Uke 52 - Territoriet på Grünerløkka, No.19 ved Youngstorget og The Thief på Tjuvholmen

Tre fuktige favoritter

Av og til er det bare behov for en mer utflytende variant av middagsspising! Det kan være etter lange familieselskap i jula, sommerferier med svigers, brakkesyke etter influensaanfall – eller kanskje rett og slett fordi anledningen byr seg. I årets siste uke – etter 51 middager på restaurant i 2014 – er junioranmelderen sendt på julebesøk og de to voksne har bestemt seg for å plystre middagen, og i stedet ta seg en seriøs barrunde.

Territoriet

Vi starter friskt hos en velkommen nykommer. Territoriet vinbar har overtatt lokalene til Sound of Mu, nederst i Markveien på Grünerløkka. Åpningsdatoen var 3. desember og vi har hørt rykter om at det satses på vin og vår einebærduftende favoritt – gin!

Etter høstbesøk i San Sebastian fikk vi øynene opp for at en GT ikke er en GT – og i den baskiske kulinariske hovedstaden var det vi trodde var en litt kjedelig gamlisdrink, høyeste fashion og it-cocktail . Gin i mangfoldige varianter og ulike tonics, samt bartendernes signaturtilbehør, fikk testet smaksløkene våre, og nå er vi spente på om Territoriet kan leve opp til forventningene.

Temperaturen ute er langt under frysepunktet og inne på Territoriet har de ikke fått helt dreisen på fyringen, men gin cocktails har de. 17 ulike varianter med spennende ginsorter og en mengde tonics.

Mens vi venter på drinker, ismaskinen har nemlig bestemt seg for å være kranglevoren og vil ikke bidra med en eneste isbit, frister bartenderen med kaffe eller te, men det blir for tamt og vi er for kalde. Vi enes om Finnmarksgløgg som spikes med hvitvin – og det er perfekt! Deilig varmt og med beroligende smak kanel.

Det er en gjeng på seks stykker som har startet Territoriet. Bakgrunnen er blant annet fra mote- og utelivsbransjen. Alle seks bor på nedre Grünerløkka, derav navnet.

Karin med ansvar for vinkjelleren til Bagatelle og Magnus fra Stadtholdergaarden forteller om sitt nye prosjekt med stor entusiasme. Skiltet utenfor forteller om barens hovedfokus – vin, vinyl og kaffe. Vinutvalget er på rundt 750 spennende viner, kaffen er tre fyrige varianter fra kaffekongen Tim Wendelboe og vinylen er en god variasjon av nyere og eldre riller. Når vi er innom snurrer Monica Heldals "Boy from the north" på tallerkenen.

Det er mulig å få litt ost og kjøtt på planke, samt olivener og trøffelchips om sulten skulle komme over en, forklarer Magnus, som har kommet som en redningsmann med is i pose – og voila – her kommer drinkene.

Alle drinkene har navn etter venner og bekjente. Tjodunn har valgt en av bestselgerne – Ragnhild, fordi den inneholder den tyske ginen Monkey 47. I tillegg har rødtoppen Ragnhild inspirert drinkens skaper til å tilsette tyttebær og Fentimans tonic. Ikke ueffent.

Per satser på en italiener – Alessandro med den italienske ginen Luxardo, lavendeltonic, lavendelkvist og fennikel. Nam. Med stramt og stilig interiør i tillegg til glassets gleder er Territoriet en ny fuktig favoritt!

No. 19

Vi beveger oss videre mot sentrum og lander hos barsjef Anne Maurseth på No 19, rundt hjørnet for Illegal burger og Hells Kitchen. Tjodunn har nytt godt av drinkedronningens kunster på en middag arrangert av ETE Supperclub tidligere, og gleder seg til gjensynet.

Vi er tidlig ute denne kvelden, det er litt glissent i lokalet, men vi blir ønsket hjertelig

velkommen og får tid til å fordype oss uforstyrret i drinkelisten. Whisky-entusiasten Per faller ned på en Laphroaig-basert cocktail – en Rusty Claymore med Linie-akevitt, Ricard pastis, honningsirup og den bitre italienske vermuten Punt e Mes. Tjodunn trenger et ingefærfix og spør Anne om hjelp. Etter flere gode forslag faller valget på en Dark and Stormy som har størst ingefærkick av drinkene på No.19.

