Uke 37 - Delicatessen på Aker Brygge

Tipp, topp tapas!

Heeeyy, det er jo ikke et menneske her!!??

Det er lørdag, klokken nærmer seg 13, og vi står i døren inn til Delicatessens flotte lokale på Aker Brygge. Dette er vår første visitt her, men alltid tidligere, når vi har vært på tapas-etablissementets avdelinger på Majorstua og Grünerløkka, har det vært stuvende fullt, og kamp om plassene.

Riktignok er vi tidlig ute for lunsj, men helt tomt? Vi spør servitøren, som viser oss vei til hjørnebordet ved vinduet. Hun kan fortelle at jo da, spisegjestene kommer nok etter hvert, her er det alltid bra med besøk. 

Vi kommer rett fra Matstreifs megajippo på Rådhusplassen, der vi har forsynt oss av smaksprøver fra norske lokalmatprodusenter. Likevel studerer vi tapasmenyen med stor entusiasme, for Delicatessen har ikke skuffet oss tidligere. De gangene vi har vi klart å kjempe til oss et bord i lokalene helt nederst på Grünerløkka har tapasopplevelsen vært bra. Delicatessen åpnet ved Akerselva i Søndre gate i 1999, i 2011 sto Vibes gate på Majorstua for tur, mens i fjor høst ble restauranten i de gamle industrilokalene i Holmens gate på Aker Brygge

innviet.
- Jeg lengter tilbake til San Sebastian, sukker Tjodunn. - Forrige spanjol vi besøkte i Oslo var vel Bon Lio?
- Mhm, nikker Per, og det var slett ikke fy skam!

Akkurat nå er utsikten fra hjørnebordet vårt ganske deprimerende. Det graves i gaten utenfor, og en rød løper ligger langsmed fasaden, forsøksvis for å lede de sultne på rett vei. Men desto triveligere er det inne. Servitøren sier det er plass til 200 spisegjester her, men da er det stuvende fullt både i 1. etasje og oppe på mezzaninen, og ifølge anmeldelsen fra Osloby er støynivået tordnende.

Men denne dagen kan vi høre en knappenål falle – i alle fall før det begynner å fylles opp ved bordene rundt oss.  Junior er på hyttetur denne helgen, derfor kan vi flotte oss med vin til lunsj. Valget faller på en spansk rosé, Bobal, til 460 kroner. Tapasene er romslige av størrelse, det er også prisene som ligger rundt hundrelappen. Vanligvis er det nok med to-tre per person, opplyser servitøren om.

Vi går for blåskjell thai style, pulled pork med chilimajones, grillet indrefilet av okse med endive, og grillet chevre med blåbær, bakte rødbeter og glaserte hasselnøtter, samt aioli og brød.

Men dessverre gjør vi den feilen vi ofte gjør på tapasrestauranter: Vi bestiller all maten med en gang. Alt kommer dermed samtidig med det resultatet at de siste rettene vi spiser, rekker å bli kalde.

Vi starter med blåskjellene, som er dampet i spansk Estrella-øl og kokosmelk. Kanskje burde det vært litt mer sting i den ellers gode sausen, i og med at den annonseres som thai-style?  Den nye farsotten pulled pork serveres på toast med chilimajones, kjøttet faller fint fra hverandre og

eple-chilisalaten tilfører sødme og litt krutt.

Den hardt grillede indrefileten er som smør, men den bitre, barske smaken på endiven blir kanskje i meste laget. Prisen er også litt i overkant, 148 kroner.
- Jeg liker endivier, jeg altså, men denne orker jeg ikke spise! Tjodunn skyller din bitre biten ned med litt ekstra rosé.

Avslutningen blir lunsjens definitive høydepunkt, selv om den var blitt kald. Vår nye høstfavoritt rødbeter, blåbær, litt mynte og hasselnøtter topper rause grillede slicer av chevre. Say no more!!

Pris: Fire tapas, aioli, brød og en flaske vin: 943 kroner.

Passer for:

Barnefamilier: Hit er det bare å ta med seg hele familien på lunsj. Nok av smaker å velge i både for store og små.

Ut med jobben: Absolutt. Men å få plass kan kanskje bli en utfordring. Etter kl. 17 er det kun drop-in som gjelder.

Romantikk: Kjør på. Kombinasjonen tapas og vin bør gjøre susen.

Single: Vil du ikke sitte og blomstre alene ved et bord, er det god plass ved den lange baren. Her kan du både spise og drikke.

