor mange kroner på oppussing siden Knut Hamsuns drømmekvinne Ylajali bodde i bygården, og forfatteren drev hvileløs og sulten rundt i gatene.

Så er det tid for dessert. Dagbladets restaurantanmeldere lot for noen måneder siden terningen vippe fra en femmer til en firer fordi det bare fantes ett eneste alternativ - nemlig softis med rabarbrakompott - på menyen. Og det gjør det fortsatt. Men vi går for softisen, vi!

Og venter i spenning.

Men hva er det som ankommer bordet? En overfull skål, der softis renner utover kanten og ned på bordet.
- Huff da, sier kelneren. - Beklager.
Og så går han sin vei!
Softisen er vassen. Riktignok er rabarbrakompotten førsteklasses, men det endrer dessverre ikke inntrykket av en dessert som ikke er Tekehtopa helt verdig, verken presentasjonsmessig eller når det kommer til smaken.

- En litt lunken start og en trist avslutning - men ellers kan vi si det var riktig godt, mener Per. Vanskelig å si seg uenig i det!

Pris: En forrett, to hovedretter, to desserter, en flaske vin, en øl, en kaffe: 1115 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Njaaa, ikke helt. Litt større barn vil kanskje finne glede i margbein og makrell, men de aller minste bør dere nok heller ta med andre steder.

Ut med jobben: Absolutt! Prisene er sympatiske, og omgivelsene uformelle og hyggelige.

Romantikk: Ikke noe å lure på. Stedet er drømmedama - eller drømmemannen - verdig!

Hjem til Tekehtopa: HER!

Uke 22 - Smalhans på Sankthanshaugen

Kongen på haugen

Vi kjenner feriepengene brenne i lommene og føler oss som rene kong Krøsus der vi spaserer i den flotte forsommerkvelden mot Sankthanshaugen. Barnet er sendt på landet, duften av syrin kiler søtt i nesen og Osloborgere i alle aldre strømmer ut for å nyte den svalende luften mot kroppen.

  

- Bra de kan åpne vinduene på Smalhans – du får nesten følelsen av å sitte ute, sier Tjodunn idet vi stiger innenfor.

Her kommer betjeningen raskt imot oss og ønsker velkommen. Vi får tildelt bord og ser det er flere enn oss som har fått feriepenger. Kveldens klientell på Smalhans er ikke ensartet, her er det jentebursdag, familiemiddag, kjærester, kompiser, stamkunder fra nabolaget. Det er hyggelig og laidback – det samme gjelder for servicen.

- Det var altså helt fullt belegg, men i den varme sommerkvelden er det nok noen som heller vil sitte ute – så vi har fått noen avbestillinger, men det gjør ikke noe! melder aftenens servitør og himler med øynene.

Restauranten er startet av tre, ikke ukjente, matkompiser: Tom Victor Gausdal (Strand), Stian Floer (Hitchhiker) og Anders Braathen (@hipstakokken) som har en felles fortid på Palace Grill. Smaken av Oslo kan også takke Anders for en rekke suverene restaurantanbefalinger i New York – noe som gjorde ferien vår til et kulinarisk høydepunkt!

Vi har vært her før både med jobb og privat, sist på “Pho mot kreft”, og det er med  spenning vi ser frem til kveldens meny. Smalhans er  ingen smågutt i Oslos restaurantverden og har jo både vunnet rene Oslo-kåringer og er inne på listen til Michelinguiden med kniv og gaffel.

Vår blide sørlandske servitør gir oss en kort innføring i menyen på Smalhans – Krøsusversjonen, som er full pakke av dagens smaksmeny – og Smalhansversjonen – som er noe færre retter fra samme meny. Det er ingen vinmeny som er satt opp til dagens Krøsus– så det blir litt diskusjoner frem og tilbake rundt smak og spisegjestenes humør – og vi lander på servitørens anbefaling om å starte med en rosa og lett boblende østerrisk Meinklang Prosa på Pinot Noir pluss en Dry Martini til Per, my name is Bond, Bremer. Matmessig måtte det jo bare bli Krøsus x 2.

Smalhans har en spennende øl- og vinliste, så vi blir nesten bekymret for om vi har valgt riktig når vi titter på alt vi ikke har valgt, men faller til ro når de rosa perlene danser i glassene.