- Woha…

Tjodunn har tatt en liten smaksprøve av Pers glass, der den markante Laphroaig'en dominerer. – Det er som å røyke sigaretter igjen – eventuelt å slikke et askebeger. Godt på en litt fæl måte…

Per er uforstyrrelig fornøyd og mens Tjodunn trekker seg tilbake til ingefær-heaven fylles lokalet sakte, men sikkert opp med tørste gjester. No.19 er hyggelig og røff på interiørsiden og top notch på drinkene! Mens stemningen stiger i lokalet pakker drikkevennene på seg jakkene og setter kursen videre ut i natten.

Av og til er det få åpne steder man kan få seg en drink – det være seg helligdager eller mandager eller andre uforutsette fridager – da kan man som regel alltid stole på…. Hotellbaren!

The Thief

Vi har seget nedover gjennom et overraskende stille sentrum og halvdødt Aker Brygge. Kursen er satt mot Tjuvholmen og Petter Stordalens stolthet – The Thief. Smaken av Oslo har tidligere hatt et hyggelig besøk i andre etasje på hotellets Food bar. Men i dag er det tørsten som skal slukkes.

- Selvfølgelig er baren åpen, sier den blide resepsjonisten. – Bare gå opp trappen.

Vi går forbi resepsjonsområdet med stor gasspeis og dyyype lenestoler i gyllen fløyel. Vel oppe i baren tar vi et overblikk – og det er ingen tvil – man sitter utrolig mye bedre nede i første etasje, så vi ber om å få drinkene våre servert i Loungen på The Thief, om det er mulig...

Og ikke noe problem. Det er mye spennende å velge fra tyvens liste. Per velger seg en Norman Conquest med whisky, calvados og søt vermut, og Tjodunn en giftgrønn Green Park med gin, basilikum, sitron og celery bitters

- Bare gå ned – så skal jeg komme med drinkene, melder bartenderen.

Åh, lykke! Vi synker ned i hver vår stol, befridd fra jakker ute uteeffekter. Vinden pisker utenfor vinduene, men i tyvens lune varme er det pur glede. Drinkene kommer på brett med nøtteskål som tilbehør. Den tjenende ånd forsvinner diskret igjen og det er bare oss og drinkene og gasspeisen.

- Sukk! Jeg kunne ønske vi kunne flytte inn og ikke forlate The Thief på en uke og bare bestille drinker og room service. Tjodunn er totalt fri for hjemlengsel.

- Jeg ønsker meg Rihannas hjørnesuite til 25 000 kroner natten...

Det blir helt stille. Ikke noe småprat, bare deilige drinker og uoppnåelige drømmer. Før vi vinner i lotto, blir bestevenner med Petter og Gunhild, får brev fra en ukjent onkel i Amerika eller andre økonomiske mirakler skal inntreffe – får vi nøye oss med drinkene og drømmene – og det er sannelig slett ikke så verst det heller!

Uke 51 - Trattoria Popolare på Grünerløkka

Prima pasta!

Tjodunn har snakket om Trattoria Popolare i hele år, som en av restaurantene vi bør besøke i 2014. Per har av ukjente grunner vært litt mer reservert, men nå, en travel førjulsettermiddag sitter vi her i de gamle direktørlokalene til Schous Bryggeri helt nederst i Trondheimsveien.

Vi har hørt mye fra bekjente om maten på Trattoria Popolare – rustikk, ærlig italiensk kost, der pastaen blir karakterisert som «suveren». Andre har ikke vært like panegyriske, men alle har vært enige om toppscore på sjarm.

For sikkerhets skyld har vi bestilt bord for lørdagslunsjen, men det hadde ikke vært helt nødvendig. I det flotte restaurantlokalet er det knapt halvfullt, men etter hvert dropper flere spisegjester innom.

- Dette ser jammen ut som et sted med sjel! Kan minne litt om småskalarestauranten Lokk ved Rockefeller. Eller kanskje heller en folkelig italiener på Manhattan, sier Per, og ser rundt seg: Høyt under taket, hvite vegger, fliser på gulvet og en noe minimalistisk innredning. Kjøkkenet er plassert bak en glassvegg ved inngangspartiet, der den brede trappen svinger seg opp til middagsrestauranten i 2. etasje.

 - Vil du spise der, må du reservere, sier servitøren når han kommer med vann og menyer til firemannsbordet vårt. Vi har med oss en ekstra gjest i dag, nemlig Storms kamerat Kjartan, som absolutt har vært ute på restaurant før.