Hjem til Delicatessen HER

Uke 29 - Tekehtopa på St. Olavs plass

Sommerlig snadder med skjønnhetsfeil

Den er hyllet av matanmelderne og lovprist av gjester som en slags fattigmanns-Michelin. Tekehtopa, lillebroren til Ylajali har i hele år stått på listen over restauranter vi vil besøke. Nå er tiden inne. Forventningene er høye, men det er noe som skurrer...

Den hyggelige greske servitøren gir oss en rask innføring i den korte menyen. Per kan absolutt tenke seg svinenakken han har lest skal være av michelinkvalitet her, men dessverre: 1. juli var Tekehtopa over på sommermeny, og dermed; farvel til svinet. Vi tar en tenkepause etter at vår servitør har gitt sin anbefaling, nemlig den italienske klassikeren Vitello Tonnato.

Mens vi venter vil vi ha vin. Iskald hvitvin. Servitøren hinter om en Chateau de la Gravello til meget sympatiske 375 kroner, og vi slår til. Men når flasken ankommer bordet, er den som den vakre sommerkvelden: Nemlig kokvarm. Servitøren har selvsagt med en kjøler med ca syv isbiter i bunnen, og ber oss vente fem minutter, så er nok vinen kald nok. Vi tillater oss å tvile, og ber om at kjøleren blir fylt til randen med is, akkurat nå kjennes fem minutter som litt for lenge å vente...

Vi kan begge tenke oss Vitello Tonnatoen, men velger likevel annerledes. Den for oss totalt ukjente retten margbein er ikke til å unngå som appetizer, særlig ikke etter Andre Blomberg-Nygårds panegyriske beskrivelse i sin Tekehtopa-anmeldelse i VG nylig. Når det kløyvde storfebeinet ankommer bordet, våkner urmennesket i oss. Vi skufler i oss den myke, smaksrike margen sammen med persillesalaten og konkluderer: Dette er noe av det mest spennende vi har smakt på lang tid!

Tjodunn er brennsikker på blåskjell som hovedrett, mens Per noe mer tvilende lander på den helstekte makrellen. Denne fisken har han et litt anstrengt forhold til etter noen litt tranaktige smaksopplevelser tidligere i livet. Men ingen fare: den sprø, slanke torpedoen er nok halt opp av havet samme dag, og sammen med potetsalaten og agurken er dette sommermat av første klasse.
De hvitvinsdampede blåskjellene er lubne og gule og har mye, deilig smak, servert i en liten gryte med en frisk ramsløksmajones som følge.

Vi vet ikke hvor heldige vi har vært med bordet før de første regndråpene kommer klaskende. Vi blir sittende under det tette løvverket lenger enn de fleste, før også vi må kapitulere, og søke tilflukt

inne i den slitne og mørkebrune restauranten. Her er det mulig å skjønne at det ikke er blitt brukt så altfor mange kroner på oppussing siden Knut Hamsuns drømmekvinne Ylajali bodde i bygården, og forfatteren drev hvileløs og sulten rundt i gatene.

Så er det tid for dessert. Dagbladets restaurantanmeldere lot for noen måneder siden terningen vippe fra en femmer til en firer fordi det bare fantes ett eneste alternativ - nemlig softis med rabarbrakompott - på menyen. Og det gjør det fortsatt. Men vi går for softisen, vi!

Og venter i spenning.

Men hva er det som ankommer bordet? En overfull skål, der softis renner utover kanten og ned på bordet.
- Huff da, sier kelneren. - Beklager.
Og så går han sin vei!
Softisen er vassen. Riktignok er rabarbrakompotten førsteklasses, men det endrer dessverre ikke inntrykket av en dessert som ikke er Tekehtopa helt verdig, verken presentasjonsmessig eller når det kommer til smaken.

- En litt lunken start og en trist avslutning - men ellers kan vi si det var riktig godt, mener Per. Vanskelig å si seg uenig i det!

Pris: En forrett, to hovedretter, to desserter, en flaske vin, en øl, en kaffe: 1115 kroner

Passer for:

Barnefamilier: Njaaa, ikke helt. Litt større barn vil kanskje finne glede i margbein og makrell, men de aller minste bør dere nok heller ta med andre steder.

Ut med jobben: Absolutt! Prisene er sympatiske, og omgivelsene uformelle og hyggelige.

Romantikk: Ikke noe å lure på. Stedet er drømmedama - eller drømmemannen - verdig!

Hjem til Tekehtopa: HER!