Per er litt skeptisk, eller kanskje riktigere, forbeholden til skinkeplanken, basert på mindre sjarmerende versjoner fra tidligere restaurantbesøk, men kvikner til ved synet av Smalhansversjonen. Italiensk kjøtt på planken: San Danieleskinke, fennikelsalami og en fyrig salamiversjon. Tilbehøret er himmelsk og setter en høy standard for resten av måltidet. Raita, hjemmebakt knekkebrød, syltede agurker, grillet fersken, geiterømme og potetchips. Sommer på ei fjøl!

Den lette sommerfølelsen varer inn i de to neste rettene: Røkt ørret med pepperrotkrem og salat og en jordbær og asparagessalat med røkt feta. Eneste skår i gleden var et fiskeben som Per må plukke ut av munnen. Bra for Smalhans og de andre spisegjestene at det er Per og ikke Tjodunn som er den uheldige. For hun har et mye mer anstrengt forhold til uønskede og overraskende fiskeben på avveie etter en oppvekst med en far som hadde et lettvint forhold til uttrykket benfritt…

Utenfor de åpne, fotside vindusdørene suser 37-bussen forbi – og i tverrgata går 21-bussen. Trafikken er ikke plagsom i restaurantlokalet, selv ikke når motorsyklene dundrer ned Ullevålsveien, og lokalbefolkningen som siger forbi i en doven strøm gir bra underholdningsverdi for den som sitter riktig vendt.

Nye tallerkener bringes til bordet – denne gangen med brandade – servert som klippfiskboller med hummus og litt artisjokk. Den salte fisken har fått en knasende sprø skorpe som står perfekt til den milde kikertpureen. O’hoi og nam! Enkelt og knallgodt. Kan det være kveldens vinner?

Så er det tid for kjøttretten: Svinenakke. Servitøren foreslår en av sine nye og økologiske favorittviner – en gøy vin fra Tenerife.

– Første gang jeg har blitt anbefalt en gøy vin. Må bli rene grisefesten da, fniser Tjodunn. Etter litt samtaler rundt vinvalget blir vi enige om en vinsmakingsvri – og vi får smake på tre rødviner hver i stedet for et enkelt glass. Absolutt gøy!

Så kommer grisen – servert med sennepssaus og rødkål sammen med gnocci med lardo og løpstikke. Røyksmaken av svinet er markant og kjøttet er saftig. Gnoccien er perfekt. De tre røde blir behørig smakt og vurdert – og servitøren har rett. Tenerifevinen er et morsomt, nytt og spennende bekjentskap!
På søte mormortallerkener dekorert med pærer og frukt kommer Croque a la Smalhans med Kraftkar fra Tingvoll servert med rabarbrasyltetøy. Ikke fy skam det heller.  Og når vi ikke tror det er plass til mer kommer solbærsoufleten med hvit sjokoladekrem med vanilje og solbærsyltetøy – og gjett om vi fikk plass!

– Vanligvis er jeg ikke så begeistret for hvit sjokolade, men jeg tror sannelig det har endret seg, sukker Tjodunn. Det er tett mellom bordene på
Smalhans, uten at det føles beklemmende. Det er lett å få med seg at det ikke bare er vi som har smattet og nikket oss fornøyde gjennom alle rettene.

Når vi har betalt, svinger vi ut i sommernatta, hopper på bussen hjem og nynner:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer’n 
når de stressa folka har
forsvunnet til Mallorca
eller sitter i en ferjekø ved Lavik….

Pris:
For 1 dry martini, 2 x Krøsus, 1 flaske vin + 2 glass rødvin og 2 kaffe: Kr 2107,-

Smalhans passer for:

Barnefamilier: Ja, absolutt. Kanskje ikke for Krøsusmenyen, men for sin sympatiske husmannskost som serveres alle dager – følg skiftende og spennende meny på @smalhans på Instagram  eller på hjemmesidene.

Romantikk: Ja takk. Sympatiske priser og gode retter man kan dele. Intimt og koselig lokale – med god service. Deilig laidback og uhøytidelig stemning.

Ut med jobben: Ja – passer både for overtidsbesøk eller litt større eventer. Det finnes også et separat rom som kan romme flere.

Hjem til Smalhans: HER