Gutta lander raskt på ravioli med spekeskinke og hver sin italienske appelsinbrus. Vi voksne vil prøve oss på husets antipasti for to personer (298 kr), samt Vitelli Tonnato og oksehaleravioli.

Etter et lite foredrag fra Per om italiensk fotball generelt, og Totti spesielt, lander heldigvis maten på bordet ganske raskt. Favoritten blant antipastien viser seg å være rødbeter servert med en kremet ost av ku- og geitemelk. Men også gresskar med oksetunge, kikerter med blekksprut og et utvalg av italienske pølser faller i smak - om enn i varierende grad. Blekksprutretten er nok den vi kjemper mest med.

Guttas ravioli er ikke en innertier. Fyllet smaker rart, er de to gutta enige om. Kanskje de heller skulle valgt dagens pasta med oksekjaker? 

Når Per får smake oksehaleraviolien, synes han ikke det er vanskelig å skjønne at lovordene om pastaen på Trattoria Popolare er berettigede. Raviolien er tynn og silkemyk, mens oksehalefyllet, og ikke minst buljongen, er veritable smaksbomber. Årets beste pastaopplevelse, er konklusjonen.

Vitelli Tonnato’en viser seg å være slik vi ønsker at den skal være: Det kalde lyserosa kalvekjøttet dekker hele den avlange asjetten, og er overstrødd av parmesan, kapers og tunfiskmajones. Men mengden, da! Det viser seg nesten å bli for mye av det gode.

Trattoria Popolare er en del av restaurantimperiet til Arikan Newzat, mannen bak både Arakataka, Olympen (Lompa), Schouskjellern mikrobryggeri, Ylajali, der kjøkkensjef Even Ramsvik har ført restauranten til Michelin-stjerne, og Cafe Tekehtopa HER . 

Nyhet: I mars 2015 åpner forresten selskapet en ny restaurant ved Mathallen på Vulkan. Profilen skal være husmannskost, og sikre kilder forteller at uteserveringen, den blir stor…

De voksne spiser seg mette og mer enn det. Eneste skår i gleden er at vi ikke orker å spise opp pastaen til gutta - den er, som Pers oksehaleravioli, helt perfekt!

Pris:

 Antipasti, tre ravioli, en Vitella Tonnato, tre brus, ett glass vin og to kaffe: 1158 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Går bra. Her er god plass mellom bordene, og hvis de små er litt avanserte i matveien, er det mye godt å velge i.

Ut med jobben: Absolutt. Men husk at dere må reservere, sjansene for å få plass på drop in i 1. etasjen er nok begrensede. Veldig bra sted for en vennegjeng som vil spise og drikke godt for en ikke altfor dyr penge. Middagsserveringen tilbyr en fireretter med antipasti, primi piatti, secondi piatti og dolche til 395 kroner. Eller en toretters delemeny til 295 kroner.

Romantikk: Hey, er det noe italienere kan, så er det amore!  Bra sted for en kjæreste-date! Og for ikke å måtte skrike til hverandre pga akustikken - må dere sitte tett sammen...

Hjem til Trattoria Popolare HER

Uke 45 - Tijuana på Grünerløkka

Tacos på en tirsdag

Regnet faller over Oslo denne novemberhverdagen. Likevel er vi lette i steget når vi spaserer under paraplyene nedover trikkegaten på Grünerløkka.  Gutta skal spise tacos - på en helt vanlig tirsdag!

Egentlig hadde vi tenkt å besøke Tijuanas nye avdeling i Sporveisgata på Majorstua. Den åpnet 30. oktober, men dessverre er det et lukket arrangement akkurat denne dagen. Derfor må det bli meksimat på Grünerløkka i stedet. 

Tijuana i Thorvald Meyersgate åpnet dørene 1. november i fjor, omtrent samtidig med Taco Republica i Storgata. Der spiste vi i januar, og var absolutt fornøyde. Så nå er vi spente på om Tijuana holder samme nivå. Avisenes matanmeldere har absolutt vært positive. Aftenposten ga karakteren 4 av 6, mens  Andre Blomberg-Nygård (@heltchef) i VG var mer begeistret og trillet terningen til en femmer.

Tjodunn er utenlands på jobb, så  denne gangen er det ren guttekveld på byen. Per og Storm har tilkalt forsterkning fra Tromsø, fetter Eilif sier aldri nei takk til noen brennhete tacos.

Innenfor dørene er køen lang. Noen har tydeligvis tatt sjansen på et dropin-besøk, men blir høflig avvist. Vi har heldigvis reservert, og en travel servitør bare peker mot det eneste ledige bordet i lokalet. For her er det stinn brakke. Støyen står som en vegg mot oss, og bakgrunnsmusikken virker totalt unødvendig.

Vi har da en viss erfaring med meksimat på Løkka tidligere. Litt lenger opp i gaten ligger Mucho Mas, der vi koste oss en kveld tidligere i sommer. Og enda lenger oppe ligger Habanero, som har vært mellomstasjon for nachos og en sterk margarita på vei hjem fra by’n.

Vi blir sittende en ti minutters tid før servitøren får tid til oss. Smilende kan hun fortelle at, jo da, alle kvelder er vanligvis travle på Tijuana.

- Men dere skulle vært her en lørdag! Da er det virkelig fullt kjør!

9-åringen bestiller seg taco med langtidsstekt andekjøtt, chili, koriander og chipotlekrem, og tostadas med grillet argentinsk entrecote, salat, koriander, syltet rødløk og guacamole. Vi andre to klarer ikke helt å bestemme oss, men ender opp med en meny til 289 kr. per person, der det reklameres med at kjøkkenet plukker det beste fra spisekartet.

- Dette er noe for storspisere. Håper dere er skikkelig sultne, sier servitøren, før hun sprinter inn på kjøkkenet med bestillingen.

Guacamolen som ganske snart lander på bordet, holder absolutt mål. Chunky i konsistensen, og du merker at chilien er i sving. Den kremede maissuppen med bacon og chili kunne godt vært varmere, men er tydelig og god i smaken. Rekecevichen mangler kanskje litt sødme? Uansett ligger den et stykke bak cevichen vi spiste på den nye peruanske restauranten Aymara i Parkveien sist uke.

Deretter kommer torsketaco, andekjøtt-taco og taco med bresert lam på løpende bånd. Mye ­– og godt! Men egentlig kunne vi faktisk tenkt oss maten enda litt hottere! Etter en avstemning rundt bordet, er konklusjonen klar: Tacoen med

langtidsstekt andekjøtt er kveldens vinner!

Dessert har vi alltid plass til. Den meksikanske sjokoladekaken med tequilabakt mango kan anbefales. Litt mer jobb er det å få i seg jordbærcocktail med krem og crispy kakebiter.

Pris:

En alkoholfri drink, en cola, en pils, to menyer, en taco, en tostada, to desserter og to kaffe: 1094 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Tja, tacos blir aldri feil, skjønt noen barn kan nok gå på en smell om de forventer Santa Maria fra super'n. Det er kanskje lurest å gå for lunsj; å jage rundt etter små barn i et stuvende fullt og trangt restaurantlokale er aldri en innertier.

Ut med jobben: Kjør på! Tijuana har en spennende drikkemeny med mange varianter av tequila, margarita, mojito, colada og daiquiri. Men lurt å reservere!

Romantikk: Check! Paret på nabobordet var tydeligvis ute på sin første date, og det så ut til å bli en date nr to også.

Hjem til Tijuana HER

Uke 38 - Eldhuset på Grünerløkka

Cowboyfest på gullstripa!

- Hør! De spiller cowboymusikk, sier Storm fornøyd når vi svinger inn fra Olaf Ryes plass og går inn dørene på nyeste tilskudd til gullstripa – Eldhuset. Det nye spisestedet har flyttet inn mellom Villa Paradiso og Cafe Fontes, i lokalene som Spis by Bjørungs har forlatt – på Grünerløkkas indrefilet.

Selv om temperaturene er høstlig synkende, er det flere ute enn inne denne ettermiddagen. Heldigvis er det lagt ut skinn til å sitte på, og i taket gløder varmelampene friskt.

Inne blir vi møtt av en blid svenske med menyene på strak arm. – Vi åpnet dørene i juni, forteller han, når vi spør. Det er de tidligere driverne av Kristiania bar & café som nå prøver på nytt. I fjor høst fikk de ikke fornyet kontrakten i Østbanehallen, og måtte se seg om etter nye jaktmarker.

- Sørstatskjøkken! De røyker alt selv, meddeler Per med nesa i spisekartet. – I en stor beholder inne på kjøkkenet. Kokken har fått opplæring i Nashville, Tennessee…

På menyen står flere klassikere: Pulled pork, St. Louis ribs, tigerreker, kyllinglår, fish’n chips, brisket, burgere og sliders. For å få smakt mest mulig går vi for et par kombinasjoner: Storm vil ha fish’n chips – men ikke chips – han vil, underlig nok, ha løkringer som tilbehør til fisken. Nemas problemas, hombre.

Per bestiller en kombinasjon med tre og to tilvalg: Pulled pork, St. Louis ribs og kyllinglår pluss tomatsalat og grillet mais. – Her skal du i alle fall bli mett, kommenterer servitøren.

Tjodunn slår til på 5 sliders – to med blue cheese, to cheyenne  og en vanlig. Småburgerne blir servert med chips.

Fra høyttalerne strømmer tonene fra Toby Keiths siste album. Tjodunn får Citra single hop fra Nøgne Ø fra fat, Per tar en Clausthaler og Storm en brus. Alle er godt fornøyde, kanskje bortsett fra Per som skuler smått misunnelig bort på Citra’en.

Det tar ikke lange tiden før maten står på bordet – bra når man er sulten etter jobben. Porsjonene passer for cowboyer som har vært ute hele dagen og passet på kveget.

Jippikayeee!!! Storm gafler nedpå løkringene og er fornøyd med både smak og konsistens. De to solide fiskestykkene er også gode, men han har aldri sett småburgere før – og dermed forsvinner to av fem over bordet. Storms favoritt er cheyenneburgeren med bacon, mens Tjodunn synes blåostburgeren ruler.

- Jeg synes det smaker godt. Pers tygger svett og fornøyd på sin store kombo overstrødd med grønn og rød chili. Porsjonen er enorm, så Storm overtar brorparten av kyllingen.

- Hmmm. Jeg synes det smaker litt likt alt sammen, sier Tjodunn etter å ha testet Pers mat.

Det er kanskje ikke så rart, når alt har vært innom den samme røykebeholderen på kjøkkenet? For egentlig er det ikke så lett å smake forskjell på svin og kylling her.

- Skal vi ha dessert? spør en optimistisk Storm, men blir nedstemt av overmette foreldre. Beer Float, vaniljeis flytende i Imperial Stout, er det ikke mulig å forholde seg til akkurat nå.

Pris: Fish'n chips, miniburgere, St. Louis rib, pulled pork, kyllinglår, brus, clausthaler og Nøgne Ø: 791 kroner

Passer for:

Småbarnsfamilier: Her er det bare å rykke inn med store og små. Selv om røyksmaken kan bli litt røff for de minste, bør både burgerne og fish'n chips-en treffe blink.

Ut med jobben: Perfekt. God plass inne og ute. Spennende øl i baren, og cowboymat i bøtter og spann.

Romantikk: Absolutt for cowgirls and -boys, skjønt å sitte under varmelampene og holde hender, mens det pulserende Løkka-livet drive forbi har absolutt sin sjarm for andre også.

Single: Fire-fem plasser i baren.

Hjem til Eldhuset HER

Uke 36 - Lille Saigon 1 på Grünerløkka

Vietnam-nam-nam!

Sist vi skulle på Lille Saigon 1 var det stengt, vi måtte søke tilflukt lenger ned på Løkka – og endte på meksikaneren Mucho Mas.

En annonse i Osloby forklarer: «På grunn av byråkratisk rot i forbindelse med eierskifte har vi holdt stengt i sommer. Men nå er alle papirene i orden.»

Denne dagen er vi blitt droppet av minsten i siste sekund. Han vil heller gå på besøk til en kompis. Det er i skjæringspunktet høst-fortsatt sommer – fra nærmest skyfri himmel pøser plutselig regnet ned over Grünerløkka. Vi løper de siste meterne og kaster oss inn på Lille Saigons nye avdeling i Seilduksgata 17, rett ved Birkelunden. Og vi er ikke alene om å fyse på vietnamesisk denne dagen. Et eneste bord er ledig og vi kaster oss ned – før de bak oss på fortauet rekker å si «Phnom Penh»!

Kjøkkensjefen på Lille Saigon 1 serverte sine første måltider til US Marines under Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet. Etter krigens slutt tok hun med seg sine kokkekunster til Norge, hvor hun fra 1992 til i dag har servert hjemmelaget vietnamesisk mat til norske og utenlandske gjester.

- Det var noe bråk om hvem som egentlig var Lille Saigon, sier Tjodunn og forsøker å hente frem noen gamle data fra harddisken, men uten å lykkes. – Men det var i alle fall to steder som begge het omtrent det samme og som kranglet – og det er vel det jeg husker, dessverre.

I dag er det stinn brakke. Og en stadig kø foran kasseapparatet for å få betalt eller hentet take away. Mesteparten typisk Løkka-klientell, i  20-40-årsalderen, mest kvinner, ingen barn. Vi får menyen og Per er umiddelbart imponert når han teller 95 retter, noe som slår den andre vietnamesiske restauranten vi har besøkt, Dai Lat. Det meste ser digg ut og vi er supersultne – så litt beslutningsudyktige ombestemmer vi oss igjen og igjen før vi endelig lander:

Vi velger to forretter – crispy spring rolls og grilled pork rolls. Hovedretter – en grillet biff i chaplu leaf, serveres med rispapir og urter, salat og fiskesaus, «må oppleves», i følge menyen og en risvermicelle med stekt kylling, sesamfrø, sitrongress, peanøtter, chili, løk og urter.

Vårrullene er annerledes enn de vanlige, med en mer ru overflate, men de er både crispy som lovet, og gode på smak. Men purkerullene går vårrullene en høy gang.

- Mye mer smak, smatter Per, og litt sting! Passer perfekt med en halvliter som må være av de billige i byen til 59 kroner.

Det somles ikke på Lille Saigon 1. Her løper servitørene i ett med mat fra kjøkkenet og til de sultne kundene. Vi rekker ikke å få unna rullene før hovedrettene kommer susende.

Tjodunns sesamkylling kommer i stor skål med risnudler, grønn salat, peanøtter – masse sesam

og masse kylling. Det er bare å hugge innpå med spisepinnene.

Per har fått et fat med godsaker, stive rispapir og en stor bolle med vann og ser rimelig bortkommen ut. Her må vi ha hjelp. Det kan ikke være første gangen noen har sett rådville ut – så snart kommer en blid dame fra kjøkkenet og viser fremgangsmåten.

Rispapiret bløtes i vannbollen, legges på tallerkenen. Fyll på med nudler, grønnsaker, blader, spirer, kjøtt og salat. Så brettes rispapiret

behendig sammen til en perfekt rull. Sånn!

- Det ser ikke så vanskelig ut når hun gjør det, mumler Per og gruer seg aldri så lite til å sette i gang. Men først setter han tennene i risrullen og nikker fornøyd. Nam!

Og heldigvis går det bedre enn man kanskje kunne forvente. Per ruller den ene rullen etter det andre. Kommer kanskje fra tiden med Petterøe 3 – jeg var en jævel på å rulle, flirer han.

Middagen går kjempefort og fra å storme inn døren supersultne, er vi nå stappmette 45 minutter senere. Dessert blir det derfor ikke – selv om Per ymter frempå om å ofre seg for bloggen. Han kaster noen lange blikk på dessertmenyen – fritert banan med is, banan med is, mer is uten banan, men det går ikke.

I stedet stiller vi oss i betalingskø ved bardisken som nå brukes mer til oppbevaring enn til drinkeservering. Etter en time går vi ut av døren, mette og fornøyde. Regnet har stoppet og solen skinner igjen over hovedstaden. Storm kan angre på at han ikke ble med!

Pris: 1 halvliter, en brus, vårruller, ribberuller, sesamkylling og grillet biff – kr. 485-.

Passer for:

Barnefamilier: Ja. Man slipper å vente lenge – maten kan tilpasses styrkemessig barna og det finnes en egen barnemeny.

Ut med jobben: Ikke ultimat - men absolutt mulig – særlig om man ikke er alt for mange.

Romantikk: Nei, er vel mer praktisk enn romantisk. Fint å dra hit med kjæresten når den største pasjonen har lagt seg. Hvis ikke – ta med take away og spis i senga!

Hjem til Lille Saigon 1 HER

Uke 30 - Mucho Mas på Grünerløkka

Traust gammel taco-traver

- Var det ikke en eller annen kjendis – en band-kjendis – som startet dette etablissementet? undrer Per.

- Aner ikke, sier Tjodunn, men stedet har vært her så lenge jeg kan huske på Løkka. Spent på å se om den har klart seg i forhold til nye, hippere og kanskje mer autentiske taco-steder, som Taco Republica og Tijuana?

Vi har funnet veien til Mucho Mas på Grünerløkka. Og siden de dager er over hvor man satt og lurte på ting mer enn 30 sekunder, har Per funnet kjendissvaret via sin favorittsyssel – Google.

Restauranten startet i 1996 og nærmer seg 20-årsjubileum. Ifølge Osloby var de de første som serverte god mat til en rimelig penge på løkka. De

var ikke den første meksikaneren, men må være den som har holdt seg lengst, tror Tjodunn. Mucho Mas betyr – «og mye mer» på spansk – og porsjonene er deretter.

Stedet ble startet av Ned Leukhardt. Han overtok da det het Min Cafe, hvor Jokke stod i oppvasken og det skal være den eneste jobben han har hatt bortsett fra å være rockelegende. Ned selv var trommis i det californiske cultbandet Walls of Voodoo. I åpningsåret ble Mucho Mas kåret til Beste utested av Natt & Dag. Restauranten fikk full oppgradering og ny meksikansk kokk i 2012. Så sier vi takk til Per og Google og er spente på om den gamle traveren har holdt seg.

Det er stinn brakke – både inne og ute på den store plattingen der meksikaneren har uteserveringen sin i Thorvald Meyers gate, nedenfor Vardøens Hotel Havana og ovenfor hans Bistro Brocante. Vi får vente litt i baren før et bord blir klart. Klientellet er ganske ungt, flere har med seg barn, og stemningen er særdeles laid back.

Etter en liten gjesteopptreden i baren får vi bord inne – det er ikke akkurat 30 grader ute denne litt sene søndagskvelden – og vi er litt kulsne. Menyen er ferdigstudert – så vi kaster oss over en servitør og plasserer bestillingen. Per får seg et ekte macho-øl  – Mahou, spansk, mørkt øl som lukter kaffe.

Vi bestiller guacamole med nachochips og patas tapas som forrett, og quesedilla (mild),

burritosalat og taco tinga. Klokka nærmer seg vanlig leggetid, men vi og de andre foreldrene på stedet har tatt sommerferien på alvor – så vi kaller det bare kveldsmatmiddag.

Den store og fulle uteserveringen gjør at maten tar sin tid. Servitøren beklager.

Potetene er gode og det samme er guaccamolen, men den er da utrolig liten til prisen? Riktignok har vi fått nesten en hel chipspose, men det hadde

kanskje fungert bedre med mindre chips og mer av det grønne gullet?

– Jeg ser du svetter godt, pappa, kommenterer poden høyt og tydelig. - Må være potetene, mumler Per.

Både taco med kylling tinga og quesedillaen er helt ok. Det samme er salaten. Er det minneverdig – nei, det er det ikke.

Kan man fortsatt bli mett for en billig penge her? Absolutt. Er et hyggelig sted å ta en matbit, men kanskje ikke et sted man bør ha for høye forventninger til matmessig.

Passer for:

Barnefamilier: Absolutt. God stemning og plass for de små.

Romantikk: Tja – mexikansk mat blir ofte ganske grisete – så vi stemmer nei. Trangt mellom bordene er heller ikke perfekt for datenight.

Ut med jobben: Ja – om dere får stablet dere sammen rundt bordet kan det være et fint etter jobben-sted med øl og tacos. Men – de tar ikke bordbestilling her – ingen unntak, står det på hjemmesiden.

Take away kan du også få. Familietrioen synes vi lager like god mat hjemme - men om man ikke gidder - så kan dette være et alternativ.

Pris: Tre forretter, tre hovedretter, en øl, fire brus: 942 kroner

Hjem til Mucho Mas: HER

Uke 23 - The Nighthawk Diner på Grünerløkka

Jakten på Oslos beste burger - del 3

Grünerløkka koker i den flotte sommerkvelden. Alle utebordene er tett besatt, og pilsglassene funkler i solstrålene. Kanskje det er derfor vi sklir inn på The Nighthawk Diner i krysset Seilduksgata-Thorvald Meyers gate uten problemer. Vanligvis kan det være en liten kamp å komme seg innenfor, og en stund å vente på ledig bord. Men i dag er det god plass.

– Jeg skjønner det ikke, for egentlig skulle det vært helt fullt her nå, sier den søte servitøren og ser seg rundt. Vi er bare glad til, og benker oss rundt bordet langt inne i det avlange lokalet. Tjodunn er opptatt med andre gjøremål, så dette blir en ren guttekveld på by’n. Storm og Per har invitert med seg fetter Eilif fra Tromsø - her skal maten få ben å gå på!

Flere ganger tidligere har vi besøkt Jan Vardøen-restauranten ved Birkelunden. Da den åpnet i 2010 var den en liten sensasjon, en ekte amerikansk diner der detaljene er nøye ivaretatt. Blant annet er "båsene fra Missouri, takviftene fra Ohio og de sure agurkene fra Brooklyn. Hver eneste skrue skal være autentisk", skrev Aftenposten i en smått euforisk anmeldelse ikke lenge etter åpningen.

Og navnet? Jo, det skal være inspirert av Tom Waitz-platen «Nighthawk at the Diner». Waitz hentet tittelen fra det ikoniske maleriet Nighthawks av Edward Hopper fra 1942. Det ble ofte kalt Nighthawks at the Diner, en stor  kopi kan du se ved de innerste bordene.

Vi har både hatt lange frokoster her med venner, og vært innom for en matbit før shopping eller kinobesøk. Ingen av gangene har vi blitt veldig imponerte over maten, men siden vi aldri blir lei av kalorier på amerikansk vis, har vi alltid forlatt dineren med et lite smil om munnen.

Etter å ha studert den rikholdige menyen, blir gutta enige om at det må bli burgere. Selv om det ikke er mer enn et par uker siden vi var i burgerhimmelen på Illegal, kjenner vi at vi må ta en avsjekk også på Nighthawk. Kan de måle seg med burgerne i Møllegata, eller hos Døgnvill på Vulkan?

Eilif og Storm velger begge «The Nighthawk combo» med cheddar, crispy bacon og chipotle-mayo. 9-åringen har tidligere gått i baret ved å velge barneburger, og han ble langt fra mett. Burgeren på barnemenyen er for småspiste småunger, mener han. Derfor blir det en velvoksen variant denne gangen. Per bestiller en «The Blind Cow» med blåmuggost.

Brusen kommer i glassflasker, men colaen er halvlunken. Isbitene smelter raskt, og dermed er sjarmen med glasscola ikkeeksisterende…

Løkringene vi tar som snacks er usedvanlig sprø og luftige. Men vi må jammen lete lenge etter selve løken inni all frityren!

Og hva skal vi si om burgerne? Gode, men langt fra perfekte. De er i fasteste laget, de mangler den løse, mer saftige konsistensen vi fant hos burgerkonkurrentene litt lenger nede i byen. Baconet på «The Nighthawk combo» står i menyen som «crispy», men her er vi langt unna, gitt! De tykke skivene smaker godt, men er litt seige, og med de sløve knivene er det en kamp å komme gjennom. Den store porsjonen med fries er nokså ordinær, sprøheten er ikke helt til stede. Og en liten bagatell, men dog: Asjettene er da altfor små? Halvparten av fries-en havner på bordet når guttungen slåss med burger og bacon.

Selv om maten denne kvelden ikke holdt toppnivå, er det umulig ikke å kose seg på The Nighthawk Diner. Stemningen er jovial og uanstrengt, servicen er på høyden, og her – midt i indrefileten på Grünerløkka – er det alltid mye å kikke på.

Pris:
 Tre burgere, løkringer, to brus, en øl: 763 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Ubetinget ja! Eneste minus må være at det ikke kan bestilles bord, selv om det vanligvis ikke er altfor lenge å vente. Menyen er gjort sjarmerende barnevennlig: Der reklameres det med at alle prinsesser og superhelter kan velge nesten hva de vil, og kokkene lager en «superkid-size» porsjon til halve prisen. Og vil de ha noe som ikke står på menyen? Fortell det til servitøren – kanskje de kan fikse det!


Ut med jobben: Slett ikke dumt! Er dere flere enn 10, er det mulig å reservere bord.

B-mennesker: Ja!! Her serveres det fra frokostmenyen i hele åpningstiden.

Romantikk: Ja. Som å være med i en amerikansk film som klassikeren "Da han møtte henne".

Besøk The Nighthawk Diner HER